Banner
Lukk kartLukk kart
Jernbanelinje
Turforslag
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Storekvina-Snartemo

Storekvina-Snartemo

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
22 km Asfalt, grusveier og stier Krevende
Fra Storekvina går etappen bratt opp fjellsiden og krysser Omlandsheia på stier ned til Austerdalen. Flere nedlagte holdeplasser passeres før turen fortsetter på Barnevandrerstien som ligger rett over den ni kilometer lange Kvineshei tunnel.
Dette skulle bli noen innholdsrike dager. I løpet av tre dager skulle jeg gjennomføre de to siste etappene på Sørlandsbanen og delta på Norway Rock Festival i Kvinesdal. Jeg reiste i syvtiden med buss for tog fra Oslo. Elisabeth kjørte samtidig fra Stavern siden det kunne være kø ved Breviksbrua. Hun måtte nemlig rekke å parkere bilen på Snartemo stasjon og hoppe på toget mitt til Storekvina.

Dramatikk
Da toget stoppet på Snartemo stasjon, satt dama ved siden av meg fortsatt på plass. Sa ikke hun til konduktøren at hun skulle av på denne stasjonen? Jeg hadde da vitterlig bestilt plassbillett til Elisabeth på hennes plass.
Plutselig fikk hun panikk og fór opp. Mens nye passasjerer strømmet inn i toget, presset hun seg forbi og fikk hoppet av sekunder før vi kjørte videre. Elisabeth smilte da hun fikk øye på meg, intetanende om hvilken dramatikk som hadde utspilt seg om bord. For noen.

To store heier
Det var strålende sol og nokså varmt da vi steg av toget noen minutter senere. Etter å ha fylt opp vannflaskene på stasjonen og tatt det sedvanlige stasjonsbildet, var vi på vei. Jeg måtte stoppe opp flere ganger for å bli kjent med terrenget, for ruta vår til Snartemo var ingen hovedfartsåre. Vi skulle følge stiene som krysset to store heier. Terrenget var såpass kupert at jernbanen stort sett gikk i tunnel, så dette ble nok ingen lettvinn etappe.

Omlandsheia
Etter en kilometer langs fylkesveien tok vi av på en svingene grusvei som gikk bratt opp fjellsiden. Jeg måtte stadig stoppe opp for å få igjen pusten. Etter å ha klatret kanskje 300 meter opp i terrenget, kunne UT.no-appen fortelle meg at vi skulle fortsette rett inn i skogen. Vi tok av på en idyllisk setervei med steinrøyser på begge sider.
– Et rødt merke! utbrøt Elisabeth og pekte til høyre.
Vi krysset en liten bekk og fortsatte på en smal skogssti. Det gikk fortsatt i oppoverbakker, men de var heldigvis ikke så bratte.

Feil sti
Dette var nok ingen velbrukt sti, for det var vanskelig å få øye på den enkelte steder. Da gjaldt det å lete etter de røde merkene på trærne.
– Vi går på feil sti, sa jeg da jeg sjekket UT.no. Men den ser ut til å følge den andre tett.
Vi fortsatte videre gjennom flere kratt. Det gikk ikke raskt, spesielt ikke da vi måtte krysse både veltede trær og bekker.

Li
Plutselig åpnet landskapet seg og forfalne gårdsbygninger dukket opp.
– Vi har nok kommet frem til Li, sa jeg og pekte på kartet.
Elisabeth var enig, for hun hadde nylig lagt merke til et skilt med samme stedsnavn. I følge kartet krysset hele fem stier hverandre ved gården. Hvilke av dem var den riktige for oss? Vi valgte torvveien som fortsatte i samme retning, og UT.no ble etter hvert enig med oss. Nå startet vi på nedstigningen til Austerdalen. Veien fikk etterhvert et grusdekke og gikk temmelig bratt ned fjellsiden. Bebyggelsen kom til syne, men omformerstasjonen blokkerte for utsikten til Sandvatn stasjon.

Barnevandrerstien
Selv om det var en lettelse å ha passert den første heia, var vi langt fra halvveis. Nå skulle vi fortsette i barnevandrernes fotspor, nemlig å følge første etappe på den 136 kilometer lange Barnevandrerstien mellom Kvinesdal og Landvik utenfor Grimstad. For 200 år siden vandret barn barbeinte langs denne stien for å søke arbeid hos de mer velstående gårdene i Aust-Agder. Dette var en tid hvor Norge var et lutfattig land. Foreldrene i Vest-Agder hadde ikke råd til å brødfø barna som derfor ble tvunget til å legge ut på vandringer på opptil 15 mil.

