Kristiansand–Grovane
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 22 km | Asfalt | Middels |
Turen følger Setesdalsveien opp til Strai forbi flere nedlagte stasjoner. Ved Mosby krysses Otra over ei hengebru og elva følges på østsiden frem til Vennesla. Turen ender ved Grovane som er utgangsstasjon for den smalsporede Setesdalsbanen.
Hengebru. Foto: Erlend Garåsen
Fint vær
Det var lett overskyet, men varmt da jeg steg av toget på Kristiansand stasjon i 12-tiden. Jeg hadde avtalt å møte Hanne på stasjonen, men hvor stod hun? Et hav av mennesker var alt jeg så utenfor stasjonsbygningen. Plutselig fikk jeg en melding. Hun var visst rett rundt hjørnet. Jeg rakk knapt å pakke om sekken før hun stod klar i shorts og med tursekk.
Murtvang
Vi rundet stasjonsbygningen og fortsatte på sørsiden av sporene. Det var da jeg kom på at noe var glemt.
– Stasjonsbildet, sa jeg. – Jeg har glemt å ta det sedvanlige startbildet.
– Men herfra får du jo det perfekte bildet, svarte Hanne og pekte på den massive murbygningen.
Kristiansand stasjon ble oppført som en murbygning i 1895 da Setesdalsbanen åpnet. Alle de andre stasjonsbygningene ble bygget i tre. Etter bybrannen i 1892, hvor 350 bygninger stod i brann, ble det nemlig innført murtvang i byen. Sørlandsbanen som vi skulle følge, åpnet ikke før i 1938.
Romleir
Jeg lot Hanne vise vei ut av byen. Hun bodde jo tross alt i Kristiansand og burde ha oversikt.
– Her ligger romleiren, sa Hanne og pekte på noen provisoriske småbrakker under ei bru.
Vi passerte Vesterbrua, stedet hvor et titalls tiggere har slått seg ned med brua som tak. Stedet så relativt ryddig ut sammenliknet med flere av leirene i Oslo.
Sykkelritt
Vi fortsatte langs Møllevannsveien og senere inn på Setesdalsveien. Jeg stanset foran et skilt og ble skeptisk til veien videre.
– Går vi i et sykkelritt? spurte jeg noe bekymret.
Jeg har jo ofte havnet i et sykkelritt de gangene jeg har gått skinnelangs. For nå kikket jeg mistroisk bort på et fareskilt som varslet om sykkelritt i området. Jeg kom på bedre tanker da vi rundet svingen, for nå gikk Sørlandsbanen tett inntil veien.
– Se der! ropte Hanne og pekte på et gult anleggstog som kom kjørende imot oss.
Jeg stilte meg langs veien og tok frem kameraet. Dette måtte jeg ta et bilde av.
Sekkestasjon
Sporene på Sørlandsbanen delte seg i to. Det ene gikk mot Stavanger og det andre mot Oslo som vi skulle følge. Kristiansand stasjon er nemlig en såkalt sekkestasjon, det vil si at togene må skifte kjøreretning for å fortsette videre. Men for at godstog skal slippe å snu i Kristiansand, ble det bygget et forbindelsesspor mellom de to linjene som nå skilte lag.
– Der går Dalane–Suldallinjen, sa jeg.
Vi krysset nå det kilometer lange forbindelsessporet under ei bru.
Dalane stasjon
– Ligger det ikke en stasjon i nærheten? spurte jeg.
Vi hadde kommet frem til Dalane hvor jeg mente det skulle ligge en nedlagt stasjon.
– Jeg tror det er et stykke lenger frem, svarte Hanne.
Og det samme mente kartet som viste en svart ring på et sted vi enda ikke hadde kommet til. Vi fortsatte videre, men burde kanskje ha gjort bedre research i stedet. For vi passerte nå den nedlagte Dalane stasjon. Denne stasjonen ble ombygd til kryssingsspor i 2012 etter flere uheldige episoder. 31. januar 2010 misforstod føreren av et godstog signalet og kjørte rett inn i et buttspor. Godstoget krasjet i endebutten og lokomotivet havnet nesten i riksveien.
Lei meg
Vi kom frem til området med den runde prikken på kartet, men lite tilsa at det hadde ligget en stasjon her.
– Holdeplassen må ha ligget bak bygningene der borte, sa jeg.
Alt vi så var en diger inngjerdet godsterminal som sannsynligvis ikke var tilgjengelig for allmennheten. Da ble det mer interessant å fotografere varebilen som hadde parkert på innsiden av gjerdet.
