Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
English
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Hovedbanen / Jessheim–EidsvollEtappe

Jessheim–Eidsvoll

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
30 km Asfalt, Grusvei, Sti Middels
Dette er en fantastisk rute hvor mesteparten av turen går gjennom skog og mark mellom Nordby og Dal. Fra Dal fortsetter ferden mot Eidsvollsbygningen på gangvei og krysser Gardermobanen ved Eidsvoll Verk holdeplass. Siste del av etappen følger mindre asfalterte småveier mot Eidsvoll.
Åpent landskap. Foto: Erlend Garåsen
Åpent landskap. Foto: Erlend Garåsen
Det var rundt null grader. Snøen hadde enda ikke lagt seg, men det var frost i trærne og på bakken. Derfor hadde vi lagt løypa gjennom skogen på grusveier og stier frem til Dal. Derfra skulle vi rekke kaféen i Eidsvollsbygningen før den stengte klokka fire.

Indisk pizza
Jeg og Kristin steg av toget på Jessheim stasjon i 10.30-tiden. Det var såpeglatt på perrongen og kaldere enn i Oslo. Nå gjaldt det å finne den beste ruta mot Nordby hvor vi skulle fortsette på en grusvei inn i skogen. Kristin hadde imidlertid funnet noe spennende på stasjonen.
– De har indisk pizza her!
I Jessheim stasjon har en indisk restaurant etablert seg som serverte både indiske retter og pizza. Kanskje også en kombinasjonsrett?

Sidensvans
Vi lot Google Maps lede oss de første kilometerne gjennom Jessheim sentrum og videre gjennom noen boligområder mot Nordby.
– Se der, er det sidensvans?
Kristin hadde oppdaget en fugleflokk i et tre ved veien. Sidensvansen har et karakteristisk utseende. De er rødgråe med gul stjertspiss og kommer som regel til Norge om vinteren, ofte i større flokker. De holder seg stort sett i nordområdene i Europa, Nord-Amerika og Asia. Og i Jessheim.

Rød løype
Google Maps hadde ledet oss til Nordby stasjon uten at vi hadde lagt merke til det. Kartapplikasjonen hadde vel vennet seg til at jeg ofte tar turen innom stasjoner på veien. Jeg tok et par bilder før vi passerte planovergangen og kom inn på en grusvei som gikk rett inn i skogen. Kristin stoppet ved et skilt som viste et kart over marka. Vi skulle visst følge rød løype mot Korslund. Det var flere veier som ledet dit, også en blå rute som så ut til å gå litt lengre østover. Den røde var mest spennende siden vi stort sett skulle følge en mindre sti. Skiltingen og merkingen imponerte oss. Her var det virkelig tilrettelagt for turgåere.

Brutt stillhet
Det var ikke lenger glatt. Grusen sørget for at vi hadde godt grep og at vi kunne sette opp tempoet. Vi skulle tross alt rekke kaféen i Eidsvollsbygningen. Det var frost på bakken og kaldt. Av og til knaset det i underlaget når vi tråkket på isen som hadde lagt seg over enkelte sølepytter. Vi var omgitt av en total stillhet, men den brøt vi ved å fortelle hverandre skrøner og le. Kristin mente at vi skremte bort alt som fantes av dyreliv slik som vi holdt på.

Hauerseter-Gardermobanen
Vi fant stadig alternative stier vi fulgte for å komme oss lengst unna sivilisasjonen. UT.no-appen sørget for at vi fant frem. Etter et par timer i skogen kom sivilisasjonen til syne. Jernbanen dukket opp og vi nærmet oss Hauerseter stasjon. Dette er faktisk utgangsstasjonen for den nedlagte og gamle Gardermobanen, eller Hauerseter-Gardermobanen som den egentlig het. Denne sidebanen var opprinnelig 6,7 kilometer lang og knyttet enkelte industribedrifter og den militære flystasjonen til Hovedbanen, men mesteparten av sporet er revet i dag etter at den nye Gardermobanen ble åpnet.

Skytterveien
Vi tok en rask lunsj i den oppvarmede stasjonsbygningen. Etter vel 20 minutter var vi på beina igjen. Nå så vi etter grusveien som skulle lede oss inn i skogen igjen. Den lå ikke lengre unna en kanskje 500 meter nord for stasjonen. Da vi tok av og satte kursen til skogs, passerte vi et nedlagt jernbanespor som krysset veien. Det lå i brakk og traséen var gjengrodd i begge retninger. Vi ble nysgjerrige på hvor sporet førte hen. En høy grind sperret traséen som førte østover. Vi antok at den gikk inn til en militærleir siden det lå flere gule brakker på innsiden av gjerdet. Da oppdaget vi at veien vi gikk på het Skytterveien. Ville dette være en trygg rute å følge?

Større dammer
Etter 20 minutter delte veien seg og vi fortsatte på en mindre sti. Vi fulgte nå skiltene mot Majorsetra. Veien videre ble mye mer utfordrende. Det var nemlig mye varmere i dette området slik at isen smeltet og etterlot seg flere dammer på bakken. Vi måtte stadig gå ut av veien og inn i skogen for å komme oss rundt disse. Fordelen var at jeg ikke lenger frøs på hendene. Jeg hadde nemlig glemt å ta med meg hanskene mine.

