Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
English
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Kongsvingerbanen / Kongsvinger–SkotterudEtappe

Kongsvinger–Skotterud

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
26 km Asfalt, Grusvei, Sti Middels
Dette er en etappe som stort sett går langs turstier og grusveier. På ferden passeres historiske skyttergraver fra svenskekrigene i Lier og to nedlagte stasjoner i Åbogen og Matrand. De siste kilometerne av turen går langs fylkesveien mot Skotterud.
Åbogen stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Åbogen stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Vi ankom Kongsvinger i 11.30-tiden. Sita ruslet bort til Narvesen-kiosken for å ta ut penger mens jeg tok det sedvanlige stasjonsbildet. Etter å ha knipset et bilde av toget og stasjonsbygningen, ruslet jeg inn i kiosken for å se etter Sita. Jeg fant henne ved noen butikkhyller.
– Jeg finner ikke kinderegg, sa Sita skuffet.
Hun forsøkte nå å finne en erstatning til såpeboblene jeg hadde lagt igjen hjemme. Vi måtte jo ha noe å leke med underveis. Da jeg fikk se tilbudet om innbakte pølser, klarte jeg ikke å motstå fristelsen. Jeg gikk frem til kassa for å bestille et par stykker.
– De har vi ikke varma opp, lød svaret fra betjeningen.
Vi gikk begge ut av kiosken med uforettet sak.
– Kanskje vi burde invitere dem på skinnelangstur? spurte Sita.
– Ja, så kan de stenge sjappa og henge opp et Ute til lunsj-skilt på døra, svarte jeg.

Valgmuligheter
Vi kunne velge to forskjellige veier for å komme oss sørover. Enten kunne vi følge en tursti i ujevnt terreng langs jernbanen og Vingersjøen eller ta snarveien gjennom skogen på turvei via Rasta. Vi valgte det siste alternativet, men slet litt med å finne veien som førte oss inn i skogen. Etter å ha sjekket kartet, kom vi omsider inn på den lange Kongeveien som var like rett som en rullebane. Etter å ha passert lokalet til Jehovas vitner, kom vi endelig inn på skogsveien i et øde område.

Skyttergraver
Det tok ikke lang tid før vi fant noe spennende. Da vi ankom Lier, oppdaget vi et opplysningsskilt om skyttergravene fra 1800-tallet. Vi fulgte en sti ned en skråning og fikk raskt øye på en grav. I bakken lå det en lang grøft med en dybde på omtrent en halv meter som ble oppført under slagene mellom Danmark-Norge og Sverige i 1808 og 1814. Disse ble også mobiliserte under unionsoppløsningen i 1905. Vi fortsatte videre på skogsveien etter at Sita hadde sjekket om det var liv i en større maurtue.

Granli
Etter en time i skogen kom vi ut på fylkesveien ved Granli. Sita kjente seg umiddelbart igjen. Her hadde hun kjørt forbi for mange år siden på vei til Sverige. Selv om vi nå gikk langs en relativt trafikkert vei, føltes det som vi fortsatt befant oss i skogen. På venstre side av oss stod nemlig de høye furutrærne tette. I stedet for å rusle innom den nedlagte Granli stasjon, fortsatte vi sørover på en grusvei forbi en rekke lysløyper. Vi passerte en gammel kraftstasjon da vi gikk opp den bratte bakken langs Vrangselva. Det rustne vannrøret som forsynte kraftstasjonen med vann fulgte oss hele veien opp til Lierdammen. Mens jeg tok en kjapp hvilepause, ruslet Sita bort til det store vannet for å ta noen bilder.

Se og lytt etter tog
Vi fortsatte videre østover langs en grusvei i retning av Langtjernet. Det var deilig å gå i et avsideliggendes område uten asfalt og biltrafikk. Nå hadde det blitt såpass varmt at vi begge tok av oss jakkene våre. Etter tre kvarter kom vi ned til hovedveien igjen. Vi måtte krysse jernbanen gjennom en usikret planovergang. Se og lytt etter tog hadde Jernbaneverket skrevet på et skilt.
– Nå skulle jeg ønske det kom et tog, sa jeg til Sita og tok opp kameraet.
Det kom dessverre ikke noe tog, så vi fortsatte langs fylkesveien og speidet etter et sted for å spise lunsj. En gjeng syklister kom syklende imot oss. De vinket og ropte til oss da de passerte oss.

