Myking–Ål
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 22 km | Grusvei, Sti | Middels |
Veien over fjellet fra Myking til Ål går på stier mot fjelltoppen Dyna og videre på grusveier fra Steinstølen. Stiene er godt merket og turen byr på fantastisk utsikt over Hallingdal.
Tåkeheimen. Foto: Erlend Garåsen
Fuktig terreng
Jeg var glad jeg hadde tatt med meg mine vanntette fjellsko til denne turen. Små bekker og gjørmete terreng preget stien fra første stund. Bortsett fra det var stien lett å gå uten særlig stigning. Det varte ikke lenge før jeg var like gjennomvåt som Kristin som hadde valgt joggesko. Ved Langodden ble begge skoa fylt med vann ved forsøk på å vasse over den korte elva som renner mellom Veslevatnet og Skålsrudvatnet.
Leken hund
Det ble en del stigning etter vi hadde kommet oss trygt over. Vi fikk øye på hyttebebyggelse på høyre side og en grusvei. Med ett angret jeg på at vi ikke hadde gått grusveien i stedet slik at vi kunne ha holdt oss tørre. Vi satte oss ned for en kort pause og ble forbigått av to turgåere med et par hunder på slep. Turgåerne fortsatte videre, men det hadde ikke border collien særlig lyst til. Den kom i stedet løpende mot meg med en stor pinne i munnen som den slapp foran meg. Det ble lekestund og jeg måtte kaste pinnen. Ikke bare én gang, men mange ganger.
Tett tåke
Jeg hadde gledet meg til den flotte utsikten denne turen skulle by på, men den tette tåka hindret særlig sikt. Vi kunne heller ikke se den høyeste fjelltoppen vi skulle passere på veien, rettere sagt Dyna på 1212 meter. Da vi begynte å nærme oss etappens høyeste punkt på rundt 1150 meter, hadde vi kun sikt på maks 100 meter rundt oss. Så lenge den markerte stien var synlig følte vi oss relativt trygge.
Sivilisasjon i sikte
Terrenget var nå såpass bratt og det var nå en større høyde på høyre side av oss. Vi antok at det måtte være Dyna. Herfra begynte vi å gå nedover igjen. Plutselig fikk vi øye på en liten seter med mange sauer. Vi kunne såvidt skimte en grusvei opp mot setra. Hadde vi kommet frem til Steinstølen?
Piskende regn
Det hadde begynt å blåse ganske kraftig. Vi bestemte oss derfor å søke ly langs veggen til ett av husa. Det var jo tross alt på tide med en matpause. Vi åpnet porten til setra som holdt saune innenfor og gikk mot det nærmeste huset. Det var saueavføring nesten overalt, så vi slet litt med å finne en ideell plass. Ikke før vi hadde satt oss ned, begynte det å hølje ned. En varm peis i en av hyttene var det som fristet mest nå. Vi tok en rask lunsj og varmet oss med kaffen fra termosen.
Opp med tempoet
Vi besluttet å sette opp tempoet nå som vi hadde atskillig bedre veier foran oss. Denne strategien ville også hjelpe oss med å holde varmen. Jeg fant frem ponsjoen fra sekken og satte av sted. Det tok ikke lang tid før vi måtte finne frem GPS-en for å avgjøre hvilken retning vi skulle ta. Veien passerte nemlig en del kryss.
Knitrende høyspentmaster
Regnet hadde begynt å gi seg, men tåka var nå tett. Veien begynte nå å gå bratt nedover. Det var også en del trafikk på denne veien, muligens jaktfolk og hytteeiere. Vi passerte så de samme høyspentmastene som faktisk går langs Sognsvann. Det var såpass stor luftfuktighet at det føltes skummelt å gå under dem på grunn av all knitringen.
Sivilisasjon
Etter hvert som vi kom ned i dalen begynte tåka å lette. Sivilisasjonen kom til syne og sola brøt av og til igjennom skylaget. Vi passerte broa over jernbanesporet og fortsatte i retning av Ål sentrum. Planen var å finne en matbit. Jeg åpnet Tripadvisor-applikasjonen for å søke frem det beste spisestedet i Ål og fikk treff på Isabella restaurant. Bakken oppover til sentrum var bratt, men de gode tilbakemeldingene restauranten hadde fått holdt motivasjonen oppe. Skuffelsen var stor da vi oppdaget av stedet var stengt. Jeg spurte derfor en eldre dame som kom ut fra en søndagsåpen butikk som sendte oss videre til en kro langs riksveien. Atter en gang ble det bomtur, da stedet var i ferd med å stenge.
- Dere kan da kjøre videre oppover til kroa lengre oppe i dalen?
Servitøren burde vel ha skjønt at vi ikke kom med bil når vi hadde på oss ponsjo og gjennomvåte sekker.
Reddet av hotellet
Vi gikk oppover mot sentrum igjen i håp om at hotellet vi hadde sett på veien hadde middagsservering, noe som skulle vise seg å være en fulltreffer. Restauranten til Thon Hotel Hallingdal var lett synlig da vi gikk inn hovedinngangen. Vi satte oss ned og håpet vi rakk et måltid før toget gikk en time senere. Kristin bestilte en svinerett, mens jeg bestilte en såkalt Black and White, svin og okse i en sterk saus som smakte helt fantastisk. Vi rakk toget hjemover fint uten at det gikk utover matroen.