Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Herefoss–Nelaug

Herefoss–Nelaug

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
29 km Vann, stier, asfalt og grusveier Middels
Turen starter i kajakk på Nelaugvannet og fortsetter til fots fra Moripen til Herefoss langs idylliske vann. Underveis passeres et viadukt og flere nedlagte stasjoner.
< >
Padling på Nelaugvannet
.
Strekningen mellom Nelaug og Grovane byr på mange utfordringer. Først må den enorme Nidelva krysses. Deretter må logistikken klaffe, for området ligger ganske øde til. At jeg hadde brukt to år på å planlegge ruta sier sitt. En dag kom jeg over en oppblåsbar kajakk på salg og fikk en god idé.

Uvær
Dagen før avreise var det uvær. Meteorologisk institutt hadde meldt vindkast opp mot 30 meter per sekund. Tak hadde blåst av hus og trær lå veltede over veiene. Det stanset ikke meg og Elisabeth. Vi hadde avtalt å møte hverandre i hver vår bil ved Harebakken utenfor Arendal. Bak i bilen lå selve løsningen på Nidelva-problemet, nemlig kajakken «Skinnegris». Men var den sjødyktig? Da jeg og Sita hadde tatt en prøvetur i Sognsvann noen uker før, forliste vi allerede før kajakken var sjøsatt. Den lakk.

Highway to hell
Det var heldigvis strålende solskinn og vindstille denne lørdagsmorgenen. Tre timer etter avreise, kjørte jeg inn i Sørlandsporten og kom ut igjen i Bibelbeltet. Bilbeltet var heldigvis på, for jeg skvatt til da det smalt i ei eksospotte. Flere motorsyklister var i ferd med å kjøre forbi meg. Det var selveste «Coffin Cheaters». Politiet anser MC-klubben for å være kriminell. Mørke skyer samlet seg på himmelen. Guds fred i Bibelbeltet ble brutt. Noe var på gang.

Heldal eller Helldal?
Elisabeth hadde allerede ankommet da jeg parkerte utenfor Circle K-stasjonen ved Harebakken. Etter en kort drikkepause var vi på farta igjen. Vi fulgte Fylkesvei 42 gjennom kjente trakter. Et par måneder før hadde jeg trasket i området langs Arendalsbanen. Ellers gikk veien stort sett gjennom øde skoger. Men skogens ro ble raskt brutt. Langs veien stod en gjeng i svarte skinnklær sammen med syklene sine. Skulle Coffin Cheaters på skinnelangstur? Eller hadde de samlet seg fordi vi nærmet oss Helldalsmo stasjon? I Bibelbeltet har de imidlertid valgt å fjerne én L fra stedsnavnet. Heldal eller Helldal? Opprinnelig skulle den hete «Heldal stasjon», men noe må ha skjedd i 1938 da den åpnet under et helt annet navn …

Moripen viadukt
Vi satte Elisabeths bil igjen ved Herefoss stasjon og kjørte videre i min egen til Moripen – stedet på andre siden av Nidelva for Nelaug. Nå fikk vi en fin forsmak på hvilket turterreng vi hadde i vente. Flere idylliske vann lå langs de smale og øde grusveiene. Da vi fikk øye på den høye brua som krysset veien, skjønte vi at vi hadde kommet frem. Moripen viadukt er 128 meter langt og ligger 3,5 kilometer vest for Nelaug stasjon.

Blåmann
Klokka hadde allerede blitt to og var vi sent ute. Derfor tok vi ut den sammenbrettede kajakken fra bilen og skyndet oss ned mot vannet. Jeg følte meg litt spesiell der jeg gikk med redningsvest på kroppen og Go Pro-kamera festet til hodet. Det syntes også de tre feststemte karene vi passerte utenfor ei hytte langs veien.
– Skal dere på tur? hikket mannen nærmest oss.
Noen hadde tusja halve fjeset hans blått.
– Nå skremmer du dem jo, humra den langhårede mannen som stod lenger bak.
Og det var ikke langt unna sannheten. Vi fortsatte videre, men ble raskt innhentet av en ATV. Foran satt den blåtusja mannen og bak hang en mann nærmest i koma.
– Vi kjører sakte da, forsøkte sjåføren å si til sitt forsvar. – Men vi skulle nok ha gått vi også …

