Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Tønsberg–Eidsfossbanen / Tønsberg–RevetalEtappe

Tønsberg–Revetal

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
19 km Asfalt, Grusvei Middels
Første del av Tønsberg-Eidsfossbanen ble gjennomført i et skikkelig snøvær en søndags morgen. Dette satte ingen stopper for turen. Til tross for ubrøytede veier og bitende kulde, fant vi rester av en stasjon, ei jernbanebru og et vanntårn på vei mot Revetal.
Revetal stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Revetal stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Jeg hadde avtalt med Ole om å rusle langs den gamle smalsporede privatbanen et par dager i forveien. Både Ole og utgangsstasjonen holdt begge til i Tønsberg, så dette ble et kombinert besøk og en frisk utflukt. Jeg satte meg derfor på toget til Tønsberg lørdag ettermiddag og ble hentet på stasjonen av Ole halvannen time senere. Vi tok en kort tur ut på utestedet Lauritz for å skravle og mimre om gamle stunder, men vi dro tidlig hjem. Vi hadde jo en lang tur foran oss dagen etter.

Snøvær
Overraskelsen var stor da vi stod opp klokken 8 dagen etter. Utenfor hadde det lagt seg omtrent 10 centimeter med snø. Det var nok likevel meldt, men kontrastene var likevel store fra dagen før. I tillegg var det jo årets første snø. Ut skulle vi uansett. Vi ble begge enige at det bare ville krydre turen litt og gi oss en bedre historie.

Tønsberg gamle stasjon
Vi starter utenfor Tønsberg gamle stasjon i Nedre Langgate. Dette var stasjonen Vestfoldbanen en gang stoppet på, mens Tønsberg-Eidsfossbanen hadde stasjon lengre nord i byen der den nåværende Tønsberg stasjon ligger. Etter å ha knipset et par bilder av den flotte stasjonsbygningen, fortsatte vi ferden vestover mot Slottsfjelltunnelen. I dag går ringveien gjennom tunnelen som opprinnelig ble bygget for jernbanen da den gamle stasjonen var i bruk.

Kløne på bensinstasjon
Vi gikk rundt tunnelen langs vannet gjennom Nordbyen, Tønsbergs eldste bydel preget av små idylliske trehus og trange gater. Da vi omsider kom oss rundt tunnelen, følte vi begge for å varme oss med en kopp kaffe på Shellstasjonen. Det skulle bli et bevis på at jeg fortsatt var for trøtt. Det første jeg presterte var å plassere pappkruset under feil kran på automaten. Mens kaffen rant ut av kranen og utenfor koppen, tittet jeg intetanende i en annen retning. Da jeg snudde meg, oppdaget jeg at de siste dråpene hadde havnet et helt annet sted enn der de burde. Betjenten lo og plasserte en ny kopp på riktig sted for meg. Jeg skulle ikke betale for mitt søl. Omsider kom jeg bort til kassa, men oppdaget under betalingen at jeg hadde plassert et bruslokk i stedet for kaffelokk på koppen. Det var bare å hente sugerøret ...

Jarlsberg points
Etter å ha forlatt bensinstasjonen lettere flau, fortsatte vi ferden mot Sem. Det var null sikt i frostrøyken, men vi kunne så vidt skimte Jarlsberg hovedgård på andre siden av veien. Det var omtrent der stoppestedet Jarlsberg points skulle ligge, det vil si stedet hvor Vestfoldbanen og Eidsfossbanen en gang krysset og hadde forbindelse til hverandre. Da vi ankom Sem, fortsatte vi nordover i retning mot Riksvei 35 som ble bygget over jernbanetraséen da den ble lagt ned.

Vanntårn
Det var vanskelig å finne spor etter jernbanestrekningen mens vi trasket oppover den nedsnødde fylkesveien. Gang- og sykkeltstien ved siden av var fullstendig nedsnødd, så det var helt uaktuelt å følge den. Da vi nærmet oss Fresti, oppdaget Ole et halvveis nedsnødd skilt. Severdighetsmerket kunne så vidt skimtes bak rim og snø. Vanntårn på Eidsfossbanen. Vi hadde endelig funnet gamle spor. Grusveien til venstre for fylkesveien var nylig brøytet, trolig av bonden i traktoren som kjørte rundt på gården lenger fremme. Etter et par hundre meter kom vi fram til det røde vanntårnet som lå rett foran flere gamle minner, nemlig en jernbanebro som krysset elva. Et skilt med bilde av et damplokomotiv med litt historie hang på veggen for å forklare tårnets funksjon, nemlig å forskyne lokomotivene med vann til dampkjelen.

Sinte bilister
Traséen fortsatte videre langs en ubrøytet grusvei, så vi måtte dessverre returnere til hovedveien. Gang- og sykkelstien hadde nå endelig blitt brøytet, men jeg falt og slo halebeinet ved første forsøk på å bruke den. Det var såpeglatt. Vi fortsatte derfor videre oppover ved å gå langs veikanten i stedet. Mange av de møtende bilene tutet og pekte surt på sykkelstien. Vi responderte ved å smile og vinke tilbake. De skulle bare ha visst hvor vanskelig det egentlig var å gå på den. Dette var tross alt årets første ordentlige snøfall, så de burde egentlig ha skjønt dette. Vi brydde oss uansett ikke så mye om hva de tenkte.

Gammel stasjon
Da vi ankom Fossan, ble Ole plukket opp av Harriet og jeg måtte fortsette ferden videre alene. Han skulle nemlig i middagsselskap i Larvik. Det hadde tatt litt lengre tid enn antatt som følge av snøfallet, så jeg besluttet å gi meg ved Revetal. I følge mobilkartet, skulle jeg komme frem om 40 minutter. Rutetabellen til Timeekspressen kunne også fortelle at neste buss fra Revetal til Oslo gikk om 50 minutter, noe som passet perfekt. Jeg var likevel i tvil om jeg ville rekke den ettersom det var glatt på veien. Det tok likevel ikke lengre tid. Etter 40 minutter var jeg fremme. Jeg visste at stasjonsbygningen fortsatt skulle være intakt, så jeg fortsatte likevel forbi skysstasjonen i håp om å få både i pose og sekk. Og det fikk jeg, for på andre siden av veien lå stasjonsbygningen til Revetal som nå hadde blitt omgjort til en pizzarestaurant, nærmere bestemt Revetal Kro. Jeg knipset et par bilder og returnerte fornøyd tilbake til skysstasjonen. Et par minutter senere kom bussen.