Eina–Gjøvik
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Siste etappen på Gjøvikbanen følger en flott tursti fra Bruflat til Reinsvoll hvor det ligger rester etter den gamle Skreiabanen. To nedlagte stasjoner passeres på ferden videre mot Nygard. Turen fortsetter på stier gjennom Dalborgskogen og avsluttes på grusvei langs Mjøsa.
Tog på Gjøvikbanen. Foto: Erlend Garåsen
Utrygt for regn
Himmelen var grå da jeg steg av toget på Eina i halv ellevetiden. Storm hadde meldt om lettere regn mellom klokka 12 og 14. For sikkerhets skyld hadde jeg tatt med meg ponsjoen. Etter å ha tatt noen bilder av den brune stasjonsbygningen i dragestil, fortsatte jeg langs den trafikkerte Riksvei 4 et stykke nordover. Etter tre kilometer skulle jeg heldigvis ta av på en grusvei inn i marka ved Bruflat. Det er alltid slitsom å måtte presse seg inntil autovernet når vogntog suser forbi i høy hastighet.
Falsk stasjon
Da jeg tok av på Vestbakkvegen ved Bruflat, skimtet jeg en bygning nær jernbanen foran meg. Den liknet på en stasjon, men i følge notatene mine hadde det aldri ligget et stoppested i dette området. Derfor fortsatte jeg videre som planlagt. Jeg krysset Vestbakkdammen over ei bru og beveget meg innover i marka. Mens jeg vandret på den øde grusveien, speidet jeg etter en ny sidevei jeg skulle følge nordover mot Sorgenseter. Derfra skulle det gå en sti inn i skogen helt frem til Skogly utenfor Reinsvoll.
Bortgjemt hest
Jeg fant lett sideveien mot Sørgen. Problemene begynte å oppstå da UT.no-appen sluttet å fungere. Det dukket stadig opp feilmeldinger om at den ikke fikk kontakt med karttjenesten. Jeg la ned telefonen og håpet at jeg ville finne stien som skulle føre meg frem til Reinsvoll på egenhånd. Etter 20 minutter var det stopp. Jeg hadde kommet frem til en gård hvor veien sluttet brått. Hvor ble det av skogsstien? Etter en del plundring med kartet, fikk jeg opp en liten striplet linje inn i marka fra et lite vann jeg hadde passert ti minutter tidligere. Før jeg snudde, forsøkte jeg å få kontakt med hesten som hadde gjemt seg bak et tre. Den syntes sikkert jeg var litt skummel.
Skogens konge
Jeg fant stien jeg skulle følge inn i ødemarka kort tid etter. Den var fullstendig gjengrodd og full av gjørme. Heldigvis hadde jeg på meg vanntette tursko og var godt forberedt. Hvilke dyr hersket i dette området mon tro? Ville jeg møte på skogens konge? Bare jeg ikke møtte på ei elgku med kalv, for da kan det raskt oppstå skumle situasjoner. Jeg begynte å legge kriseplaner om så skulle skje. Forrige gang jeg møtte elgen alene på sti, ignorerte den meg totalt til tross for at vi stod fem meter fra hverandre.
Skreiabanen
Etter å ha hoppet over to kryssende elver, kom jeg omsider trygt ut av skogen. Jeg fortsatte videre på en grusvei i retning av Reinsvoll. På veien fikk jeg øye på to eldre menn som gikk tur. De hilste da jeg passerte dem. Kort tid etter krysset jeg riksveien og fikk øye på Reinsvoll stasjon rett rundt en sving. Jeg satte opp tempoet da det begynte å regne. På veien begynte jeg å tenke på den nedlagte Skreiabanen jeg tidligere hadde fulgt fra Reinsvoll i slutten av 2013. Da hadde jeg ruslet langs fylkesveien og oversett restene etter jernbanesporene som ligger mellom Reinsvoll og Bøverbru. Jeg bestemte meg for å lete etter skinnegangen på nytt og glemte helt av det dårlige været.
