Sørumsand–Årnes
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 25 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Både Kongsvingerbanen og Urskog-Hølandsbanen følges den første halvtimen. På veien passeres Fossum stasjon som er dagens endestasjon på Urskog-Hølandsbanen. Herfra går turen videre på grus- og traktorvei inn i skogen og over elva Fossåa. Mesteparten av etappen går langs asfaltert vei.
Kryssing av spor. Foto: Kristin Hagstad
– Dere må kjøpe fra Lillestrøm, sa konduktøren da vi spurte ham.
Det stemte nok. Sonekartet ble i sin tid endret og Oslo-sona utvidet. Nå var det visst Lillestrøm som gjaldt.
Tertitten
Vi steg av toget på Sørumsand i 10.30-tiden og gjorde oss klare for dagens marsj. På veien passerte vi Sørumsands jernbanestasjon nummer to, nemlig utgangsstasjonen for museumsbanen Urskog-Hølandsbanen, eller Tertitten som den også kalles på folkemunne. Navner stammer fra tertiær siden den opprinnelig var en smalsporet tertiærbane frem til 1960. Den lille stasjonsbygningen er egentlig en kopi av Bjørkelangen stasjon og ble oppført som en del av museet.
Mye regn
Den første halvtimen fulgte vi Urskog-Hølandsbanen i stedet for Kongsvingerbanen, men måtte snart vinke farvel til begge traséene ettersom fylkesveien gikk lengre inn i landet. Veien var relativt trafikkert, men vi skulle straks ta av på en liten skogsvei som gikk ned ved Fossum. Vi hadde funnet en liten traktorvei på kartet som krysset elva Fossåa på ei bru, men ville vi komme oss tørrskodd over? Det hadde nemlig regnet en del de siste dagene.
Feil strekning
Vi tok av på gårdsveien som gikk ned til Sætra og oppdaget spennende objekter på venstre side av oss.
– Er det en stasjon? spurte jeg Kristin.
På andre side av jordet stod en liten gul bygning som det stod Fossum på. Jeg tok opp kameraet og ruslet over jordet. Da kom også sporene til syne. Det var visst Urskog-Hølandsbanen som dukket opp igjen. Vi hadde tydeligvis gått feil jernbanestrekning skinnelangs i dag. Opprinnelig var Fossum kun en holdeplass på Urskog-Hølandsbanen. Stasjonsbygningen som står oppført på Fossum i dag, ble flyttet fra Mork stasjon som lå omtrent syv kilometer lengre sør på denne linja.
Gjørmete
Vi fortsatte videre på grusveien og krysset Urskog-Hølandsbanen. Et rødt skilt stod oppført ved planovergangen og minnet folk om Jernbanelovens paragraf 9, nemlig at det er forbudt å ferdes på jernbanens område. Vi fortsatte et stykke videre og måtte på nytt krysse museumsbanen, men så ble det stopp. Hvor ble det av veien videre? Det eneste vi kunne se var en gjørmete traktorvei som forsvant inn i skogen. Den passet bra med veien som var påtegnet kartet, så vi fortsatte videre. Landskapet endret seg drastisk. Trærne stod tett og fuglene kvitret. Vi kom ned til brua som krysset elva og kom inn på en svært utfordrende vei. Hele veien var en eneste stor rutsjebane av søle. Det gikk heller ikke an å gå i grøfta som følge av et strømgjerde som lå tett inntil veien. Vi brukte ganske lang tid på å komme oss opp bakken og opp til gården som lå på toppen.
Høye turtall
Vi kom inn på fylkesveien igjen og ned til Blaker sentrum. Dette stedet hadde jeg hørt mye om av faren min som i sin tid tok formingslærerutdanningen her. Stedet var mye mindre enn jeg hadde forestilt meg, men de hadde i hvert fall en jernbanestasjon som vi gikk innom. Vi fortsatte videre i retning av Rånåsfoss. Det tok ikke lang tid før vi skjønte hvor stedet har navnet sitt fra. Høye turtall og hjulspinn kunne høres i det fjerne. Det måtte være TransAm-Ronny som var ute med doningen sin igjen. Det første vi fikk øye på var den enorme kraftstasjonen. Eldre turbiner stod utstilt på plenen utenfor administrasjonsbygningen. På nedsiden av kraftverket lå Rånåsfoss stasjon. Kristin vurderte om hun skulle gi seg for dagen, men valgte å henge med et stykke til ettersom det akkurat hadde gått et tog.
