Birkeland–Herefoss
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 27 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Fra Birkeland følges elvestien på vestsiden av Tovdalselva frem til Slettane. Turen fortsetter på grusveier frem til Senumstad bru. Resten av turen går langs riksveien frem til nedlagte Herefoss stasjon.
Elvestien. Foto: Erlend Garåsen
Slitne
Vi burde kanskje ha stått opp tidligere, men vi var nok slitne etter gårsdagens strabasiøse ferd fra Nelaug til Herefoss. Først hadde vi padlet i en oppblåsbar kajakk som lakk for deretter å traske 25 kilometer i mørket. Nå skulle vi gå til Herefoss på nytt, men denne gangen fra Birkeland i stedet. Vi spiste en lett frokost før vi pakket sammen og kjørte i hver våre biler til Herefoss. Deretter fortsatte vi til Birkeland i Elisabeths bil.
Lillesand–Flaksvandbanen
Birkeland ligger ikke akkurat langs Sørlandsbanen, men turen om Oggevatn ville bli en nesten tre mil lengre omvei. Allikevel har Birkeland mye jernbanehistorie. Stedet hadde opprinnelig stasjon tilknyttet Lillesand–Flaksvandbanen. Den smalsporede jernbanestrekningen på 17 kilometer ble anlagt for å lette transporten av tømmer som ble fløtet ned Tovdalsvassdraget. Derfor var det naturlig at dagens etappe startet ved kopien av damplokomotivet «Birkeland» som står oppført i sentrum av bygda. Etter at Elisabeth hadde tatt startbildet av meg i lokomotivet, bar det av sted mot Herefoss.
Tømmerfløting
Vi skulle heldigvis ikke følge riksveien vi hadde kjørt på fra Herefoss. På UT.no hadde vi funnet noen fine turstier som så ut til å følge Tovdalselva tett. Derfor speidet vi nå etter brua som ville lede oss over på andre siden. Vi kunne trolig ha klart oss uten. Vannføringen i elva var såpass liten at vi lett kunne ha vadet over, og det til tross for at den er 143 kilometer lang. Hvordan klarte de å fløte tømmer i den lille bekken der? Den varme sommeren med den beskjedne nedbørsmengden var nok forklaringen. En kilometer sør for brua rant elva ut i Flakksvann. Før Lillesand–Flaksvandbanen åpnet, ble tømmeret fløtet videre ned Tovdalselva til Kristiansand. Deretter ble tømmeret fraktet med slepebåter til sagbrukene i Nedenes.
Elvestien
Da vi hadde kommet oss over på andre siden, fikk vi øye på en idyllisk sti som ledet inn i skogen. Det var visst Elvestien vi hadde sett avtegnet på UT.no
– Det er en kilometer å gå til Slågedalsbrua, sa Elisabeth.
Dette ble en skikkelig fin start på turen. Etter å ha passert et område med tette furutrær, fortsatte stien langs elvebredden. Nå hadde vi Teinefossen på høyre hånd.
– Det tar nok litt lenger tid å gå stien, sa jeg noe småbekymret.
Jeg ønsket å komme frem til Oslo før mørkets frembrudd, men nå innså jeg at vi kom til å bruke lenger tid ved å følge den kuperte stien.
– Skal vi følge veien i stedet? spurte Elisabeth.
Føttene våre var fortsatt ømme etter gårsdagens tur, så det var nok best å fortsette der vi gikk.
Historisk vandring
Å følge stien var som å gå tilbake i historien. Kommunen hadde hengt opp flere informasjonstavler underveis. Nå passerte vi ei tavle som fortalte om fløtningsmurene i Tovdalselva. Disse hindret nemlig at tømmeret klynget seg sammen under fløtingen. I følge tavla har det vært tømmerfløting i elva siden 1500-tallet. Teinefossen var typisk en slik hindring, og det hendte ofte at tømmeret måtte sprenges løs med dynamitt. Åpningen av Lillesand–Flaksvandbanen i 1896 bidro til å effektivisere denne transporten. I 1900 ble 38 prosent av tømmeret fraktet videre fra Flakksvann med jernbanen.
Femkroningen
En ny informasjonstavle dukket opp. Vi hadde kommet frem til Grytefoss, stedet som er oppkalt etter jettegrytene i området. Dette var også et sted hvor tømmeret kunne klynge seg sammen. Den store steinen vi kunne se i elva ble kalt for «femkroningen». Tømmerfløterne fikk nemlig fem kroner for å løse opp brådene – eller klyngene – som ofte oppstod rundt steinen.
