Sira–Gyland
Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
---|---|---|---|
22 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Turen går opp den bratte Ersdalsbakken og fortsetter på grusvei gjennom den frodige Ersdalen. Flere idylliske vann og en nedlagt jernbanestasjon passeres på veien videre til Gyland stasjon.
Ikke alene
Det hadde ikke rukket å bli skikkelig lyst da jeg ankom spor 19 ti minutter før avgang. Utenfor bussen stod sjåføren og strakk på beina.
– Jeg får vel bussen for meg selv på denne tiden av døgnet? spurte jeg.
– Nei, bussen er allerede halvfull, svarte han med et smil.
Da jeg tok samme toget i fjor høst, fikk jeg hele togvogna for meg selv. Nå var det annerledes, for bussen var full av turister. Jeg fant heldigvis en ledig vindusplass nesten helt bakerst i bussen. Det ville nok bli lite søvn, for bak meg satt det fire latinamerikanerne som hadde en høylytt diskusjon.
Ankomst Kongsberg
Vi ankom Kongsberg godt over en time senere. Jeg fikk dessverre ingen togvogn for meg selv, men heldigvis satte ingen seg ned i nærheten av meg. Latinamerikanerne hadde fått plass i samme vogn, og nå var de enda mer livlige selv om klokka kun var kvart over fem. Jeg blåste opp nakkeputa og lente meg godt tilbake. Nordagutu er den siste stasjonen jeg husker, så jeg må ha sovnet før toget ankom Bø. Jeg våknet i hvert fall opp ved Nelaug og hadde dermed fått noen timer med søvn. Det var på tide å stå opp. Jeg fant fram termosen med kaffe og spiste frokost om bord – knekkebrød med mårpølse og betasuppe.
Veivalg
Det var strålende sol og varmt da jeg steg av Sira stasjon i halv ellevetiden. Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hvilken rute jeg skulle følge opp til Ersdal. Skulle jeg følge den trygge fylkesveien eller den tvilsomme stien over fjellet? Jeg hadde gransket flyfoto dagen før, og stien så ut til å krysse et vanskelig myrområde. I stedet for å dvele mer ved tanken, satte jeg av sted opp Sirdalen. Da jeg så at fylkesveien kun var en smal grusvei, bestemte jeg meg for å følge denne. Den var spennende nok, for nå fortsatte veien bratt oppover fjellsiden.
Trafikkork
Jeg tror jeg brukte godt over en halvtime før jeg nådde toppen av bakken. Utsikten ned mot Sira og Sirdalsvatnet var formidabel. Veien flatet noe ut før den gikk bratt nedover igjen. Det så ut som om veien videre gjennom Ersdalen ville bli lett å følge, for terrenget virket flatt. Plutselig kom det en bil kjørende bak meg. Jeg gikk ut til siden slik at den kom seg forbi på den smale veien. Bilen kom ikke langt, for nå ble vi møtt av en tyskregistrert turistbuss. Det ble nærmest trafikkork. Bussen ble stående mens bilen forsøkte å rygge. Etter hvert gjorde bussen det samme. Det er mulig sjåføren innså at det ikke var mulig å kjøre turistbuss på disse veiene. Han hadde nok trolig stolt blindt på Google Maps. Ville han klare å snu bussen?
På gjensyn
Veien fortsatte på vestsiden av Ersdalsvatnet. Var det på tide med et bad? Da jeg ikke fant et egnet sted hvor jeg kunne hoppe uti, fortsatte jeg videre. Da fikk jeg øye på bussen igjen. Han hadde nok ikke klart å snu, så det virket som om han hadde bestemt seg for å driste seg ned de smale og svingete veiene til Sira. Lykke til, tenkte jeg. Jeg fikk nok lese i avisene om det ikke gikk bra.
Bjørkevoll stoppested
Erdalsvegen var ikke lenger en idyllisk grusvei, for nå ble det asfaltdekke hele veien frem til Netlandsvatnet. Plutselig dukket jernbanen opp der den kom ut av den 3177 meter lange Sira tunnel. Jeg tok opp notatene mine og oppdaget at Bjørkevoll stoppested skulle ligge en halv kilometer lenger fremme. Dessverre var stasjonsområdet avstengt. Den hvite brakka som stod ved sporet så ut til å være av nyere dato. Siden jeg ikke kom meg forbi sperringene, ble det kun et bilde av den kjedelige bygningen.