Gjengrodde spor
Var det jernbanetraséen jeg nå gikk på mon tro? En grusvei fulgte sporene til Gjøvikbanen tett forbi et boligfelt. Ved et punkt lå gjerdet på høyre side av meg nedtråkket. Jeg steg over og fikk plutselig øye på Skreiabanens skinnegang. Den var fullstendig gjengrodd, men fortsatt inntakt med både skinner og sviller. Jeg klatret over busker og kvister som dekket sporene og fulgte dette et stykke sørover. Det ble plutselig mer fristende å følge Skreiabanen mot Bøverbru i stedet. Jeg snudde da jeg hørte toget tute i det fjerne. Nå gjaldt det å knipse et bilde av toget på Gjøvikbanen siden jeg hadde orkesterplass.
Skreiasporet
Etter å ha tatt et bilde av toget som passerte, gikk jeg i retning av Reinsvoll stasjon. Det var tydelig at Skreiabanen hadde hatt egne spor helt frem til stasjonen siden det lå avtrykk i bakken etter sviller rett foran bygningen. Skreiabanen benyttet nemlig det innerste sporet, mens Gjøvikbanen det ytre. Etter nedleggelsen i 1963 ble perrongen utvidet og bygget over en del av dette sporet. Jeg tok et par bilder og fortsatte videre nordover langs fylkesveien. Plutselig ble himmelen blå og jeg kunne kjenne varmen fra sola. Jeg gikk innom en bensinstasjon på veien og kjøpte meg en stor softis med lakrisstrø. Det ble en ny pause på noen benker utenfor for å nyte isen.
Trim Tråkk Toten rundt
Det ble på nytt en del asfalt på veien mot Raufoss, men denne gangen langs en sykkelsti. Det var sprayet TTTR flere steder på asfalten. Det var nok rester etter arrangementet Trim Tråkk Toten rundt som ble arrangert 14. mai tidligere i år. Etter å ha fulgt både jernbanen og Hunnselva et stykke nordover, kom jeg omsider frem til Raufoss stasjon. På perrongen stod det et par mennesker som tilsynelatende ventet på toget. Jeg satte meg derfor ned på en benk og tok opp termosen og matpakka. Det var vel verdt å vente på et tog jeg kunne fotografere?
Løpende hund
Etter en halvtime var jeg på beina igjen. Det var på tide å komme seg i bevegelse, for det ble kjøligere da sola forsvant bak et skylag. Jeg ruslet bort til en park som lå nær elva for å ta noen bilder. Da oppdaget jeg en sti som fulgte Hunnselva tett på nedsiden av en demning og en foss. Jeg fulgte denne et stykke, men ble raskt overrasket på veien. En liten terrier kom løpende rett imot meg.
– Beklager, ropte jenta som hadde sittet og lest i ei bok på benken hun satt på.
– Bare hyggelig, svarte jeg og fortsatte videre.
Breiskallen stasjon
Det begynte å regne da jeg kom inn på sykkelveien jeg skulle følge videre mot Breiskallen. Derfor ble det fristende å stikke innom kaféen jeg passerte på veien. Jeg tok opp telefonen og forsøkte å få liv i UT.no-appen igjen, men de samme feilmeldingene dukket opp. Det ble en liten utfordring å finne stikkveien jeg skulle følge inn i Dalborgskogen ved Breiskallen. Etter en halvtime oppdaget jeg en interessant bygning i enden av en sidevei. Det var visst Breiskallen stasjon som faktisk lå langs veien jeg skulle følge inn i skogen. Mens jeg tok et par bilder, suste toget fra Gjøvik forbi.
Gryntende dame
Jeg gikk opp en bratt bakke og passerte et hus med mange bilvrak utenfor. En av bilene var en rallybil som jeg tok bilder av. Jeg måtte ta en pause da jeg endelig nådde bakketoppen. Deretter krysset jeg riksveien over ei bru og tok av på en ny turvei som fulgte motorveien tett på østsiden. Jeg fortsatte på en gjørmete sti inn i skogen. En jente kom joggende imot meg. Jeg hilste, men fikk bare et grynt tilbake. Hun var vel for andpusten til å gi et bedre svar. Veien fortsatte på oversiden av en større søppelfylling. En gjeng kråker avbrøt skogens ro med et intenst spetakkel. Søppelfyllingen var visst et interessant område for noen.