– Stakkars bil som er lei seg, sa jeg.
«Lei meg!» stod det på den ene siden av bilen med store bokstaver.
Torridal
Vi nærmet oss Strai og tok av på en mindre vei mot elva.
– Vi skal straks inn på en tursti, sa jeg og pekte på den striplede linja på kartet.
Vi fikk øye på en smal vei ned til jernbanesporene og fulgte denne. Den viste seg å være en blindvei, så vi måtte snu og fortsette videre. Da vi oppdaget den skiltede sykkelstien, skjønte vi at dette var veien vi hadde sett etter. Nå fortsatte vi mot Torridal i et øde og frodig landskap, godt skjermet fra trafikkstøyen.
Sjokoladekliss
Fra Torridal måtte vi følge hovedveien et stykke, men heldigvis fant vi en ny avstikker nærmere elva og jernbanen.
– Hva sier du til lunsj ved benken der borte? spurte Hanne.
En trebenk med bord var satt opp langs veien med flott utsikt over Otra.
– Her har du en med kylling, sa Hanne. – Dette er de beste sandwichene i hele Kristiansand.
Sandwichene var nok langt mer smakfulle og interessante enn de kjedelige knekkebrødene jeg hadde pakket i sekken.
– Sjokolade var kanskje ikke så lurt i dag, sa Hanne.
Jeg måtte le, for nå hadde hun rennende sjokolade på begge hendene.
– Bare vent til jeg legger bildene ut på nettet, sa jeg. – Det er da du oppdager at du også hadde sjokolade i ansiktet, la jeg til.
Det var nok en spøk, for det stod heldigvis ikke så ille til.
Sankthans på forskudd
Det begynte å småregne, men det varte bare i fem minutter. Jeg måtte ta noen bilder av elva før vi fortsatte, for området var skikkelig idyllisk. Jernbanen forsvant inn i en tunnel og sykkelveien fortsatte i et bratt område nær elva.
– Har du en lighter? spurte jeg mens jeg pekte på det store sankthansbålet ved vannkanten.
– Ja, hvorfor ikke? – Jeg blir jo opptatt på Sankthansaften i år, la Hanne til.
Heldigvis var vi ikke så slemme.
Hengebru
– Skal vi følge veien på andre siden av elva? spurte Hanne. – Det ligger nemlig ei bru over Otra i nærheten.
Det var først nå jeg oppdaget at det gikk ei bru over Otra på kartet. Vi fortsatte på sykkelveien gjennom et boligområde og fikk øye på den smale stålbrua over jordet. Det var litt av et syn, for hvorfor i all verden var det plassert en meter høy bru på tynne stålstolper over åkeren? Vi begynte å gå på brua og oppdaget at den krysset elva omtrent 50–60 meter lenger fremme. Da oppdaget vi at det var ei hengebru vi gikk på.
– Kan vi gå i takt? spurte Hanne.
Brua gynga skikkelig da vi begynte kryssingen over den brede elva.
– Gjerne for meg, for dette er litt utenfor min komfortsone også, svarte jeg.
Men det var litt gøy, selv om det også var skummelt.
Utrygt overalt
Vi kom oss trygt over på andre siden, men ville vi komme like trygt frem til Vennesla? Nå måtte vi smyge oss tett inntil autovernet på den trafikkerte og smale veien. Hanne valgte å gå på utsiden av autovernet for sikkerhets skyld.
– De som står i elva der borte er vel heller ikke trygge, sa Hanne og pekte på elvefiskerne.
Den ene av dem stod midt i den sterke strømmen med vannet godt over knehøyde.
Kvarstein stoppested
Etter å ha gått en halvtime langs veien, krysset også jernbanen Otra over ei bru. Vi hadde kommet frem til Kvarstein.
– Se holdeplassen! sa Hanne og pekte mot sporene.
En lang plattform av tre kunne skimtes mellom noen busker, en holdeplass som ikke var avtegnet på kartet. Vi hadde kommet frem til Kvarstein stoppested som ble nedlagt i 1995. Jeg slet litt med å få tatt et godt bilde av holdeplassen mellom trærne.
Uventet gjest
Plutselig kom en hvit elbil kjørende i full fart mot oss. Bilen bråstoppet og sjåføren begynte å snakke med Hanne. Jeg trodde det var noen hun kjente.
– Erlend, kom hit! ropte Hanne.
Jeg ruslet mot mannen i bilen.
– Er det du som er Erlend? spurte sjåføren og rakk frem hånda for å hilse.
