Berkåk–Oppdal
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 36 km | Asfalt | Krevende |
Dette er en lang og hard etappe som stort sett går langs E6. I Ulsberg og Fagerhaug passeres to nedlagte stasjoner. Langs veien ligger også Oppdal flyplass som Kjell Inge Røkke oppgraderte slik at han kunne fly til hytta.
Oppdal flyplass. Foto: Erlend Garåsen
Kontorvogn
Jeg spiste ute og tok noen øl med venner i Oslo før jeg ruslet ned til Oslo S. Toget var nesten fullt da jeg steg om bord i vogna hvor jeg hadde plassbillett. Jeg hadde glemt å velge mitt eget sete under bestillingen og hadde fått tildelt et ved midtgangen. Ved siden av meg satt ei dame som hadde installert seg på alle de fire setene rundt henne. PC, sekk, kabler og resten av kontoret hennes.
Dama fra Mo
Toget kjørte svært sakte ut fra Oslo S og valgte melkeruta gjennom Groruddalen fremfor Romeriksporten. Var den stengt mon tro? Konduktøren dukka opp og kontrollerte billettene våre. Jeg hørte at kontordama ved siden av meg skulle til Mo.
– Jeg reiser opp til Mo for å gå langs Nordlandsbanen i sommer, sa jeg til henne.
Så var skravlinga i gang. Jeg fortalte om Skinnelangs-prosjektet og viste henne bilder fra flotte til fatale etapper. Hun var et aktivt friluftsmenneske selv og viste meg bilder fra hennes fataliteter, eksempelvis den gangen hun dro skuldra ut av ledd i en hanggliderulykke. Jeg tror vi holdt folka rundt oss våkne ut i de små nattetimer, for det ble mye fjas og skravling.
Våkenatt
Det ble en våkenatt som jeg fryktet, for på nattog sover jeg ikke. I hvert fall ikke uten seng. Jeg «stod opp» da toget trillet ut fra Oppdal stasjon. Ute hadde det blitt lyst. Jeg var skrubbsulten da toget ankom Berkåk. Dama fra Mo sov, så jeg fikk ikke sagt hadet. Men det fikk jeg gjort til konduktøren som nå stod i døråpningen.
– Nå skal jeg tilbake til Oppdal, sa jeg. – Til fots.
– Det blir vel strakaste veg langs E6 da, svarte han med mulige antydninger til en viss DDE-låt.
Stuptrøtt
Jeg var stuptrøtt da jeg gikk inn i venterommet for å spise frokost. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde kjøpt morgenkaffen i kafévogna. Knekkebrødene mine hadde blitt myke i løpet av natta, men de gjorde meg i det minste mett. Jeg fylte opp vannflaska og tok på meg sekken. Det ble et bilde av et passerende godstog før jeg ruslet ned til E6. Morgentåken lå fortsatt som et teppe over dalen og det var kaldt. Hvorfor hadde jeg ikke med meg hansker?
Rådyr
Det var overraskende mange biler på veien til tross for at klokka var halv seks om morgenen. Flere vogntog passerte meg. Det var kanskje langtransport som hadde kjørt hele natta fra Oslo. Plutselig løp det to rådyr på jordet til høyre for meg. De sprang såpass fort at jeg ikke rakk å ta et bilde av dem. Jeg sprang nesten selv, for jeg hadde startet med rask gange fra stasjonen. Men jeg hadde enda ikke våknet. Jeg var såpass stuptrøtt at jeg begynte å tvile på om jeg ville nå dagens mål. Måtte jeg gi meg halvveis? Og hvordan skulle jeg komme meg frem til Oppdal for å rekke toget hjem? Mange tanker dukket opp i hodet mitt.
Tvilsom vei
Veien så nå ut som en såkalt motortrafikkvei – tidligere kjent som motorvei klasse B. Akselerasjonsfelt og vikepliktskilt for feltskifte dukket opp. Var det tillatt å gå her? Jeg hadde ikke sett et eneste forbudsskilt. Den eneste alternative veien jeg kunne ha fulgt var den svingete fylkesveien på andre siden av dalen. Det ville i så fall medføre en etappe på over fire mil. Det var ikke aktuelt.