Tvilsom farkost
Vi pumpet opp Skinnegris og plasserte farkosten på vannet. Så satte vi oss forsiktig oppi, Elisabeth foran og jeg bak. Det ble mayday bare etter noen sekunder.
– Vi lekker, sa jeg.
Vi gikk ut av kajakken og oppdaget luftboblene som piplet ut fra kjølen. Elisabeth tittet mistroisk bort på meg. Skulle Skinnegris bringe oss trygt over til andre siden av Nelaugvannet? Det var en tur på kanskje tre kilometer.
– Vi taper den sammen, sa jeg mens dro opp noen primitive lapper fra sekken.
Elisabeth satte seg i sola mens jeg forsøkte å feste en klistrelapp over hullet. Tvilsomme luftbobler samlet seg under den gjennomsiktige lappen, noe som tydet på at reparasjonen var tvilsom. Etter 20 minutter var det slutt på tålmodigheten min.
– Vi kjører av sted, sa jeg.

Farlig område
Selv om Skinnegris så ut til å holde, hadde kapteinen endret kursen.
– Vi dropper turen helt over, sa jeg. – Vi padler nærmere land og trasker over demningen.
Jeg hadde nemlig oppdaget en sti på kartet. Var det mulig å følge denne og krysse demningen til fots? Jeg lot være å nevne at flere hadde druknet i dette området. I 2004 omkom to padlere da kanoen veltet og ble tatt av strømmene nær demningen.

Bare blåbær
Etter et par kilometer nærmet vi oss den skumle Nelaugfossen. Da dukket en hytte opp langs vannkanten. Vi padlet mot land og fikk lagt til uten problemer.
– Båten holdt, sa jeg mens jeg gransket reparasjonsområdet.
Vi tok på oss skoene og ruslet opp til den forlatte hytta. Elisabeth fortsatte videre inn i skogen, mens jeg forsøkte å lete etter stien.
– Her er den! ropte jeg.
Gleden ble kortvarig, for den var like lett å miste som å finne. Elisabeth så ikke ut til å være bekymret, for hun hadde funnet store mengder blåbær.

Mistet stien
Etter et kvarter kunne vi ikke lenger finne stien. Området var fullstendig gjengrodd og det blødde fra begge beina mine. Jeg hadde lagt igjen langbuksa i kajakken og hadde stukket meg på flere spisse greiner.
– Her er jernbanen! ropte Elisabeth og pekte på jernbanesporet.
– Da har vi gått feil, svarte jeg. – Vi skal ikke følge skinnegangen.
Vi fortsatte videre, men måtte snu da vi oppdaget et vann foran oss. Uten papirkart og telefon var vi hjelpeløse.

Ny informasjon
Vi ruslet tilbake til kajakken og satte kursen tilbake mot Moripen med uforrettet sak. Heldigvis holdt den på tilbakeveien. Vi la til der vi hadde startet og ruslet mot bilen. På veien møtte vi den langhåra mannen med en boks Carlsberg i hånda.
– Hvordan gikk turen?
Jeg fortalte raskt om Skinnelangs-konseptet og utfordringene langs dagens etappe.
– Det lå en stasjon her før, svarte han. – Bare murene står igjen, men det var også butikk i bygningen.
Det var ny informasjon for meg. Moripen holdeplass hadde altså stasjonsbygning med butikk.

Sterkt forsinket
Den strabasiøse ferden over Nelaugvannet hadde forsinket oss. Vi kom nemlig ikke avgårde før i sekstiden.
– Vi kommer kanskje frem rundt tolv, sa Elisabeth.
– Jeg vet, svarte jeg. – Men vi har med refleksvest og lommelykter.
Vi krysset under det høye viaduktet og fortsatte langs den samme grusveien vi hadde ankommet med bil. Jeg forsøkte å knipse bilder mens vi fartet av gårde, men det var ikke så lett med hastverk og lav sol.

Helldalsmo stasjon
Etter en halvtime munnet grusveien ut i den asfalterte fylkesveien, også kalt Heldalsveien.
– Det skal ligge en nedlagt stasjon i området, sa jeg.
Jeg siktet selvsagt til Helldalsmo stasjon som ble revet i 1986. Elisabeth satte seg ned i et veikryss mens jeg ruslet inn i et buskas for å lete etter stasjonen. Det nedlagte kontaktledningsanlegget indikerte at det hadde ligget flere spor i området. Jeg hadde funnet stasjonen og kunne rusle glad og fornøyd tilbake til Elisabeth.

Grevling i veien
Vi ruslet inn i ødemarken på en ny grusvei. I følge kartet skulle det ligge flere nedlagte gruver i nærheten hvor det trolig har blitt utvinnet både kobber og jern.
– Skulle det ikke ligge en grevling i området? spurte jeg.
Vi hadde observert en påkjørt grevling ligge i veikanten da vi passerte området tidligere på dagen, men nå hadde noen ryddet den bort.

