Lunde–Bø
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 20 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Etappen starter med en svipptur innom Lunde sluser før Bandakkanalen krysses på ei smal bru. To nedlagte jernbanestasjoner passeres ved Svenseid og Tjønnås. Turen avsluttes gjennom skogsområdet Håsårudhåtten hvor det finnes gamle kullmiler og gravhauger.
Jernbanebrua over Straumen. Foto: Erlend Garåsen
Hektisk
Jeg fikk plutselig dårlig tid da jeg fant ut at toget gikk fem minutter tidligere enn antatt, nemlig 9.25 om morgenen. Det var bare å helle i seg siste resten av morgenkaffen og løpe ned til bilen. Toget gikk om 25 minutter. Det gikk raskt ned de bratte bakkene fra hytta og ned til Bø. Da passet det dårlig at jeg ble stoppet av et rødt trafikklys på veien ned til sentrum. Det var byggearbeider i området og kun ett kjørefelt var åpent.
Buss for tog
Jeg ankom Bø syv minutter før toget gikk. Derfor svinget jeg innom Esso-stasjonen for å kjøpe med meg to flasker med drikke til turen, en cola og en farris.
– Hvis du kjøper to cola, får du dem begge for kun 37 kroner, sa jenta bak disken og smilte.
– Eh, ok. – To cola da.
– Bare ta en fra hylla her, du. – Jeg kan legge tilbake flaska for deg.
Jeg fór ut, kasta meg i bilen og fant en ledig parkeringsplass ved stasjonen. På perrongen stod det allerede en del mennesker. De fleste var en turgjeng i begynnelsen av 20-årene med sekker og soveposer. De stod alle på den andre plattformen lengst fra stasjonen. Var det riktig plattform mon tro? Ikke før jeg hadde krysset sporet, kom toget til Kristiansand trillende inn. Jeg var glad det var et tog og ikke en buss som plukket meg opp, for det var buss for tog denne dagen. Det var heldigvis fra en stasjon etter Lunde.
Telemarkskanalen
Et kvarter senere stod jeg på perrongen ved Lunde stasjon med kameraet i den ene hånda og kartet i den andre. Jeg gikk første mulige vei nordover langs sporene samme vei jeg hadde kommet. To større stålbruer over Bandakkanalen, eller Straumen som elva heter lokalt, kom til syne. Én for toget og en annen for slike som meg. Foran brua stod det et turskilt hvor det var inntegnet en løype. Denne ville passere noen av slusene langs Telemarkskanalen på vei opp mot Dalen. Etter noen sekunders betenkningstid bestemte jeg meg for å følge denne frem til Lunde sluse som lå et par hundre meter unna. Jeg hadde jo lenge hatt lyst til å følge skipet MS «Victoria» opp de 18 slusene fra Skien til Dalen. Disse slusene ble bygget fra 1887 til 1892 og ble skildret som et av verdens underverker etter åpningen.
Lunde sluse
I løpet av ti minutter hadde jeg kommet frem til sluseanlegget ved Lunde. Jeg fikk også øye på den gamle varehallen som i dag fungerer som kafé. Dette er også en holdeplass for kanalbåtene som trafikkerer kanalen om sommeren. Nedenfor anlegget holdt en gjeng på å rigge opp en større scene. Det var tydelig at noe skulle skje i løpet av dagen. Jeg tok noen bilder før jeg ruslet tilbake mot jernbanebrua og krysset denne.
Fisketur
Det tok ikke lang tid før jeg faktisk måtte krysse enda ei bru. Det var gangbrua over elva Østeråa som har sitt utspring fra Norheimstjønna lenger nord. Halvveis over brua fikk jeg øye på tre stykker i ei lita jolle. Det var tydelig at de var på fisketur, for over rekka hang det ei fiskestang. På andre siden av brua ble gangveien forent med fylkesveien som jeg fulgte et godt stykke mot Svenseid. Her skulle det i følge kartet ligge en nedlagt jernbanestasjon. På veien måtte jeg presse meg inntil autovernet et par ganger for å holde trygg avstand til de forbipasserende bilene.
Svenseid stasjon
Veien krysset jernbanen over ei bru og den gule stasjonsbygningen kom til syne på høyre side av veien. Keramikk stod det på et skilt utenfor. Siden bygningen ikke så ut til å fungere som en privatbolig, dristet jeg meg inn på gårdsplassen. Et høyt gjerde var satt opp som et hinder til sporene. Egentlig var gjerdet unødvendig, for bak dette var det fullstendig gjengrodd og ufremkommelig. Det var tydelig at det var en stund siden denne stasjonen var i bruk. Jeg tok et par bilder før jeg snudde og gikk over jernbanebrua igjen. Deretter tok jeg av på en gårdsvei østover. I følge kartet skulle denne krysse en fylkesvei jeg skulle følge langs det lange vannet Nordheimstjønna.
