Jaren–Bleiken
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 13 km | Asfalt | Middels |
Turen går langs den nedlagte Røykenvikbanen til Røykenvik ved Randsfjorden og videre frem til Bleiken holdeplass. Etappen byr på flott natur forbi gamle spor og stasjonsbygninger.
Randsfjorden. Foto: Erlend Garåsen
- Jeg går langs en sidevei, var det jeg fikk beskjed om.
Det var omtrent ti minutter til toget skulle gå. Det hadde allerede kommet et par avmeldinger på SMS fra folk som trolig hadde kost seg litt for lenge på byen lørdagskvelden før. Kom Marianne til å rekke det? Det tok ikke mer enn et par minutter før jeg fikk øye på henne på toppen av bakken. Det var da telefonen ringte for andre gang. Det var Evy.
- Jeg står ved ei bru, men jeg finner ikke stasjonen.
Samlet tropp
Jeg fant ut at Evy måtte stå ved en annen jernbanebro enn den som ligger ved holdeplassen. Jeg forlot stasjonsområdet og gikk ut på veien og forsøkte å lede henne i riktig retning. Plutselig fikk jeg øye på henne. Hun kom løpende i maratonfart mot oss lettere stressa. Samtidig kom toget rullende inn på stasjonen. Nå var vi i det minste tre. Vi steg om bord og ble møtt av Kristin som ropte fra samme vogn. Vi fant en ledig plass for fire personer i nabovognen, og der satt jaggu Mona også. Vi hadde blitt fem.
Vinterlig
Jeg hadde vært dristig og tatt på meg vårskoa for denne etappen. Det var jo tross alt mars. Vinterlandskapet utenfor togvinduet stod ikke i stil i forhold til skotøyet jeg hadde valgt. Jeg hadde jo gått etappen Bleiken - Eina i fint vårvær tre dager tidligere og hadde derfor ventet meg mindre snø. Da vi nærmet oss Jaren hadde føret endret seg totalt. Den dype snøen var byttet ut med bare åkre og veier. Jeg hadde tatt sorgene på forskudd og ble igjen sikker på at jeg hadde kledd meg riktig.
Uventet besøk
Vi ruslet et stykke langs de gjenværende sporene av Røykenvikbanen fra Jaren stasjon frem mot Andfossen. Evy kjente seg umiddelbart igjen. Mora til eksen holdt visst til rett opp i bakken og hun ønsket å ta en avstikker for å komme på overraskelsesbesøk. Vi fulgte med henne opp i villastrøket og til Ellinors mørkebrune hus. Evy åpnet jerngrinda og ruslet mot inngangsdøra i håp om at hun var hjemme. Og det var hun. Det var et ganske så overrasket fjes som viste seg i døråpningen. Hun ble ikke mindre overrasket over at resten av Evys reisefølge skulle gå selveste Røykenvikbanen.
- Og jeg som er togentusiast, brøt hun ut i gledesrus.
Vi fikk en kort orientering om hvor jernbanen hadde gått og hvilke rester vi ville finne på veien. Det var på tide å rusle videre.
Tegneseriemuseet
Etter å ha tatt en kort matpause i en kiosk på veien, kom vi fram til Brandbu. Et skilt viste vei til Tegneseriemuseet og vi ble med ett nysgjerrige. Vi kom fram til et stort hvitt hus med rutete vinduer. Var det åpent mon tro? Vi ringte på dørklokka. En overrasket dame lukket opp døren. Vi kom trolig litt uventet, for hun ble plutselig travel med å slå på alt lyset i museet. Vi var muligens de første og kanskje de eneste gjestene denne dagen. Vi betalte oss inn og vandret tilbake i historien. Juleseriene til Nils og Blåmann som ble utgitt i første halvdel av 1900-tallet hang på veggen. Innerst i lokalet fant vi kontoret til den morske Onkel Skrue som var opptatt med papirer sine.
Villspor?