Sultne
Det ble mye asfalt på veien videre. Vi klatret over autovernet og gikk i grøfta et lite stykke for å få litt avveksling. Nå var vi svært sultne og speidet etter bensinstasjoner vi ikke hadde sett siden vi forlot Sørumsand. Ved Auli passerte vi både et kjøpesenter og en ubetjent bensinstasjon, men ingen steder for å få seg en matbit. Stedsnavnet ga meg assosiasjoner til klovetegninger og jeg ble lettere nervøs. Kristin fant ut at det ville komme et tog om en halvtime til stasjonen ved Haga. Vi satte opp tempoet for å komme frem i tide. Jeg vurderte om jeg skulle ta toget hjem sammen med henne, for snart ville det bli mørkt og jeg hadde ingen refleks. Da vi kom frem til stasjonen, satte vi oss ned for å spise det lille vi hadde med oss av proviant, nemlig noen nøtter og en sjokolade. Toget trillet inn på stasjonen, men jeg ville ikke bli med. Jeg overtok Kristins refleksvest og fortsatte videre i retning av Årnes.
Kebabsjappe
Refleksvesten var svært liten. Det var egentlig en barnerefleks som jeg muligens ikke ville få på meg. Jeg satset derfor på å komme frem før mørket kom. Da dukket en kebabsjappe opp på venstre side av meg. Jeg sendte en MMS til Kristin av sjappa og skrev at hun hadde gitt seg for tidlig. Selv om jeg var sulten, fristet hverken pizza eller kebab. Jeg bestilte derfor en pommes frites i stedet som take away. Maten spiste jeg mens jeg ruslet videre østover. Jeg misliker egentlig å gå mens jeg spiser, men å gå i mørket på uopplyst vei fristet heller ikke noe særlig.
Provisorisk refleks
Jeg kom etter hvert frem til siste stasjon før Årnes, nemlig Bodung. I følge rutetabellen er det få tog som stopper på denne stasjonen som egentlig kun er en holdeplass. Jeg skulle til å kaste den hvite matemballasjen i søppelkassen, men kom plutselig på en idé. Hvorfor ikke bruke den som en refleks? Jeg fortsatte videre på venstre side av veien med emballasjen i høyre hånd. Det så ut til å fungere. De møtende bilistene slo av fjernlyset på lang avstand da de så meg. Den hvite boksen så ut til å være en perfekt reflekserstatning. Jeg slapp brydderiet med å tre på meg en trang barnevest som sikkert ikke ville ha passet uansett.
Førarkort
Jeg nærmet meg Årnes. Veien ble opplyst av gatelys og jeg kunne fortsette på gang- og sykkelsti ved siden av veien. Jeg kastet den hvite boksen da jeg passerte en matbutikk. Nå var jeg spent på om det gikk tog hver hele eller andre time til Oslo. Det hadde nemlig gått et tog mot Oslo for ti minutter siden. Å sitte ute i kulda i halvannen time var noe som overhodet ikke fristet. Jeg kom frem til stasjonen som lå litt utenfor sentrum og fant ut at det ville komme et tog om førti minutter. Da oppdaget jeg også at en pub hadde overtatt stasjonslokalet. Perfekt! Det var full fest i lokalet da jeg kom inn. Det var nok kun betjeningen som var i festmodus, for jeg så ikke en eneste gjest. De spilte rockabilly-musikk på full guffe. Greit nok, jeg kjøpte meg en weißbier og satte meg ned. Det ble ny musikk i høyttalerne, nemlig Førarkort av Hans Rotmo. Det var første gang jeg hadde hørt låta på et utested. Selvfølgelig måtte etterfølgeren bli selveste DDE, for vi var jo på bygda. Nuvel, jeg drakk opp og fikk etter hvert kommet meg til de mer siviliserte strøk med toget. Men artig var det læll.