Ulsberg stasjon
Jernbanen gikk nå langs en fjellhylle over meg og fulgte E6 tett. Dette var nok et utfordrende område for rallarne å anlegge jernbane. Jeg passerte et skilt som varslet om avkjørselen til Tynset lenger fremme. I følge kartet skulle Ulsberg stasjon ligge i området. Og den gule stasjonsbygningen dukket opp på lang avstand da jeg rundet en sving. Jeg bestemte meg for å rusle opp for å ta en drikkepause. Stasjonsbenkene stod der fortsatt selv om stasjonen hadde vært nedlagt siden 1989. Utenfor stod det parkert to varebiler. Var det restaureringsplaner på gang? Den flotte gule trebygningen fra 1921 er i hvert fall bevaringsverdig.
Orkla og Gisna
Jeg ruslet ned til E6 igjen for å fortsette ferden. Det gikk stadig nedover og nedover. Lå ikke Oppdal nesten hundre meter høyere opp enn Berkåk? Dalen ble stadig smalere og jeg fikk flott utsikt over den snødekte fjelltoppen Vora. Veien gikk bratt nedover og krysset elva Orkla over Kløftbrua. Jeg måtte stoppe opp for å ta noen bilder av den sterke vannføringen. Her forenes de to store elvene Orkla og Gisna. Og om noen år vil det bli bygget et kraftverk i området som skal produsere strøm tilsvarende forbruket til 710 husstander ved å nyttegjøre seg av vannfallet på 56 meter.
Endeløse oppoverbakker
Det ble slutt på nedoverbakkene. Nå fortsatte E6 i en endeløs oppoverbakke og jeg måtte sette ned tempoet. Jeg ble såpass varm at jeg måtte legge jakka i sekken og fortsette i t-skjorte. Været hadde vært litt vekslende denne dagen, men nå var det solskinn og få skyer på himmelen. I følge kartet gikk det en grusvei lenger oppe i Gisnåsen jeg hadde vurdert å følge. På den ene siden ville det være fint å kunne bevege seg i skogen og slippe biltrafikken. Men denne grusveien lå kanskje hundre meter høyere opp og ville utgjøre en omvei. Hadde jeg tid? Og ville jeg orke de ekstra høydemeterne? Kroppen selv tok det store valget, for beina fortsatte rett frem langs E6 da jeg passerte stien som ledet opp til skogsveien.
Oppdalsporten
Et opplysningsskilt fortalte meg at det lå en rasteplass en kilometer lenger fremme. Nå var jeg såpass trøtt og sliten at jeg måtte unne meg en skikkelig pause. Etter en halv kilometer dukket det opp et nytt skilt med et spisestedsmerke. Det var ingen tvil om at jeg skulle inn på den veikroa. Og gleden var stor da Oppdalsporten dukket opp rundt en sving. Bare den var åpen.
Egg og bacon
Lokalet var nokså tomt da jeg kom inn i kroa. Dama bak disken virket opptatt med å rydde og ordne. Jeg fant frokost med speilegg på menyen som inkluderte kaffe.
– Nei, vi åpner ikke før om en time, svarte servitøren da jeg bestilte. – Men vi kan lage egg og bacon til deg.
At det var gratis kaffe og jus til maten var helt perfekt.
– Jeg har gått helt fra Berkåk i dag, sa jeg. – Og jeg har ikke sovet i natt.
– Imponerende! svarte dama bak disken.
Nå ble flere av de ansatte nysgjerrige. Jeg fortalte om Skinnelangs-prosjektet og om bloggen min.
– Da må jeg ta en selfie med deg, sa dama bak disken og tok frem telefonen.
En annen dame noterte ned skinnelangs.no på et ark og skulle sjekke ut siden når hun kom hjem.
Fagerhaug stasjon
Jeg ble sittende i nesten en time å hvile. To kaffekopper var det som skulle til for å meg på beina igjen.
– Takk for meg, sa jeg. – Nå skal jeg ned til den nedlagte stasjonen før jeg setter kursen mot Oppdal.
– God tur! svarte dama.