Stasjoner i feil retning
Jeg tok frem kartet for å orienterte meg. Sandvatn stasjon lå noen kilometer i motsatt retning, så vi lot den ligge. Frivoll holdeplass lå nærmere, men fortsatt i feil retning. Det så ut for at vi var mer heldig med Kvineshei holdeplass. Den lå langs veien vi skulle følge opp til Barnevandrerstiens utgangspunkt. Vi krysset elva Litleåne og fortsatte på en smal vei gjennom sentrum av Espeland. Deretter tok vi av på en ny vei som gikk bratt oppover fjellsiden. Vi hadde startet på kryssingen av hei nummer to.

Kvineshei holdeplass
Vi passerte stedet hvor Kvineshei holdeplass hadde ligget etter å ha krysset jernbanen under ei bru. Stedet virket gjengrodd uten synlige rester, så jeg nøyde meg med å ta et bilde i den retningen jeg antok perrongen hadde ligget. Jeg tok frem kartet og oppdaget at vi snart ville ankomme stedet hvor Barnevandrerstien startet. Men oppoverbakken tok aldri slutt og jeg måtte stadig stoppe for å drikke.

Lang kilometer
Jeg trodde vi hadde kommet frem da vi passerte ei bru som krysset elva til høyre for oss. Vi krysset brua og fortsatte på grusveien på andre siden. Plutselig kom det kjørende en bil imot oss. Den stanset og ruta gikk ned.
– Hvor er dere på vei? spurte den eldre mannen bak rattet.
– Vi skal gå Barnevandrerstien, svarte jeg.
– Dere må fortsette på hovedveien, svarte mannen. Stien ligger bare 1,3 kilometer unna.
De 1300 meterne opp den endeløse oppoverbakken er noen av de lengste jeg noen sinne har gått. Jeg kastet fra meg sekken og la meg rett ned på bakken da vi endelig kom frem. Det ble en lang og velfortjent pause med varm tomatsuppe og pasta.

Kunstprosjekt
Det gikk fortsatt i oppoverbakker etter at vi hadde startet på stien, men etter et kvarter flatet den ut.
– Jeg skal i hvert fall bade, sa Elisabeth og kastet fra seg sekken.
Vi passerte nå et lite vann til høyre for oss. Mens Elisabeth testet badetemperaturen, tok jeg en vannprøve fra dammen. Jeg bistår nemlig i et kunstprosjekt, nemlig å samle vannprøver fra alle landets 450 000 innsjøer.

Det store spranget
Nå måtte vi ta et stort sprang, for det er visst «Spranget» den oppbyggede røysa heter hvor stien krysser Sprangstjødn.
– Her kjenner jeg meg igjen, sa jeg.
Jeg hadde nemlig sett et bilde av den samme røysa på Barnevandrerstiens nettsider. Det var litt vanskelig å balansere på de glatte steinene, men begge kom trygt over uten å plumpe uti. En liten varde kom til syne etter at vi hadde klatret opp på berget. Stien fortsatte videre i et flatt landskap omringet av små vann og var godt merket med rødmalte steiner.

Levende reklame
Stien krysset nå Svomyra og vi måtte tråkke forsiktig for å holde oss tørre på beina. Plutselig forsvant hele foten min ned i et digert høl og jeg falt fremover. Elisabeth trodde jeg hadde skada meg, men sannheten var at jeg satt bom fast. Jeg forsøkte å dra opp foten uten at skoa ble sittende igjen, men det var lettere sagt enn gjort. Omsider fikk jeg den søkkvåte foten opp.
– Og jeg som ikke tok med meg ekstra skopar, sukket jeg.
– Skift og sett foten ned i en plastpose, foreslo Elisabeth.
Det var synd jeg ikke fikk turen sponset der jeg vandret bortover som en levende Bunnpris-reklame.

Kvineshei tunnel
I følge kartet krysset vi kommunegrensa og befant oss nå i Hægebostad. Den 9065 meter lange Kvineshei tunnel gikk rett under oss. Det kan hende vi hadde brukt kortere tid mellom Espeland og Snartemo om vi hadde fått lov til å gå i jernbanetunnelen, men det hadde nok blitt en traust etappe. Stien var jo fantastisk selv om vi begge følte vi fortsatt gikk i oppoverbakker. Da vi nådde frem til Litle Hestevann, fikk Elisabeth øye på en diger gapahuk med torvtak. Jeg kjente jeg begynte å bli sliten, så det ble fristende å ta kvelden i gapahuken. Men tanken om å få seg en skikkelig dusj og legge seg i en hotellseng veide mer.

