Egersund–Ualand
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 27 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Turen går langs fylkesveien mot Krossmoen hvor nedlagte Klungland stasjon passeres. Deretter følges den trafikkerte E39 forbi Helleland stasjon og videre opp til høyden mot Ualand.
Varsam tog. Steng grinda. Foto: Erlend Garåsen
– Det har vært jordskjelv i Flekkefjord i natt, sa jeg da jeg åpnet aftenposten.no.
Vi var nok slitne etter gårsdagens tur, for ingen av oss hadde lagt merke til det da det inntraff klokka ett om natta. I følge avisa hadde skjelvet styrke 3 på Richters skala og medførte mange ristende hus.
Hektisk start
Kristin kjørte meg i all hast ned til Klepp stasjon. Jeg skulle rekke lokaltoget til Egersund, men nå hadde det oppstått noen uforutsette hendelser underveis. Bilen klaget på at en dør ikke var lukket og Kristin hadde stanset for å sjekke bakdøra.
– Jeg får ikke opp døra, sa Kristin. – Den sitter bom fast.
Hvordan skulle jeg få ut sekken fra bagasjerommet nå?
– Vi får bare kjøre videre, sa hun og fortsatte videre med klampen i bånn.
Jeg stod med fingeren klar på avtrekkeren. Skulle jeg trykke på betal-knappen i NSB-appen? Det så nemlig ikke ut for at jeg ville rekke toget. Kristin stanset bilen nesten på perrongen og fór ut.
– Døra åpna seg, ropte hun ut lettet.
I samme øyeblikk kjørte toget inn på spor 3. Jeg grabbet tak i sekken og løp over til riktig perrong. Jeg rakk det på hengende håret.
Frankenstein
Da toget nærmet seg Egersund en time senere, oppdaget jeg at capsen var borte. Jeg hadde glemt den igjen hos Kristin og Øystein. Det var litt dumt, for legen hadde sagt jeg skulle skjerme meg for sola etter operasjonen jeg nylig hadde gjennomført. Heldigvis hadde jeg med meg beskyttelsestape og saks slik at jeg kunne lage en primitiv løsning. Jeg så ut som Frankenstein da jeg steg av toget på Egersund stasjon.
Ikke alene
Etter å ha tatt det sedvanlige stasjonsbildet, gikk ferden på noen småveier som fulgte jernbanen tett. Det gjaldt å unngå den trafikkerte fylkesveien så langt det var mulig. Jeg ble sikkert lagt merke til der jeg vandret gatelangs som selveste Frankenstein. Kanskje var jeg ikke alene, for det kunne jo hende jeg møtte på andre som følte seg som en zombie. Det var sikkert mange som hadde tatt seg en skikkelig fest dagen før siden det var langhelg. I så fall gikk jeg blant likesinnede.
Godt selskap
Jeg fortsatte langs sykkelveien da det ikke fantes flere småveier å følge. Det var egentlig helt greit, for nå hadde jeg godt selskap av både jernbanen og elva som fulgte meg tett på begge sider. Ville jeg finne rester etter noen holdeplasser mon tro? I så fall ville Slettebø være først ute. Jernbanen fulgte dessverre en annen trasé enn veien, så jeg måtte avlyse stasjonsjakten for denne gang.
Sokkatjønn bro
Det ble slutt på gang- og sykkelstien og eneste mulighet var å følge den sterkt trafikkerte fylkesveien. Jeg måtte presse meg tett inntil autovernet flere ganger når store vogntog suste forbi i høy hastighet. Veien gikk nå oppover i en lang oppoverbakke jeg følte aldri tok slutt. På veien fikk jeg øye på en gammel steinbro langs veien. Foran brua var det benker og ei informasjonstavle. Sokkatjønn bro ble bygget i 1842 og ble da en del av Vestlandske hovedvei.
Nedlagt tunnel?
Plutselig fikk jeg øye på et hull i berget som ble brukt til et vedskjul. Åpningen liknet mistenkelig på en jernbanetunnel. I følge Banedata ble jernbanen lagt om i dette området i 1943. Tidligere var denne delen av Sørlandsbanen en del av Flekkefjordbanen som ble anlagt smalsporet. Ombygging til normalspor krevde at flere krappe svinger ble utjevnet. Var denne tunnelen lagt ned som følge av denne jernbaneomleggingen? Jeg gikk inn i tunnelåpningen, men kom ikke særlig langt. Tunnelen var nemlig murt igjen omtrent fem meter lenger inn.