Etter en time var det på tide å tenke på andre spor. På vei ut fant vi riktignok spor, men fra en modelljernbane i stedet. Museet hadde faktisk sin egen Märklin-modelljernbane med bygninger og landskap. Var det kanskje en modell av Røykenvikbanen? Vi kom oss ikke ut med det første. Nå hadde også innehaverne fått nyss i vårt opprinnelige oppdrag.
- Så gøy! Jeg er jo medlem i Valdresbanen og greier, utbryter Jan Petter entusiastisk som har styreverv i Norsk Tegneserieforum.
Jeg noterte Skinnelangs' nettadresse og datoen for når innslaget mitt ble sendt på NRK på en lapp som jeg la igjen. Så var vi atter på sporet etter spor igjen.
Stasjonsbygninger
Vi gikk videre på Storlinna som går tvers igjennom sentrum av Brandbu. Jeg var mest opptatt av å finne rester etter stasjonsbygninger jeg visste fantes et sted i denne bygda. Atter en gang hadde jeg glemt å notere meg nøyaktig hva jeg skulle se etter. Jeg fant med andre ord ikke godshuset som egentlig ligger langs nye Fylkesvei 34. Derimot fant vi både jernbanespor, lokstall og godshus da vi kom frem til jernbanens endestasjon, nemlig Røykenvik. Landskapet hadde åpnet seg og Randsfjorden kom til syne. Den brune murbygningen som opprinnelig fungerte som lokstall var godt bevart og lett synlig fra veien. Jernbanespor lå fortsatt delvis synlig i bakken fra lokstallen og videre i retning mot Dampskipsbrygga som lå i tilknytning til stasjonen. Bryggerhuset i tømmer var fortsatt godt bevart som i sin tid fungerte som telegrafstasjon.
Stengte dører
Kaféen ved dampskipsbrygga var stengt. Derfor beveget vi oss mot Nes Brenneri i stedet som holder både kafé og restaurant i de gamle brennerilokalene. Dessverre var også dette stedet stengt til tross for at det fantes folk i lokalet. Vi gikk inn, men fikk høre at det dessverre ikke fantes et eneste åpent sted denne søndagen. Vi satte oss derfor på noen benker utenfor og tok frem matpakkene våre. Da begynte det å regne og snø om hverandre. Vi vurderte å rusle mot Brandbu i stedet hvor vi hadde sett en pub på veien, men et raskt Google-søk kunne fortelle om kun kaker og ingen middagsservering. Vi bestemte oss derfor for å rekke toget som gikk halvannen time senere. I følge Google Maps tok det like lang tid å gå, så vi pakket sammen sakene og satte kursen raskt av sted til Bleiken holdeplass langs hovedveien som var raskeste vei.
Bleikengjengen
Vi måtte stadig kikke på kartet for å se om vi var i rute. Toget hadde heller ikke noe ordinært stopp på Bleiken. Derfor måtte vi være fremme i god tid for å signalisere til toget at vi ønsket å gå på. Etter en time hadde vi gått såpass raskt at vi hadde tatt igjen en god del av tida. Vi kunne ta det litt mer med ro de siste kilometerne og ankom ti minutter før toget skulle passere. Bommene gikk etter hvert ned og Kristin plasserte seg godt synlig med refleksvest ved perrongen og vinket med armene. Lokføreren slo av fjernlyset og startet nedbremsingen. Vi kom oss på og fant en ledig seksjon med seks sitteplasser.
- Jasså, det er dere som er Bleikengjengen? Konduktøren hadde tydeligvis merket seg at toget hadde gjort et uventet stopp. Evy slapp billigere unna med sitt studiekort. Jeg mumlet noe om at jeg egentlig ikke burde betale noe som helst grunnet alle mine sprell langs norske jernbanestrekninger. Dette hørte konduktøren og jeg måtte kort legge til at han snart ville finne et intervju av meg i Jernbanemagasinet.
- Ja, blir artikkelen bra, skal du jaggu meg få studierabatt du også, lød svaret.