Slågedalsbrua
Vi kom omsider frem til Slågedalsbrua. Veien over hengebrua var tvilsom med sine råtne planker. Det var nok med god grunn den var sperret med planker. Brua er oppkalt etter småbruket Slogedal. Eieren bygde en primitiv taubane over elva som senere ble ombygget til hengebru. På slutten av 1930-tallet ble brua revet ned av tømmerstokker som drev ned elva under en flom, men den ble raskt bygget opp igjen og forsterka. Selv om brua ble restaurert mellom 2004 og 2005, så det ut for at det var på tide med en ny dugnad. Jeg og Elisabeth skulle uansett ikke over elva enda. Kartet viste at vi fortsatt kunne fortsette på turveier noen kilometer til.
Slettane bru
Etter ytterligere en kilometer kom vi frem til ei ny bru. Slettane bru var nok tryggere enn hengebrua, men jeg og Elisabeth skulle videre på vestsiden av elva selv om det var slutt på elvestien. Ved brua kom vi i prat med ei dame som gikk tur med hunden sin.
– Dere kan fortsette over neste bru i stedet, men grunneieren vil ikke like det. – Men bare gjør det, la hun til.
Vi fikk flere advarsler angående Kjærestrøm bru. Nå fortsatte vi altså på eget ansvar. Det fristet lite å fortsette langs den trafikkerte riksveien, så vi valgte den øde grusveien som ledet frem til den beryktede gården Kjærestrøm. Eller var det «Kjære Strøm»? Vi fikk krype til korset og om nødvendig be Strøm om nåde.
Mannen
Grusveien var virkelig flott å følge. Steinene i elva glitret av den sterke sola som også medførte behov for hyppige drikkepauser. Brått ble idyllen brutt. På venstre hånd passerte vi nemlig flere bilvrak.
– Vi nærmer oss Kjærestrøm, sa jeg.
Da begynte vi å tenke på mannen som voktet brua og det dama hadde fortalt oss. Fantasien vår løp løpsk. Nå fremstod Mannen i Romsdalen som en bagatell sammenliknet med mannen ved Kjærestrøm. Hva hadde vi utsatt oss selv for? Veien fortsatte i en stor bue og endte opp ved en gård. Det var verre enn vi hadde fryktet. Veien videre var sperret med elektriske gjerder. Bak huset kunne vi skimte brua vi skulle krysse. Den greske myten var sann. Kerberos kunne når som helst dukke opp, helveteshunden med tre hoder som passet på elva Styx. Vi var i ferd med å krysse porten til underverdenen.
Kaffeslabberas
Vi åpnet forsiktig porten og listet oss rundt huset. Nå var det bare noen få skritt igjen før vi var på brua. Plutselig dukket de tre hodene opp.
– Eh, kan vi få lov til å krysse brua? spurte Elisabeth ydmykt.
– Klart dere kan! smilte Mr. Strøm.
På verandaen satt det ingen Kerberos, men en familie på tre som koste seg på verandaen med kaffe og kaker.
– Hvis dere skal til Herefoss, ville jeg ha fortsatt på denne siden av elva og kryssa neste bru i stedet.
Det viste seg at vi kunne fortsette på en umerka vei. Mannen reiste seg opp og viste oss hvor vi skulle gå.
– Så hyggelig han var, kommenterte jeg.
Elisabeth kunne ikke være mer enig.
Asfalt
Veien var nokså kupert. En av oppoverbakkene var såpass lange at jeg måtte sette meg ned da jeg nådde toppen. Til gjengjeld hadde traktorveien spart oss for to kilometer med asfalt. Etter en halvtime kom vi ut på fylkesveien som krysset Tovdalselva. Det var slutt på elvestier og idylliske grusveier. Nå måtte vi fortsette langs den trafikkerte riksveien. Og det var enda 15 kilometer igjen til Herefoss. Vi satte opp tempoet for å komme oss raskest mulig frem.
Hegrefoss
Det tok ikke lang tid før vi endret planene. Elisabeth ville bade og jeg trengte en matpause. Vi hoppet over autovernet og klatret ned en bratt skråning. Landskapet speilet seg i det blikkstille vannet. Vi hadde kommet frem til en liten innsjø i Tovdalsvassdraget. Etter bare 20 minutter var vi på beina igjen. Vi sluttet nesten å prate med hverandre, for nå ville vi bare komme frem til Herefoss. Og det gjorde vi endelig etter et par timer. En diger sølvaktig hegre var satt opp på en rasteplass i sentrum. Og Herefoss har nok sitt opphav fra denne fuglearten selv om selve stedsnavnet har sammenheng med fossen i elva. Det stod helt sikkert noe om hegrer og fuglelivet på tavla ved siden av skulpturen, men vi var mer innstilt på å komme frem til jernbanestasjonen hvor bilen stod parkert. Det var en lettelse å komme frem. Vi hadde jo unnsluppet den fryktede Kerberos med sine tre hoder denne dagen. Eller hadde vi?