Klungland stasjon
Veien ble smalere og krysset jernbanen over en enda smalere bru. Jeg ble stående og vente til det var fritt for biler før jeg torde å passere. Det ble verre da jeg kom frem til den første svingen. Fjellveggen gikk helt inntil veien og møtende biler hadde ikke en sjanse til å oppdage meg på avstand. Jeg smøg så tett inntil fjellveggen som mulig og var lettet da veien rettet seg ut. Nå fikk jeg øye på en stor åpen plass som strakk seg langs sporet et godt stykke. Ei lita bu var satt opp langs sporene. Jeg hadde funnet restene etter Klungland stasjon som ble lagt ned i 1970. Selv om stasjonen var utstyrt med både godshus, privet og stasjonsbygning, var det ikke mange synlige rester igjen. Dobbeltsporet var også jevnet med jorden.
Lunsjpause
Veien skulle snart bli langt mer trafikkert enn den hadde vært til nå. Da jeg ankom Krossmoen, munnet fylkesveien ut i E39. Heldigvis fantes det gang- og sykkelvei langs veien jeg kunne følge videre. Det tok ikke lang tid før jeg følte for å sette meg ned, for ved veien lå det en Shell-stasjon med uteterrasse. Jeg kjøpte eplejuice og kanelbolle som jeg koste meg med på terrassen som lå tett inntil idylliske Langhølen.
Helleland stasjon
Etter vel 20 minutter var jeg på beina igjen. Jeg skulle akkurat til å passere ei lita bru over til Helleland da jeg fikk øye på toget fra Stavanger. Det så ut til å stanse ved Helleland stasjon noen hundre meter lenger unna. Jeg skyndet meg videre i retning av stasjonen, men ble skuffet da jeg så den var inngjerdet. Toget hadde også kjørt videre. Jeg tok et bilde av den nedlagte stasjonsbygningen før jeg ruslet videre. Veien videre ville bli utfordrende, for nå skulle jeg krysse en stor høyde. Egentlig burde jeg ha fulgt fylkesveien videre inn i dalen og langs elva, for det er der jernbanen går i det mest spektakulære området av Sørlandsbanen.
Bortgjemt sykkelvei
Det ble verre enn jeg hadde fryktet. Ikke nok med at den sterk trafikkerte E39 gikk bratt oppover fjellet, men nå ble veien utvidet til en flerfeltsvei akkurat der sykkelveien tok slutt. Hadde de ikke tenkt på oss myke trafikanter? Jeg forsøkte å gå så tett inntil autovernet som mulig og regnet med at jeg ville bli tutet på, men jeg slapp heldigvis unna. Da jeg hadde kommet et stykke oppover, fikk jeg øye på sykkelveien på andre siden av veien. Det fantes altså sykkelvei, men ingen skilt som varslet om dette.
Orrestad holdeplass
Jeg fikk kommet meg over på riktig side av veien da jeg nådde toppen av bakken. Inn til venstre gikk det en vei til nedlagte Orrestad holdeplass. Jeg droppet omveien da jeg så det ville ta 40 minutter og fortsatte i stedet mot dagens mål. På veien passerte jeg flere idylliske vann og gårder. Nå var jeg omringet av høye fjell. Det ble en drøy time jeg måtte følge E39 før jeg kunne ta av på mindre småveier.
Ualand stasjon
Ved Helleren kunne jeg følge en smal grusvei som muligens var en snarvei. Da den tok slutt, kunne jeg heldigvis følge en ny smal vei på andre siden av E39 mot Refsland. Da var det veldig dumt at jeg var uoppmerksom, for ved Refsland ligger det også en nedlagt jernbanestasjon bare 600 meter unna krysset jeg oasserte. Jeg var nok mest klar for å komme fram og fulgte ikke så godt med. Jeg fortsatte på en ny smal vei som førte rett til Ualand. Etter en halvtime dukket jernbanen opp på venstre side av meg, men hvor var stasjonen? Jeg fortsatte videre langs fylkesveien og oppdaget en liten bygning nær sporene i et inngjerdet område. Det måtte være restene etter Ualand stasjon. Jeg forsøkte å ta et bilde av området ved å rette kameraet i de små åpningene i gjerdet, men det var ikke lett.
Rådyr billett
Det var en time igjen til bussen gikk, så jeg satte meg på en stein i grøfta og sjekket om det snart ville passere et tog. Toget mot Oslo ville ankomme Moi om en halvtime. Da tok jeg frem maten mens jeg ventet på toget. Et passerende eldre par kikket rart på meg der jeg satt i grøfta og spiste. Plutselig hørte jeg skinnene synge og jeg gjorde meg klar. Det ble et blinkskudd. Deretter gikk jeg opp til europaveien for å sette meg i busskuret. Nå gikk turen til Moi hvor jeg skulle overnatte hos Lill. Det ble en rådyr billett med NOR-WAY Bussekspress. 120 kroner skulle de ha for en kjøretur på 20 minutter.