Gjensyn
Etter halvannen time endte grusveien ut i den trafikkerte fylkesveien. Jeg torde ikke å fortsette før jeg hadde tatt på meg refleksvesten, for nå begynte det å bli mørkt.
– Motorsykler! ropte Elisabeth.
Coffin cheaters var på vei. Den ene sykkelen etter den andre suste forbi. Hvor skulle vi gjemme oss? Vi unnslapp heldigvis denne gangen også.

Hynnekleiv stasjon
Vi kom frem til et nytt sted hvor det en gang hadde ligget en stasjon. Jeg tok opp telefonen og skrev inn «Hynnekleiv» i Google Maps, men appen sendte oss til busstoppet i stedet. Heldigvis fortsatte veien videre langs jernbanesporet.
– Der er den! sa Elisabeth og pekte på en gul bygning langs veien.
Vi ruslet opp en gjengrodd grusvei som ledet opp til perrongen. Det hadde blitt såpass mørkt ute at det ble vanskelig å ta gode bilder. Mens jeg holdt på med fotograferingen, begynte en bikkje å bjeffe. Kort tid etter kom en dame ut av huset med en hund. Hun gjemte seg bak et tre og tok bilder oss i skjul. Elisabeth forsøkte å kommunisere med henne, men fikk ingen respons. Siden vi ikke følte oss særlig velkomne, forlot vi området og fortsatte langs veien. Da oppdaget vi den polskregistrerte bilen som stod parkert utenfor stasjonen. Gardinene i vinduene tydet på at bygningen var bebodd.

Overvåket
Vi satte oss ned på noen tømmerstokker for å ta dagens matpause. Eller var det nattas? Klokka var straks ti på kvelden. Halvveis i måltidet hørte vi noen velkjente bjeff. Bak oss stod den polske dama med hennes hysteriske hund. Her var det visst ikke matro å få. Vi valgte å ignorere henne, selv om hun tydelig sjekket ut hva vi holdt på med. Etter hvert returnere de to mot stasjonsbygningen. Vi spiste opp maten og fortsatte videre i motsatt retning.

Gauslå stoppested
Google fortalte oss at det var to timer igjen å gå. Det begynte å bli ganske mørkt ute og det fantes ingen belysning langs veien. Bare vi ikke møtte på flere fyllekjørere, for veien var smal og svingete. Derfor ble det en lettelse å komme frem til Gauslå hvor det fantes hus med lys i vinduene.
– Her ligger det et gammelt stoppested, sa jeg. – Det spørs om vi klarer å finne den i mørket.
– Fest! utbrøt Elisabeth og pekte mot partyteltet i hagen.
Det var fristende å avbryte etappen og invitere oss selv til festen. Teltet var fylt med feststemte mennesker som koste seg med øl og musikk.

Herefoss stasjon
Vi ble glade da vi fikk øye på skiltet som pekte til Herefoss stasjon. Bakken ned til stasjonen var ikke spesielt bratt, men vi kjente den allikevel godt i beina. Mens Elisabeth startet bilen, forsøkte jeg å ta et bilde av stasjonen. Jeg måtte nøye meg med en opplyst del av jernbanesporet. Deretter kjørte vi samme vei tilbake med varmeapparatet på fullt. Nå hadde det blitt skikkelig kaldt ute.

Kaldt
Da vi ankom Moripen i halv ettiden, hadde annen bil tatt Elisabeths plass. Den stod med motoren på tomgang. Vi kjørte forsiktig forbi og lurte på hvor vi skulle parkere. Elisabeth gikk ut for å spørre om de skulle bli. Jeg ventet i bilen mens jeg skalv og hakket tenner.
– Vi skal bare hente noen, sa dama noe bedugget i passasjersetet. – Men jeg skal ikke kjøre selv altså, la hun til med et skjevt smil.
Kort tid etterpå dukket to nye mennesker opp. De kom sjanglende langs veien hvor vi hadde møtt på fyllebøttene med tusj i ansiktet. De satte seg i bilen før de kjørte avgårde. Jeg satte meg stivfrossen inn i min egen bil og startet den med varmeapparatet på fullt. Der ble jeg sittende en halvtime til jeg ble varm. Deretter brettet jeg ut madrassen i lasterommet og krøp ned i soveposen. Det ble en kald fornøyelse, for gradestokken krøp ned til fire grader i løpet av natta.
Sponsor:
Mjåland Gård