Breland–Kristiansand
Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
---|---|---|---|
26 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Fra Breland følges stiene nord for Birkelandsvatnet opp Fiskebudalen og ned i Songdalen. Turen fortsetter på grusvei langs Sørlandsbanen frem til Nodeland stasjon. Barnevandrerstien følges videre fra Farvatnet til Krossen og sykkelveien videre til Kristiansand.
– Jeg må ha tannkrem og pålegg, sa jeg. – Tok du med kopp til meg?
Sita hadde kokt kaffe, men hadde kun tatt med kopp til seg selv.
– De selger kopper til to kroner stykke på Narvesen, rakk hun å si før jeg måtte legge på.
Jeg rakk heldigvis både Coop Prix og Narvesen på veien ned til spor 19 hvor bussene går.
Tinnosbanen
Toget stod oppsatt på Notodden stasjon da vi ankom et par timer senere. Det er ikke vanlig at togene på Sørlandsbanen benytter denne stasjonen, for den tilhører faktisk en helt annen jernbanestrekning. Tinnosbanen åpnet i 1909 og var en del av Norsk Hydros transportsystem for frakt av kunstgjødsel mellom Rjukan og Skien. Vi var i hvert fall glade for at Tinnosbanen fortsatt var i drift mellom Notodden og Hjuksebø hvor den forenes med Sørlandsbanen. Det var nok buss for tog denne dagen.
– Breland, ja.
Konduktøren virket svært overrasket da han tittet på billettene våre.
– Er det første gang du opplever at noen skal av på Breland? spurte jeg spøkefullt.
Og det var ikke langt unna sannheten. Stasjonen har vært foreslått nedlagt som følge av lavt trafikkgrunnlag.
Ekstra opphold
Toget var i rute da det trillet inn til Breland stasjon. En ny konduktør kom bort da han fikk øye på oss ved utgangsdøra.
– Pass på når dere går av, sa han morskt. – Det er langt ned.
Da han så sekkene våre, ble han nysgjerrig på hvor vi skulle. Jeg fortalte ham om Skinnelangs-prosjektet og alle turene jeg hadde hatt langs Sørlandsbanen. Det ble nok et par minutter med ekstra opphold på Breland, for jeg tror konduktøren glemte fullstendig av tida.
Breland stasjon
Breland stasjon var et svært kjedelig område. Opprinnelig stod det en toetasjes bygning på stasjonen frem til den ble revet i 1987. I dag består stasjonen av et venteskur i betong og en hvit brakke som trolig er restene etter godshuset. Vi brukte ikke mange minuttene på å ta stasjonsbildene før vi fortsatte på den smale fylkesveien. Den var mer trafikkert enn vi trodde, for vi skvatt til da den første bilen kom kjørende imot oss. Det var best ikke å gå to i bredden, for bilistene var nok like uforberedt på å dele veien som det vi var. Veien gikk bratt nedover. Såpass bratt at jeg ble bekymret for hvordan vi skulle komme oss over fjellet og ned i Songdalen. Jo lenger nedover vi gikk, jo flere oppoverbakke ville vi før eller senere få.
Godt humør
Vi kom frem til et kryss og fant ut at vi måtte ta av på grusveien til venstre. Men først måtte vi vente til traktoren hadde kjørt ut av veien. Sjåføren stanset og åpnet vinduet.
– Kor skal dokker hen? svarte den smilende mannen.
– Vi skal til Kristiansand, svarte jeg. – Via Nodeland.
– Skal dokker gå Songdalen? – Følg vegen til høgre, svarte mannen før han kjørte av sted.
– Så hyggelig han var, kommenterte Sita.
Ja, alle hadde vært i perlehumør denne dagen, tenkte jeg. Og det samme gjaldt meg selv, for nå så jeg vårens første hvitveis i skråningen.
Skogsdansen
Det ble som jeg fryktet. Grusveien fortsatte opp en lang oppoverbakke som jeg syntes aldri tok slutt. Derfor ble det noen pauser før vi endelig kom frem til gården ved bakketoppen. Men hvor ble det av veien? Jeg tok opp kartet og kunne ikke skjønne at vi hadde gått feil.
– Kanskje veien fortsetter over plenen? spurte Sita.