Snarvei
Gleden var stor da jeg fant ut at fylkesveien var en lite trafikkert grusvei som fulgte vannet tett. Et par i femtiårene passerte meg og hilset. Plutselig kjente jeg de første regndråpene. Bare det ikke begynte å regne mer. Jeg var uansett godt forberedt og hadde ponsjoen liggende i tursekken. Etter en halvtime tok veien en skarp sving til høyre. Videre fremover gikk det en utydelig sti som også var avtegnet på kartet som en striplet linje. Det så ut til å være en snarvei, så jeg valgte å følge denne. Stien fikk raskt litt stigning og forsvant inn i en liten skog. Da begynte det å regne kraftigere. Bladene fra trærne ga meg litt ly, så skogen kom som bestilt.
Kleppe holdeplass
Omsider dukket det opp et par hus og jeg kom inn på en grusvei. Jeg fulgte denne et stykke til den krysset jernbanen over ei bru. I følge kartet skulle Kleppe holdeplass ligge på nordsiden av brua, men jeg kunne ikke se noen synlige spor etter hverken plattform eller venteskur. Jeg fortsatte videre på grusveien som endte i et kryss der den møtte hovedveien mellom Lunde og Bø. På veien passerte jeg ei jente som luftet den hvite hunden sin. Jeg tror det var en Golden retriever.
Nye muligheter
Det ble litt kjedeligere å følge den trafikkerte hovedveien, men alternativet var en større omvei langt unna jernbanelinja. Premien lå muligens og ventet på meg i Tjønnås. Der skulle det i følge kartet ligge en ny holdeplass hvor jeg kunne ta noen bilder. Og fant jeg ingen holdeplass, skulle jeg finne meg et sted for å spise dagens lunsj. Jeg begynte nemlig å bli litt sulten.
Tjønnås stoppested
Jeg fant heldigvis noen fine motiver langs fylkesveien i løpet av den halvtimen det tok å gå til Tjønnås. På venstre side av meg lå det noen idylliske gårder bak et gult teppe av løvetann som vokste på marka. Jernbanen fulgte meg tett på høyre hånd, men det kom dessverre ikke et eneste tog. Da det blå stedsskiltet dukket opp, speidet jeg etter holdeplassen. Dessverre fant jeg ingenting som minnet meg om hverken stasjon eller holdeplass. Jeg krysset ei jernbanebru og kikket nedover langs sporet. Den skulle ligge rett bortenfor brua i følge kartet, men jeg fant ingen synlige rester. Jeg gikk derfor tilbake til hovedveien og fant et busskur med tak og benk hvor jeg satte meg ned. Senere undersøkelser viser at stasjonsbygget fortsatt står, men er solgt og brukes i dag som privatbolig. Jeg burde ha undersøkt området litt nærmere.
Staurheim holdeplass
Etter 20 minutters lunsjpause i busskuret, var det på tide å fortsette på ferden. I følge skiltet som pekte mot Bø, var det syv kilometer igjen. Jeg fortsatte nå på gang- og sykkelsti som jeg skulle følge omtrent tre kilometer frem til et kryss. Deretter skulle jeg følge en grusvei mot Bø på østsiden av sporet. Der hvor veien krysset jernbanelinja, skulle Staurheim holdeplass ligge. Jeg hadde nok ingen store forventinger om å finne denne etter flere mislykkede forsøk. Etter en halvtime fant jeg veien som krysset jernbanen og gikk opp mot grusveien til Bø. Da jeg nærmet meg jernbanebrua, begynte det å¨synge i skinnene. Jeg tok opp kameraet, zoomet inn og rakk akkurat å knipse et fint bilde av toget som suste forbi. Deretter speidet jeg etter holdeplassen som skulle ligge på sørsiden av brua. Den så jeg selvfølgelig ikke.
Håsårudhåtten
Jeg gikk opp en bratt bakke og kikket nå etter grusveien jeg skulle følge mot Bø. Gleden var stor da jeg oppdaget den gjengrodde traktorveien på nedsiden av en forfallen låve. Dette ville bli en flott avslutning på etappen. Etter fem minutter på traktorveien kom jeg fram til et skilt som Bø Turlag hadde satt opp. Ved siden av skiltet gikk det en blåmerket sti rett inn i skogen. Skiltet viste informasjon om de historiske severdighetene som fantes rundt Håsårudhåtten. Her skulle det ligge gravhauger, holveier, kullmiler og en historisk vei med navn Bordvegen som ble brukt til å frakte tømmer ned til Bøelva for 300 år siden. Jeg så på klokka. Den viste 13.45. Dette hadde jeg tid til.
Kullmile
Jeg fulgte stien som gikk bratt oppover i terrenget. Det tok ikke lang tid før jeg fikk øye på noe spennende. Et nytt skilt dukket opp foran et større hull i bakken. Jeg hadde kommet frem til en kullmile. Det var i slike hull at trekull ble fremstilt da teknikken kom til Norge på 1500-tallet. Trekull har vært et viktig verktøy ved utvinning av jern og andre metaller. Jeg tok noen bilder og fortsatte på den gjørmete stien. Omsider kom jeg ut til et boligområde og den historiske Bordvegen. Mobilbatteriet var nesten flatt, så jeg var litt usikker på retningen ned til sentrum og Bø stasjon. Jeg fulgte en sykkelvei som gikk bratt nedover terrenget og oppdaget stasjonen i løpet av 20 minutter. Rett etter jeg satte meg i bilen, begynte det å hølje ned. Det ble nok ikke noe mer jobbing på taket denne dagen.