Det var visst André, mannen jeg tidligere hadde kommunisert med på nettstedet Turvenn.no. Han var invitert til turen, men måtte takke nei fordi han måtte i en barnebursdag. Men selskapet hadde visst sluttet tidligere enn antatt, så nå hadde han tatt en kjøretur for å lete etter oss.
– Gi meg fem minutter, så er jeg klar sa André før han raste videre.
– Avtalte vi noe møtested? spurte jeg Hanne.
– Nei.
Obligatorisk stopp
Vi fortsatte videre i sakte tempo uten å vite hva vi egentlig hadde avtalt. Og ingen av oss hadde lagt merke til hvor bilen kjørte videre. Da ble det ekstra uheldig at veien plutselig delte seg i to. Vi valgte å vente på ham i krysset. André holdt ord, for etter fem minutter dukket han opp i turklær. Samtidig begynte det å hølje ned. Vi fortsatte samlet oppover den mer avskjermede Lundevegen i regnværet.
– Der har vi stasjonen! sa Hanne.
André nikket, men fortsatte videre som om det skulle være en hvilken som helst bygning.
– Hei, stopp! ropte jeg. – Her blir det et obligatorisk stopp.
André hadde nok ikke fått meg seg hva Skinnelangs handlet om, men han skjønte nå at stasjonsfotografering var viktig. Den røde bygningen var okkupert av Pizzabakeren, noe som ødela motivet litt. Vennesla stasjon ble tegnet av den kjente jernbanearkitekten Paul Due og oppført i 1895 da Setesdalsbanen stod ferdig.
Vennesla skole holdeplass
Jeg hadde opprinnelig tenkt vi kunne følge noen stier langs Venneslafjorden, men nå valgte vi raskeste vei til Grovane. Hanne ventet nemlig storbesøk og begynte å få dårlig tid.
– Se, en holdeplass! ropte jeg og pekte ned en skråning.
Denne plattformen var i atskillig dårligere stand enn den ved Kvarstein. Trafikken ved Vennesla skole holdeplass ble i likhet med Kvarstein lagt ned i 1995.
- Legoklosser for troll, kommenterte jeg.
Rett bortenfor holdeplassen stod det oppført gigantiske Duplo-klosser i murstein.
Blindvei
Selv om vi passerte Norgesplaster-fabrikken på veien, var det heldigvis ikke behov for et ekstra stopp. Ingen av oss hadde nemlig gnagsår. Vi krysset jernbanen og fortsatte på hovedveien i et idyllisk område langs Venneslafjorden.
– Det går en fin turvei til Grovane rett rundt svingen, sa André.
Jeg ble litt skeptisk siden veien han tenkte på var avtegnet som blindvei på kartet. Vi fikk heldigvis øye på en mann som lufta bikkja da vi kom frem til krysset hvor grusveien startet.
– Nei, da må dere klatre over jernbanesporet, svarte mannen da vi spurte ham om veien.
Vi ble enige om å fortsette videre langs hovedveien. Det var heller ikke langt igjen, for nå fikk vi øye på den røde stasjonsbygningen foran oss. «Setesdalsbanen» stod det på et severdighetsmerke langs veien. Etter at Sørlandsbanen åpnet, ble utgangsstasjonen til Setesdalsbanen flyttet til Grovane. I dag er kun åtte kilometer med smalspor bevart av strekningen som opprinnelig gikk helt opp til Byglandsfjord. Det kjøres museumstog om sommeren til Røyknes.
Grovane stasjon
Dattera til Hanne var på vei da vi ankom stasjonen. Hun skulle kjøre oss tilbake til Kristiansand. Mens jeg fotograferte stasjonen, forsøkte Hanne å forklare veien til Grovane over telefon. Nå hadde dattera nemlig forvillet seg i en rundkjøring siden hun trodde vi skulle hentes ved Vennesla. Men heldigvis fant hun frem og ankom stasjonen bare fem minutter senere. Vi hoppet i bilen og raste i full fart mot Kristiansand i håp om å komme frem før Hannes gjester. Jeg begynte selv å få dårlig tid, for jeg måtte finne en buss til hotellet i Lillesand før de stengte resepsjonen klokka åtte. Da vi kom frem til rutebilstasjonen, måtte jeg vente i kun åtte minutter på bussen. En time senere var jeg fremme. Det ble tid for å spise middag i Lillesand før jeg skulle lade opp til turen dagen etter. Da skulle jeg gå hele Lillesand–Flaksvandbanen sammen med folk fra to lokale historielag.