Fagerhaug stasjon var ikke langt unna, for Stasjonsvegen lå rett utenfor kroa. I enden av grusveien fikk jeg øye på de røde stasjonsbygningene. Plattformen bar tydelig preg av forfall. Jeg tok et par bilder før jeg ruslet opp til E6 igjen. Der ble jeg møtt av en stor velkomstkomité. En flokk geiter hadde oppdaget meg og kom løpende. Grøfta ned til gjerdet som holdt dem på plass var såpass bratt at jeg ikke gadd å hilse nærmere på dem.
Oppdal flyplass
Det tok ikke lang tid før jeg fant nye spennende ting langs veien. Rett til høyre for meg lå Oppdal flyplass. Standarden er ganske høy til en privat småflyplass å være. Den består i dag av en kilometer lang asfaltert rullebane, en oppgradering Kjell Inge Røkke stod bak da han investerte 12 millioner i flyplassen i 2001. Da ble det nemlig mulig for Røkke å fly helt fram til hytta i Oppdal med privatjeten …
Adgang forbudt
Jeg tok av på en grusvei som krysset jernbanen over ei bru. I følge kartet fortsatte veien på andre siden av linja nesten helt frem til Oppdal. Et adgang forbudt-skilt stod oppført foran brua. Ville allemannsretten allikevel gjelde mon tro? Jeg fikk nøye meg med et bilde av den rette jernbanestrekningen under brua med de snøkledde fjella i bakgrunnen. Det så ikke ut for at det ble noe annet enn E6 denne dagen.
Traktorvei
Det ble et nytt håp et par kilometer lenger fremme. Et traktorspor ledet ut fra veien og fulgte E6 tett. I følge kartet var den bare noen hundre meter lang, men det ble allikevel godt for føttene å slippe den harde asfalten. Til venstre for meg fikk jeg øye på de enorme myrområdene jeg ville risikert å havne i dersom jeg hadde trosset forbudskiltet. Det var kanskje like greit at jeg valgte å respektere forbudet. Traktorveien endte opp ved en gård og jeg måtte fortsette langs E6 igjen.
Oppdal
Dalen jeg nå gikk i var omringet av snødekte fjelltopper. Og det var vel Oppdal den het, for nå var det ikke mange kilometerne igjen. Jernbanen gikk helt inntil E6. Plutselig dukket det opp et nordgående regiontog. Heldigvis hadde jeg kameraet klart for hånden og rakk å knipse et bilde før det passerte. De siste kilometerne fortsatte på sykkelvei. Bunnen av dalen jeg nå gikk i var bred og flat. Men de snødekte fjellene foran meg betydde nok at neste etappe ville bli brattere. Da begynte oppstigningen til Dovrefjell.
Lite presentabel
Sykkelveien svinget vekk fra E6 og gikk igjennom et boligområde. Flere og flere forretninger dukket opp og plutselig befant jeg meg i sentrum. Det var nesten en time til toget mitt gikk. Jeg syntes jeg fortjente en kald øl, og valget falt på Spisbar. Jeg følte meg svært lite presentabel da jeg kom gjennomsvett inn i den fulle kaféen. Men jeg måtte ha meg øl før jeg fant et toalett for å skifte.
Moskussafari
Etter en halvtime ruslet jeg bort til stasjonen. Folk stod allerede oppstilt på perrongen for å vente på toget. Kameraet gikk i vranglås, så jeg fikk ikke tatt bilde av toget da det ankom. Jeg hadde heldigvis vindusplass og fikk derfor fin utsikt når toget skulle kjøre over Dovrefjell.
– Lokføreren speider nå etter moskus, sa konduktøren over høyttaleranlegget.
Plutselig bremset toget kraftig.
– Hvis dere ser til høyre, står det to moskusokser ved enden av gjerdet, sa konduktøren entusiastisk.
Plutselig var vi på safari og toget hadde nesten stanset for at passasjerene skulle få oppleve moskusfe. Det minnet meg om den gangen jeg fløy over Alice Springs og kapteinen gjorde en sving rundt Ayers Rock bare for at vi skulle få oppleve det fascinerende røde fjellet. Det ble en flott avslutning på turen, for moskus har jeg ikke sett på nært hold siden jeg var barn.