Blinkskudd
Veien krysset jernbanen under ei bru og fulgte Netlandsvatnet tett. Kunne dette være et egnet badevann? Jeg steg over autovernet og satte meg ned på en stein ved vannkanten. Da jeg fikk øye på dobbeltsporet på andre siden av vannet, tok jeg opp Vy-appen for å sjekke om det ville komme et tog. Toget til Stavanger ville visst passere om ti minutter, så jeg tok frem kameraet for å gjøre meg klar. Det ble et skikkelig blinkskudd av toget som speilet seg i vannet da det passerte.
Tømmerfløting
Plutselig kjente jeg en regndråpe treffe ansiktet. Jeg bestemte meg for å komme meg videre i tilfelle været ville bli verre. Da jeg ankom Myrvika, fortsatte jeg på en smal grusvei som fulgte vannkanten tett. Flere klynger av tømmerstokker lå og fløt i vannet. Ble tømmeret fløtet i dette området mon tro? Det så i hvert fall slik ut. Da jeg hadde passert Netlandsvatnet, fortsatte grusveien inn i en tett skog. Jeg gikk visst ikke alene, for jeg kunne høre sauene breke uten at jeg klarte å lokalisere lydretningen.
Nysgjerrige sauer
Veien gikk bratt ned fjellsiden før den munnet ut i den asfalterte fylkesveien. Jeg hadde ankommet Eigeland. Nå fortsatte jeg sørover langs Fedåkvatnet. Selv om det hadde sluttet å regne, fristet det ikke å klatre ned veiskulderen for å ta en dukkert. Derfor fortsatte jeg videre mot Gyland. I følge skiltet var det kun tre kilometer igjen til stasjonen. Langs veien møtte jeg en flokk med nysgjerrige sauer som sprang etter meg på andre siden av gjerdet. Bare de ikke hoppet over og kom ut på den trafikkerte veien. Det hadde kanskje vært verre om de sprang inn i tunnelen som nå dukket opp foran meg. Heldigvis kunne jeg passere den ved å følge en gammel torvvei som gikk rundt langs Kongevollvatnet.
Årets første bad
Sola kom frem bak skyene og jeg kjente det ble varmere i været. Da fikk jeg øye på en idyllisk sandstrand på høyre side av veien. Uten å nøle, tok jeg av på stien som ledet ned til stranda. Jeg tok frem badebuksa og fikk skiftet. Vannet var iskaldt da jeg vasset uti. Jeg ble stående en god stund før jeg la på svøm. Det ble en raskt dukkert, for vannet var nok ikke varmere enn kanskje 16–17 grader. Men nå hadde jeg i hvert fall tatt årets første bad. Fornøyd gikk jeg på land for å poste begivenheten på Facebook, men hvor lå telefonen? Jeg tømte sekken og finkjemmet alle lommer, men telefonen var sporløst forsvunnet. Da tok jeg frem iPad-en og sendte meldinger til flere venner. «Krise. Telefonen er borte og jeg må rekke et tog. Kan dere ringe?». Etter ti minutter hørte jeg telefonen, men hvor lå den? Jeg forsøkte å lokalisere lyden, men klarte det ikke. Fortvilet begynte jeg å grave rundt i sanden. Plutselig kjente jeg noe hardt. Hvordan i all verden hadde den havnet der?
Nordre tilsving
Jeg fikk tatt på meg klærne og satte kursen mot stasjonen. Toget ville ankomme om tre kvarter. Svarte skyer samlet seg på himmelen. Det så ut til å kunne smelle hvert øyeblikk, og det til tross for at både Yr og Storm hadde meldt solskinn denne dagen. Jeg tok turen innom den lokale Coop-butikken og satte meg ned på perrongen med noe kaldt å drikke. Det iskalde badet hadde gjort meg presentabel igjen, for det er ikke alltid like gøy å sitte gjennomsvett på et stappfullt tog. Det ble også noen interessante opplevelser på veien mot Oslo. Da vi skulle kjøre ut fra Kristiansand, kjørte toget først mot Nodeland før det snudde og kjørte inn på Nordre tilsving – det 1,1 kilometer lange forbindelsessporet som gjør at togene kan kjøre direkte mellom Vennesla og Nodeland. Jeg fikk testet en ny jernbanelinje.