Og hun hadde rett. Vi krysset plenen og en sti kledd med hvitveis fortsatte rett inn i skogen.
– For en fantastisk sti, svarte jeg med et smil.
Plutselig var det som om vi gikk om høsten. Stien var nemlig kledd med løv. Sita fortsatte dansende bortover mens hun sparket løvet opp i lufta. Dessverre rakk jeg aldri å ta bilde av skogsdansen hennes.
Birkelandsvannet
Det tok ikke lang tid før stien også forsvant. Området var uten telefondekning slik at UT.no-appen ikke kunne hjelpe oss i riktig retning. Det hadde nok blåst i området, for det lå veltede trær i alle retninger. Heldigvis fant vi stien igjen etter å ha klatret over noen stammer. Og det var jammen bra, for ellers kunne det bli vanskelig å finne brua som brakte oss over på andre siden av den store bekken. Vi fikk øye på Birkelandsvannet mellom trærne. I følge kartet skulle vi følge en sti langs nordsiden av vannet og videre opp Fiskebudalen til vi møtte på jernbanen. Dette var nok det tøffeste partiet denne dagen.
– Var det du som skulle ha ny bil, Sita?
Et gjennomrustent vrak stod parkert midt i skogen. Hvordan det hadde kommet seg dit må fuglene vite. Det er i hvert fall trist at slikt finnes kassert i naturen. Vi glemte raskt bilen, for nå fikk vi øye på den flotte stien som fulgte vannkanten tett.
Hoppbakke
Jeg holdt på å snuble rett i bekken som krysset stien, for brua hadde nemlig rast sammen. Det ble nesten skinnelangs, for det gikk an å balansere på en tynn stålbjelke over på andre siden. Deretter gikk det bratt oppover. Stien hadde blitt forvandlet til en traktorvei med tydelige spor etter dekkmønstre. Nye veltede trær måtte klatres over før veien omsider flatet ut. Nå fulgte Sørlandsbanen oss tett på venstre hånd. Veien krysset sporet over ei bru og fortsatte bratt nedover. Jernbanen forsvant inn i en tunnel i fjellet.
– Det står at det er en hoppbakke her, sa jeg og viste Sita kartet.
Da fikk vi øye på en gjengrodd sti som gikk rett ned den bratte skråningen. Etter litt betenkningstid, besluttet vi å følge denne selv om den ikke fantes på UT.no-kartet. Det ble ikke lett, for området var fullstendig gjengrodd. Skråningen var såpass bratt at vi måtte holde oss fast i greinene for ikke å ramle over ende. Men hvor lå hoppbakken? Den måtte ha eksistert for mange år siden. Plutselig fikk vi øye på en gjengrodd traktorvei som gikk sikksakk nedover, men den var ikke lett å følge. Vi måtte stadig klatre over digre trær som lå veltet over veien. Etter en halvtime hadde vi endelig kommet oss ned til den grønne åkeren i bunnen av dalen. I følge kartet var det bare å fortsette rett frem og krysse ei bru. Trodde vi.
Valgets kvaler
Å krysse den digre Songdalselva skulle bli vanskeligere enn vi trodde, for alt som var igjen av hengebrua var en tynn vaier. Den store turgleden ble forvandlet til en stor skuffelse.
– Vi har to muligheter, sa jeg. – Å fortsette elvelangs nordover eller sørover.
Sørover var riktig retning, men det var dobbelt så langt til neste bru. Hvis den i det hele tatt var mulig å krysse. Nordover ble feil retning, men mindre risikabelt. Da ville vi møte på brua som vi opprinnelig skulle krysse. Men var det mulig å følge elva? Var terrenget i det hele tatt fremkommelig?
– Skal vi vade? foreslo Sita og pekte på vaieren.
Vi endte opp med å gå nordover.
Bubrua
Vi gjorde nok en riktig beslutning, for det var heldigvis mulig å følge en gjengrodd sti hele veien bort til brua som lå halvannen kilometer unna. Men lett ble det ikke, for enkelte steder måtte vi kjempe oss gjennom flere kratt. Vi var faktisk ganske slitne da vi endelig kom frem til Bubrua som brakte oss trygt over på andre siden av elva. Det ble en kort drikkepause før vi fortsatte langs den trafikkerte fylkesveien. Vi bestemte oss for å sette opp tempoet for å svi av noen kilometere frem til Nodeland.