Åbogen stasjon
– Vi setter oss i sola der borte, sa Sita og pekte mot noen benker som lå iyllisk til ved Vrangselva.
– Åbogen stasjon ligger rett opp bakken, svarte jeg. – Vi kan inspisere stasjonen etter lunsjen.
Etter å ha spist matpakkene våre og drukket kaffe i sola, ruslet vi opp til den nedlagte stasjonen i sveitserstil. Stasjonen bestod av tre gule bygninger – et godshus, et vakkert lite uthus og en toetasjes stasjonsbygning. Etter å ha tatt noen bilder, fortsatte vi videre langs en grusvei rett sørover som fulgte linja og vannet Nordre Åklangen tett.
– Nå må det komme et tog, sa Sita.
Kort tid etter begynte det å synge i skinnene. Et tømmertog fra Hectorrail suste forbi.
– Det der må du begynne å si oftere, sa jeg til henne.

Motorvei
Det gikk stadig oppover og oppover. Jernbanelinja og resten av sivilisasjonen forsvant og vi var nå i ødemarken.
– Det er ikke så mye skinnelangs denne gangen, sa Sita.
– Men mange fine turveier i stedet, svarte jeg.
Etter en time hørte vi susingen fra den trafikkerte Riksvei 2.
– Jeg håper ikke vi må følge en firefelts motorvei, sa jeg småbekymret til Sita.
Plutselig kom vi frem til et kryss. Det stod Skotterud på et turskilt som pekte inn i skogen langs en sti. Vi tok av på denne og tenkte ikke mer på motorveier.

Eidskog
Vi kom ned til fylkesveien igjen ved Grasmo og måtte følge denne et stykke sørover. Vi krysset jernbanen over ei bru og fortsatte på en mindre vei som fulgte riksveien parallelt. På veien møtte vi to jenter som leide på hver sin hest. Vi krysset grensa til Eidskog kommune og kom frem til tettstedet Matrand. Nå begynte jeg å tvile på at vi ville rekke frem til Skotterud før siste bussen gikk klokken 18.15.
– I følge Google Maps er det litt over en time igjen til Skotterud. – Bussen går nøyaktig om en time, la jeg til.
Vi bestemte oss for å sette opp farten for å gå raskere enn det Google Maps mente det ville ta. Alternativet var å gi seg ved Matrand.

Svensk tog
Det begynte å blinke rødt ved planovergangen og bommene gikk ned.
– Opp med kameraet! ropte jeg til Sita.
Plutselig hadde vi glemt av tiden. Jeg løp mot planovergangen med kameraet klart. Sita ville i stedet forsøke å ta bilde fra en annen vinkel. Jeg rakk akkurat å knipse et bilde da det svenske togsettet suste forbi.
– Bussen! ropte jeg til Sita.
Hun kom løpende etter. Vi raste forbi statuen av Oberst Krebs som ble reist til hans minne i krigen mot svenskene i 1814. Deretter suste vi forbi Matrand stasjon som ble åpnet som Eidsskog stasjon i 1865. Jeg knipset et raskt bilde av bygningen før vi spurtet videre langs veien i håp om å rekke bussen.

Hastverk
Selv om vi risikerte å miste bussen fra Skotterud, visste vi at den ville passere oss på veien vi nå fulgte. Nødløsningen var derfor å gå på bussen fra et tidligere busstopp. Problemet var at vi hadde gått i snart en halvtime og ikke sett en eneste holdeplass siden Matrand. Heldigvis møtte vi på en dame som kom gående imot oss.
– Unnskyld, hvor ligger nærmeste busstopp for Kongsvinger-bussen?
Vi raste videre før hun fikk formulert den første setningen, så hun skjønte sikkert at vi hadde dårlig tid.
– Det ligger en rett etter bakketoppen der oppe. – Dere rekker nok siste bussen, la hun til.
Og heldigvis hadde vi fått korrekt informasjon. Da vi endelig nådde toppen, foreslo Sita at vi ga oss til tross for at vi nesten var fremme. Vi satte oss ned på en benk på en nedlagt bensinstasjon for å vente på bussen.

Italiensk eller tyrkisk
Femten minutter senere satt vi på bussen på vei mot Kongsvinger. Vi bestemte oss for å finne et spisested i byen før vi hoppet på toget hjem. Som vi ofte gjør, tok vi opp våre forskjellige apper for å lete etter et egnet sted. Sita med Untappd og jeg med Tripadvisor. Valget falt på Castrum Spiseri som lå rett på andre siden av veien for stasjonen. Vi valgte begge det samme fra menyen, retten Black & White og en Efes pilsner.
– Er dette en italiensk restaurant, stusset Sita. – Dette er vel mer en tyrkisk restaurant og refererte til den tyrkiske ølen og alle kebabrettene.
Vi spiste opp, betalte og gikk videre til utestedet Telegrafen hvor vi satt forrige gang vi var i Kongsvinger. Egentlig skulle vi bare ta én øl, men vi endte opp med å sitte der helt til vi måtte løpe til siste toget hjem.