Hjort
Plutselig gjorde veien en skarp sving til høyre og forsvant opp en bratt bakke. Jeg antok at jeg skulle videre rett frem, men ble usikker siden jeg ikke hadde noe fungerende turkart. Foran meg gikk det en gjengrodd krøttersti som fortsatte rett inn i skogen. Jeg tok sjansen og fulgte stien videre inn i den øde dalen. Ved siden av stien rant en større bekk på høyre side av meg. Jeg følte at jeg befant meg i et enda mer øde landskap enn stien jeg tidligere hadde fulgt fra Sorgenseter.
– Se der, ropte jeg til meg selv.
En halvvoksen hjort spratt frem og løp inn i skogen. Det skjedde såpass raskt at jeg dessverre ikke fikk tatt bilde av den.
Nygard stasjon
Etter 20 minutter kom jeg ut av skogen og møtte på en vei. Etter å ha fulgt denne i fem minutter, kom jeg frem til en bom. Veien jeg nettopp hadde fulgt var visst en sperret vei som ledet frem til den store søppelfyllingen jeg tidligere hadde passert. Jeg krysset jernbanen over ei bru og fulgte denne et stykke videre til jeg kom fram til en ny nedlagt jernbanestasjon, nemlig Nygard stasjon. Plutselig begynte bjellene og slå og bommene ved planovergangen gikk ned. Jeg hadde flaks på denne turen, for jeg hadde møtt på tog langs samtlige av jernbanestasjonene jeg hadde passert.
Mjøsa i sikte
Jeg fortsatte langs en sykkelsti som var skiltet mot Kopperud. Den gikk bratt oppover, så jeg måtte stoppe for å hvile da jeg var halveis ved bakketoppen. Jeg kom frem til et boligfelt og fikk øye på Mjøsa og Gjøvik i det fjerne. Det var ikke langt igjen. Jeg fulgte noen stikkveier som gikk bratt nedover i et boligfelt. Deretter krysset jeg jernbanen over ei bru og fulgte denne langs Kolonivegen. En sort og hvit katt kikket nysgjerrig på meg fra grøfta med store øyne. Den liknet veldig på den jeg hadde da jeg bodde i Larvik for mange år siden. Jeg fortsatte videre på en vei som fulgte jernbanen tett i retning mot Mjøsa. Da jeg passerte Strandvegen, ble jeg nysgjerrig. Det hørtes nemlig ut som en spennende vei å følge.
Fristelser underveis
Jeg passerte Steinerskolen og kom ned til Mjøsas strandlinje. Dette var tydeligvis et populært turområde, for langs vannet gikk det en turvei hvor det gikk mange mennesker. De fleste benkene langs stien var allerede okkuperte av folk som var på søndagstur. Jeg fulgte strandlinja langs grusveien et stykke til den svinget inn mot sentrum. Da jeg passerte en Mc Donald's-restaurant, kjente jeg sulten komme. Var det på tide å la kroppen forfalle av burgerfett og usunn brus? Jeg tok opp telefonen og sjekket togtidene. Det var over en time til toget gikk. Jeg fortsatte derfor videre mot sentrum for å finne et sunnere sted å spise. Valget falt på en thairestaurant hvor jeg bestilte en kyllingrett i rød karri. Jeg fikk den ekstra sterk slik jeg liker det.
Hodeløs turist
Etter maten ruslet jeg ned til Narvesen for å kjøpe meg takeaway-kaffe til togturen.
– Og du har trykket på knappen to ganger? spurte dama bak kassa.
Jeg skjønte med ett hva hun mente. Jeg hadde tatt et stort krus, men bare trykket én gang.
– Gi meg 25 kroner, så kan du fylle på mer på veien ut, la hun til og smilte.
Jeg satte meg fornøyd ned i vogna med en gigantisk kaffe i hånda. Turen hjem gikk fint, bortsett fra siste del mellom Jaren og Oslo. En amerikansk turist hadde satt seg ved siden av meg og brukte meg som hodepute hele veien frem til Oslo S. Han sovnet nemlig umiddelbart etter han satte seg ned og hadde ikke kontroll på hvor han plasserte hodet sitt. Fullstendig hodeløs, med andre ord. Han våknet imidlertid da toget stod på Kjelsås stasjon.
– Is this Oslo?
Sammenliknet med Mexico City er nok Oslo ikke så stor, men det finnes da også en nedre grense.