Borkastet tid
Etter en kilometer dukket noen velkjente master opp på høyre side av veien. Det var restene etter hengebrua vi ikke fikk krysset.
– Jeg var klar for vading jeg, poengterte Sita.
Etter to nye kilometere fikk vi øye på en tilsvarende hengebro, men denne så ut til å være i god stand.
– Æsj, vi kunne sikkert ha passert over den i stedet, sukket jeg.
Det var bare å innse at vi hadde kastet bort både tid og energi. Vi bestemte oss for å ta en velfortjent pause på Nodeland stasjon.
– Det går en fin grusvei langs linja vi kan følge de siste kilometerne, sa jeg.
Skinnelangs
Sita var ganske sliten da vi kom frem til brua som ledet over til grusveien på andre siden av Songdalselva.
– Skal det være en Kvikk Lunsj? spurte hun og holdt frem sjokoladepakken.
Mens hun tøyde ut, satte jeg meg ned på brua for en kort drikkepause.
– Nå er jeg klar igjen, sa hun etter fem minutter.
Vi hadde ikke sett jernbanen på en god stund. Etter den forsvant inn i tunnelen mens vi strevde ned fjellsiden, hadde Sørlandsbanen fulgt en trasé et stykke opp i fjellet. Nå kunne vi følge sporet skinnelangs nesten hele veien videre til Nodeland stasjon. Grusveien var nok mer kupert enn jeg hadde forutsett, så hver eneste oppoverbakke føltes som en stor byrde.
Stasjonsvalget
Grusveien ble forent med fylkesveien vi hadde fulgt fra Bubrua. Sivilisasjonen dukket opp og vi kunne fortsette på gang- og sykkelvei. Mot oss kom en dame med en bærepose i hånda.
– Finnes det en bensinstasjon i nærheten? spurte jeg.
– Jada. – Rett rundt svingen. – Jeg tror den er åpen enda, svarte hun.
Perfekt. Klokka hadde akkurat passert åtte og det var store sjanser for at den fremdeles var åpen.
– Der er den! utbrøt Sita og pekte på det lysende skiltet som viste drivstoffprisene.
Men jeg så en annen stasjon, nemlig Nodeland stasjon på venstre hånd.
– Skal vi ta stasjonsbildet først? spurte jeg.
Etter en kort betenkningstid bestemte vi oss for det. Selv om det bare var hundre meter mellom de to stasjonene, føltes hver eneste ekstra meter som en stor omvei.
Naboen
Det ble noen kjappe bilder, for den gule stasjonsbygningen var ikke akkurat noen arkitektonisk perle. En toetasjes trekloss nokså lik den opprinnelige stasjonsbygningen til Breland. Derfor ble nok Shell-stasjonen en større attraksjon. Og den var i hvert fall åpen i motsetning til venterommet til Nodeland stasjon.
– Kan vi sitte i stasjonen for å hvile oss? spurte jeg jenta bak kassa da jeg skulle betale for kaffen. – Vi har gått helt fra Breland.
– Eg stenger om ti minutter, svarte hun noe stressa.
– Har dere gått fra Breland? spurte en nysgjerrig mann.
– Vi skal videre til Kristiansand, svarte jeg og presiserte at vi ikke var interessert i haik.
Jeg og Sita satte oss i stedet på benkene utenfor stasjonen. Jeg tok opp matpakka og en ekstra genser. Det begynte å bli mørkt og kaldt ute.
– Det må være litt sært å bo så nær bensinstasjonen, sa Sita og pekte på huset bak meg.
I samme øyeblikk kom den nysgjerrige kunden bort til oss med junkfood i hånda. Han ville vite mer om turen vår.
– Skal dere gå Barnevandrerstien? spurte han. – Dere kan få vann og kaffe hvis dere vil.
– Nei takk, svarte jeg. – Vi må komme frem før det blir for sent.
Så gikk mannen. Inn i huset som Sita nettopp hadde kommentert.
Nedtelling
Etter en halvtime var vi på beina igjen. Vi bestemte oss for å nå frem til Barnevandrerstien før det ble for mørkt. Ingen av oss hadde spesielt lyst til å gå i ulendt terreng i mørket, selv om løpet nok var kjørt.