Mista stien
Vi krysset nå nytt et fuktig område omgitt av myrer, vann og kryssende bekker. Nå gjaldt det å ikke gjøre samme tabben med venstrefoten. I følge kartet hadde vi gått en tredel av stien, så det kunne ikke være lenge til det begynte å gå nedover igjen. Men fortsatt gikk det bare oppover.
– Hvor ble det av stien? spurte Elisabeth og pekte på myra foran oss.
Vi hadde visst fulgt et ATV-spor og ingen sti. Det fantes ingen telefondekning, så UT.no-appen ble verdiløs.
– Vi ender nok opp på samme sted om vi fortsetter, svarte jeg.
Elisabeth plumpa uti da hun forsøkte å krysse myra. Jeg ble stående og nøle siden jeg ikke hadde lyst til å risikere den andre foten i tillegg. Mens jeg ble stående og speide, samlet det seg en diger sky av knott rundt hodet mitt. Jeg var i ferd med å bli spist opp. Her kunne vi ikke være.

Omringet av myrer
Jeg tok frem en ny pose fra sekken og knøt den rundt den andre foten. Deretter forsøkte jeg å krysse det bløte området. Etter at vi begge hadde kommet oss over, innså vi at vi var omringet av myrer. ATV-sporene forsvant over et enda fuktigere område og vi skjønte at vi hadde rotet oss bort. Jeg foreslo at vi klatret opp på toppen foran oss i håp om å få tilbake dekningen. Elisabeth insisterte på å ta sekken min siden jeg begynte å snuble på veien opp. Jeg var nok veldig sliten, men også innstilt på å komme ut av uføret. Om en time ville det også begynne å mørkne.

Gode nyheter
Dekningen kom tilbake da jeg nådde toppen. Jeg fikk også øye på sivilisasjonen langt der nede i dalbunnen. I følge UT.no lå stien et stykke lenger nord, men i overkommelig avstand. Vi bestemte oss for å lete etter den og klatret derfor ned fjellsiden i et svært gjengrodd område. Etter å ha kavet i kanskje en halvtime, kunne Elisabeth komme med en svært god nyhet.
– Her er det et rødt merke!

Snartemosverdet
Stien videre ble lett å følge der den snirklet seg nedover fjellsiden. Den endte ut i en grusvei som gikk svært bratt nedover. Jeg begynte å drømme om en iskald øl, men Elisabeth var nok mer klar for en varm dusj. Etter kanskje en halvtime hadde vi kommet oss ned i bunnen av dalen. Vi fortsatte langs fylkesveien i retning av stasjonen, men måtte stoppe foran kopien av Snartemosverdet. I 1933 ble det nemlig funnet et prydet sverd og andre skatter i Snartemo. Hendelsen har blitt karakterisert som det vakreste gravfunnet i Norge. Sverdet stammer fra 500-tallet og har et bandolær med hakekors. Derfor fattet også tyskerne stor interesse for det under okkupasjonen, men heldigvis ble det holdt godt i skjul.

Kort vei igjen
Da vi satte oss i bilen med kurs for Utsikten Hotell, oppdaget jeg at vi fulgte Barnevandrerstien parallelt.
– Snart ankommer vi stedet der hvor Barnevandrerstien starter, sa jeg.
Det tok ikke lang tid før Elisabeth kjente seg igjen. Nå oppdaget vi hvor bratt veien egentlig var. Det var ikke rart jeg syntes de 1,3 kilometerne var endeløse. Vi krysset Kvineshei holdeplass og jernbanebrua vi hadde passert tidligere på dagen. Til vår store overraskelse befant hotellet seg nå kun syv kilometer unna.

Himmel og helvete
Vi passerte den digre campingen til Troens Bevis i Sarons Dal. De hadde visst lagt sommerstevnet sitt på samme tid som Norway Rock Festival. Himmel og helvete var i gang i Kvinesdal.
– I følge appen Untappd har hotellet ølen «Bibelbeltet», humret jeg. Det er akkurat den jeg vil ha.
Vi dro nok halve myra inn på hotellet der vi vagget frem til resepsjonen som villmarkens sønn og datter. Heldigvis fikk vi allikevel utlevert vårt nøkkelkort og kunne snart oppfylle våre drømmer – en varm dusj og en iskald øl.
Sponsor: