Ogna–Egersund
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 18 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Turen fra Ogna går over Hegrestadfjellet langs Gamle Vestlandske hovedvei. Deretter fortsetter ferden i traséen til Den gamle Jærbanen frem til Egersund.
Tunnel på Gamle Jærbanen. Foto: Erlend Garåsen
Hektisk
Det ble en hektisk morgen. Jeg hadde bestemt meg i siste liten å fortsette ferden over Hegrestadfjellet og videre langs Gamle Jærbanen til Egersund. Siden toget til Oslo gikk 16.46 og klokka nærmest seg 11, hadde jeg ikke god tid. Sita valgte i stedet å bli igjen ved Ogna siden hun hadde mange gode minner fra campingplassen. Foreldrene hennes dro henne med hit flere ganger på ferie da hun var barn.
Flotte områder
Det gikk sikkert en flott kyststi fra campingplassen til Ogna, men jeg valgte i stedet å fortsette langs fylkesveien for å spare tid. Jeg hadde uansett to flotte etapper foran meg, nemlig Gamle Vestlandske hovedvei fra Ogna til Hegrestad og langs Den gamle Jærbanen som i dag fungerer som turvei mellom Hellvik og Egersund. Derfor gikk det fint å ignorere den sterke trafikken. Det var jo også knallvær denne dagen mot iskaldt regn dagen før.
Ogna stasjon
Da jeg ankom Ogna, ruslet jeg ned til stasjonen for å ta noen bilder. Stasjonen var vakrere enn først antatt, for mange av Jærbanens øvrige stasjoner er ellers ganske gråe og triste. Deretter ruslet jeg bort til et par som gikk søndagstur med barnevogn.
– Unnskyld, vet du hvor Vestlandske hovedvei ligger?
Mannen smilte.
– Ja, berre ta fyrste veg til venstre. – Ta til høgre ved bedehuset.
Denne landsdelen er jo kjent for alle sine bedehus, så jeg antok at veien Kyrkjeberget ville føre meg på rett vei.
Gamle Vestlandske hovedvei
Et severdighetsmerke dukket opp og pekte til høyre som fortalt. Den Gamle Vestlandske hovedvei fra Ogna til Hegrestad ble bygget i 1810 som en ridevei og ble i 1843 innlemmet i den Vestlandske hovedvei som var hovedfartsåren mellom Oslo og Stavanger. De første kilometerne virket mindre spennende siden jeg gikk på en asfaltert vei. Da jeg krysset Ognaåna, la jeg merke til at jeg gikk på en gammel steinbro. Det var vel egentlig her den historiske vandringen over Hegrestadfjellet startet.
Ikke for barn eller kvinnfolk
Gården jeg passerte ble nok siste rest av sivilisasjon før jeg startet på den seks kilometer lange ferden over fjellet. Jeg ble nok allikevel ikke alene, for et par syklister kom i rasende fart mot meg. Ikkje av «smaa børn eller quindfolck» stod det på et skilt merket med Den Vestlandske Hovedvei. Plaktaen fortalte om den sørlandske posthistorien fra 1653 da Stavanger ble tilknyttet det nasjonale postnettet. Én gang i uka skulle posten transporteres til Kristiania, et arbeid som først ble utført av bøndene. Dette var et pålagt arbeide uten lønn, men til gjengjeld slapp de å betale skatt og ble fritatt militærtjenesten.
Sjeldne bergarter
Jeg fortsatte videre og la merke til de lave fjellene foran meg. Det var godt jeg hadde med meg rikelig med drikke, for det ville bli tungt å gå i rask gange med full sekk. Nye skilt dukket opp langs veien, men jeg fikk dessverre ikke tid til å lese teksten siden jeg hadde et tog å rekke. Men jeg rakk å få med meg at det fantes sjeldne bergarter i området. Tidvis måtte jeg stanse for å hente igjen pusten etter hvert som jeg steg høyere opp i terrenget. Det var et øde og flott landskap som åpnet seg. Det minnet mer som ei vidde preget av mange rullesteiner.
Ingen respons
Plutselig dukket det opp et par turgåere foran meg. Jeg vet ikke om jeg ble lettet eller forstyrret. Det var nemlig befriende å gå mutters alene i dette landskapet. Jeg hilste, men fikk ingen respons tilbake. Flere små vann dukket opp langs veien. Det eneste tegnet til sivilisasjon var høyspentmastene som fulgte veien parallelt. Jeg skvatt til, for plutselig raste det to syklister forbi meg. Her gjaldt det å holde til siden i svingene.
Toppen
Veien begynte gradvis å gå nedover igjen og jeg antok at jeg hadde nådd toppen. En ny turgjeng passerte meg, men heller ikke denne hilste tilbake. Jeg smilte og hilste på dem allikevel, for vi var jo på søndagstur. Deretter satte jeg opp tempoet for å komme ned fra fjellet. Planen var å hoppe på lokaltoget fra Hellvik til Egersund hvis tiden ble for knapp. På veien møtte jeg to nye turgåere som bare kikket dumt på meg da jeg sa «hei». Så slikt gjør man altså ikke her.
Hegrestad
Da jeg fikk øye på et par hus, skjønte jeg at jeg hadde kommet frem til Hegrestad. Jeg tok av på en gårdsvei forbi noen flotte hester. Denne så ut til å være en snarvei ned til fylkesveien. Bikkjene på gården begynte å bjeffe, så jeg skyndet meg videre for ikke å vekke for mye oppmerksomhet. I løpet av ti minutter var jeg nede ved den smale og trafikkerte veien. Her gjaldt det å være oppmerksom på de passerende bilene.