- Kristiansand 11 kilometer, sa Sita og pekte på veiskiltet.
Jeg torde ikke å fortelle henne at det ble en liten omvei inn i skogen, for vi måtte jo gå skinnelangs og nærmere linja.
Bekmørkt
Gatelysene var tent da vi nådde frem til Farvatnet. Vi tok av på E39, men heldigvis på gang- og sykkelvei.
– Se svanene! utbrøt Sita og pekte ned mot vannkanten. Det ble utfordrende å ta bilde av de to svanene, for det begynte å bli ganske mørkt ute. At det ble nattevandring i skogen var nå et faktum. Den nysgjerrige mannen hadde hele tiden snakket om en sti og at vi måtte krysse ei bru. Var det realistisk? Burde vi i stedet følge E39? Jeg hadde ikke gjort meg opp en mening da vi nådde frem til krysset hvor vi skulle ta av. Vi bare fortsatte på den smale veien mens jeg fulgte nøye med på GPS-en.
– Her skal vi ta av, sa jeg og pekte opp en bratt grusvei inn i den mørke skogen.
Ti minutter senere befant vi oss i bekmørket.
Barnevandrerstien
Det var en krevende bakke. Og den tok heller aldri slutt. Det svake lyset fra himmelen var akkurat tilstrekkelig til at vi klarte å holde oss på veien og ikke ramlet utfor det bratte stupet på venstre hånd.
– Vi tar en drikkepause når vi når toppen, foreslo jeg.
Ingen av oss sa noe mer på et kvarter. Vi ville spare på kreftene og fikk ta praten senere. Sita var den første til å bryte stillheten.
– Se skiltet!
Jeg lyste på informasjonsskiltet som var oppført langs veien. «Postvegen – Barnevandrerstien». Vi gikk nå på en gammel sti hvor barn vandret i perioden 1830 til 1910 for å finne arbeid hos rikere bønder i Aust-Agder. Foreldrene deres var nemlig for fattige til å brødfø dem.
Lysende øyner
Endelig flatet terrenget ut og vi kom frem til et stort vann. Akkurat om den nysgjerrige mannen sa, så kunne vi krysse Kvislevatnet over ei bru. Men både stien og brua var i langt bedre forfatning enn vi hadde forestilt oss. Jeg måtte stanse halvveis over brua for å betrakte vannet. Det svake lyset fra himmelen speilet seg i det blikkstille vannet.
– Merker du at det har blitt varmere ute? spurte jeg Sita.
Vi fortsatte videre langs Barnevandrerstien som nå gikk bratt nedover.
– Hva er det der? spurte Sita og pekte på to lysende øyner som stirra på oss.
Kanskje det var en vill sporhund, for dyret måtte ha stått ved siden av jernbanelinja som nå fulgte oss tett.
– Vi setter oss ned på steinen der borte, foreslo jeg.
Sita var enig. Så tok jeg opp en liten overraskelse, nemlig hver vår boks med øl.
Verdig avslutning
Grusveien ble til en opplyst asfaltert vei. Det tydet på at vi nærmet oss Kristiansand. Vi måtte stanse for å ta bilde av såkalte «zip lines» som var satt opp i klatreparken Høyt & Lavt. Sita begynte å få skikkelig vondt i foten, så vi måtte sette ned tempoet da vi kom frem til Krossen.
– Her har jeg gått skinnelangs til Grovane, sa jeg da jeg kjente meg igjen. – Vi kan følge sykkelveien der borte som følger sporet.
Nå kunne vi skimte sentrum foran oss. Begge begynte å lengte etter noen kalde øl, for vi hadde som mål å nå frem før byen stengte. Men først måtte vi finne hotellet vårt for å ta en dusj. Siden vi bare skulle bli ei natt, var vi ikke så nøye med komforten. Vi hadde valgt å bo på Budget Hotel som ikke har døgnåpen resepsjon. Heldigvis har den døgnåpne Shell-stasjonen ved siden av ansvaret for nøkler, så vi fikk låst oss inn uten problemer. Turen ble avsluttet med hurtigmat på Deli de Luca og mikrobrygg ved Christianssand brygghus.