Søppelfylling
Etter en halvtime kom vi frem til Majorsetra. Her fantes det en større gård og noen hus. En bonde jobbet i et verksted mens han holdt et godt øye med oss. Vi ville snart komme ut på en fylkesvei i følge kartet. Da foreslo Kristin at vi fulgte en mindre sti som gikk mer i retning av Dal. Det var et fornuftig valg. Landskapet åpnet seg og trærne stod ikke lenger så tette. Det frosne landskapet var vakkert å se på. Plutselig oppdaget vi et gjerde foran oss.
– Det ser ut som om vi kanskje må snu, sa jeg til Kristin.
Foran oss lå trolig en større søppelfylling. Vi bestemte oss allikevel å gå langs gjerdet i tilfelle det fantes en vei rundt, og det gjorde det. Flere dyr hadde visst fulgt samme løypa. Ferske rådyr- og musespor fantes på bakken.

Dal stasjon
Vi kom plutselig ut av skogen og havnet på en trafikkert vei. Heldigvis fantes det gang- og sykkelsti vi kunne følge videre. Etter et kvarter kom stasjonsbygningen til syne. Vi hadde kommet frem til Dal. Et tog stod allerede på stasjonen og var klar til avgang. Vi var ganske sultne og måtte på do. Håpefulle ruslet vi mot stasjonen, men her fantes hverken toaletter eller mat. Jeg søkte opp ruta videre til Eidsvollsbygningen på Google Maps og fant ut at det var halvannen time igjen. Vi ville dessverre komme frem når kaféen stengte, noe som satte en demper for turgleden. Håpet var nå å komme frem før det ble mørkt.

Mattilbud
Endelig dukket det opp et gatekjøkken foran oss. Jeg var skrubbsulten, men vi hadde ikke tid til å sette oss ned. Da passet det ikke så bra at mannen på innsiden hadde veldig god tid. Jeg stod i minst fem minutter ved luka før han kom bort for å spørre hva jeg ville ha. Det ble kun pølse i brød som jeg tok i hånda mens vi ruslet videre. Jeg hater å gå mens jeg spiser, men dette fikk bli et unntak. Ikke før vi hadde forlatt gatekjøkkenet dukket det neste tilbudet opp. En Esso-stasjon reklamerte for miniburgere til 20 kroner. Vi måtte begge på do og Kristin var kaffetørst. Jeg kjøpte meg en sjokolade for å få blodsukkeret ytterligere opp. Pølsa mettet ikke noe særlig. Etter ti minutter var vi på beina igjen. Da vi kom frem til Råholt, dukket det ene spisestedet opp etter det andre. Sushi-restauranten var den som fristet aller mest, men nå måtte vi i stedet tenke på å komme frem til Eidsvollsbygningen.

Kjegle på huet
Halvannen time etter vi hadde forlatt Dal, kom vi endelig frem. Klokka var 16.01 og kaféen hadde stengt for ett minutt siden. Det var nesten helt mørkt. Jeg hadde glemt å ta med det lille stativet til kameraet mitt, så jeg plasserte det oppå forskjellige gjenstander for å ta bilder av Eidsvollsbygningen med lang lukketid. Nedenfor rant Andelva. Den sørget for at temperaturen hadde senket seg i området. Vi frøs og følte at vi måtte komme oss i bevegelse. Kristin tenkte å rusle tilbake til stasjonen ved Eidsvoll Verk, men ombestemte seg og ville følge meg de siste syv kilometerne til Eidsvoll. Det passet bra for meg siden hun hadde både refleksvest og hodelykt med seg. Jeg vurderte å tre på meg den orange kjegla som lå i veikanten. Den hadde jo refleksbånd på seg og hadde sikkert passet fint som hatt. Det var ikke rart at den sorte katten foran oss løp for livet da vi nærmet oss. Selveste veivesenet med kjegle på huet var på vei.

Fjernlys
Veien vi fulgte var bare delvis opplyst. Uten Kristins hodelykt, hadde vi nok plundret en del. Bilene som kom i mot oss senket farten og oppdaget oss på lang avstand. Vi diskuterte hvorvidt bilene burde slå av fjernlyset eller ikke når de kom kjørende imot oss. Kristin mente de burde, mens jeg mente det motsatte. Vi var i hvert fall enige om at det ikke er særlig behagelig å bli blendet. Mens vi nærmet oss Eidsvoll, ble det stadig kaldere og glattere på veien. Da vi kun hadde en kilometer igjen, gikk vi sakte i veigrøfta for å holde oss på beina. Vi kom omsider frem til Eidsvolls nyeste jernbanestasjon som ble åpnet i 1998 samtidig med Gardermobanen. Den eldre er fra 1854 og er en av de eldste i landet. De ligger ikke lengre unna hverandre enn 200 meter. Etter et kvarter rullet toget mot Skien inn på stasjonen. Vi kjørte Gardermobanen tilbake igjen og passerte dermed ikke de områdene vi hadde gått. Men det gikk derimot mye raskere å komme seg hjem når vi kunne holde hastigheter opptil 200 kilometer i timen.