Ny snarvei
Et nytt severdighetsmerke dukket opp. Det var skiltet til Den gamle Jærbanen. Jeg tok opp kartet og oppdaget at jeg kunne velge en snarvei ned til den gamle togtraséen et godt stykke øst for Hellvik. Ville jeg rekke toget i Egersund? Hvis jeg nå tok fatt på snarveien, kunne jeg ikke ta toget som en backupplan. Jeg tok sjansen og fortsatte på en smal vei forbi flere hytteområder.
Den gamle Jærbanen
Det tok godt over en halvtime før jeg skimtet sjøen. Plutselig fikk jeg øye på den nedlagte jernbanetraséen. Den krysset veien i en lang bue. Den gamle Jærbanen ble åpnet som en smalsporet jernbanestrekning i 1878 mellom Stavanger og Egersund. Da Sørlandsbanen åpnet og ble sammenkoblet Jærbanen i 1944, måtte en ny trasé mellom Egersund og Hellvik bygges. En normalsporet jernbanestrekning stilte nemlig høyere krav til kurvaturer, noe som medførte at den eldre traséen ble liggende i brakk frem til 1997 da Eigersund kommune startet anleggsarbeidet med en ny sykkelrute. Den nye ruta skulle stort sett følge den gamle togtraséen mellom Hellvik og Egersund.
Lunsjpause
Den gamle Jærbanen svarte til forventningene. På nytt kunne jeg bevege meg på grusvei, men fjellutsikten var byttet ut med sjø og jeg slapp å gå i bakker. Da jeg passerte et idyllisk eldre hus med noen trebenker utenfor, bestemte jeg meg for å ta dagens første lunsjpause. Siden jeg hadde valgt snarveien til Jærbanen utenom Hellvik, hadde jeg fått bedre tid. Men det ble ikke lengre pause enn et kvarter med brus og nøtter. Så var jeg på beina igjen.
Tunnel
Jeg gikk i en passasje med bratte fjellvegger på begge sider av meg. Slike fjellutskjæringer er typiske for jernbanen og skapte en nostalgisk stemning. Jeg så for meg damplokomotivene med teakvogner tøffe forbi i lav hastighet. Plutselig dukket det opp en tunnel foran meg. For en fantastisk turvei! Det var godt tunnelen ikke var lang, for jeg hadde ikke med meg lommelykt. Det ble allikevel helt mørkt og kaldt da jeg steg inn i den dryppende tunnelen.
Passerende tog
Da jeg kom ut igjen, fikk jeg øye på den nye delen av Jærbanen – eller Sørlandsbanen som den også heter. Jeg ruslet langs en mindre innsjø hvor de to togtraséene gikk på hver sin side av vannet. Sørlandsbanen fortsatte inn i en tunnel, mens jeg fulgte kysten i den gamle traséen og alle dens mange kurver. Da jeg rundet fjellet, krysset de to jernbanetraséene hverandre. Jeg rakk akkurat å knipse et bilde av et passerende tog før jeg gikk under jernbanebrua.
Bratte bakker
Kristin, som ble med meg og Sita på gårsdagens etappe, hadde sagt at det ble mye opp og ned langs denne traséen. Jeg forstod ikke helt hva hun mente, for en jernbane har da ingen bratte stigninger. Men snart skulle jeg få svaret, for det ble slutt på jernbaneidyllen. Veien videre var avstengt med et høyt gjerde og jeg syntes jeg kunne skimte en gjengrodd tunnel på andre siden. Jeg måtte fortsatte på en ny grusvei som var lagt rundt. Den gikk bratt oppover før den krysset Sørlandsbanen over ei bru og fortsatte tett inntil jernbanesporene på sørsiden. Kort tid etter gikk det bratt oppover igjen og jeg krysset sporene på nytt. Nå skjønte jeg hva Kristin mente.
Launessundet
Da jeg omsider kom inn på Gamle Jærbanen igjen, ble det slutt på bakkene. Jeg rundet et stort nes og fikk øye på to lange bruer foran meg. Launessundet skulle krysses hvor jeg og Sørlandsbanen fikk hver vår bru. Jeg sendte en SMS til Sita og fortalte at jeg straks var fremme i Egersund. På andre siden av sundet passerte jeg noen bygninger nær sporene. Etter mine notater skulle det ikke ha ligget noen holdeplass her, men jeg tok allikevel noen bilder for å undersøke saken senere. Et minnesmerke var oppsatt langs veien for George E. Longland og Errol C. Nayda som mistet livet her den 24. mars 1945. De to australske flygerne døde under angrepet på et tysk skip i Egersund havn.
Eie pens
Plutselig lå Egersund stasjon foran meg. Jeg ringte Sita for å fortelle at jeg var fremme. Hun var i byen som ligger et godt stykke unna stasjonen. Opprinnelig lå jernbanestasjonen i sentrum før Jærbanen ble innlemmet i Sørlandsbanen. Eie pens lå omtrent der den nye stasjonen ligger i dag. Her delte sporene seg. Ett gikk til den tidligere endestasjonen i sentrum, mens et annet fortsatte til Flekkefjord etter at Jærbanen ble forlenget dit i 1904. Den eldre stasjonens beliggenhet medførte at togene måtte rygge tilbake fra sentrum til Eie pens før de kunne kjøre videre til Flekkefjord. Ordningen holdt frem til ny jernbanestasjon åpnet i 1944.
Avslutning
Jeg ruslet inn på toalettet for å skifte og vaske meg. Da jeg kom ut igjen, hadde Sita kommet frem til stasjonen. Vi bestilte pizza hos Pizzabakeren som holdt til i samme bygning. Deretter koste vi oss med en stor biffpizza i venterommet før toget vårt trillet inn på stasjonen en time senere. Det ble en velfortjent avslutning på den flotte Jæren-turen vår med en Dresin Pale Ale i kafévogna.