Oppdal–Drivstua
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 25 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Etappen starter fra Drivstua stasjon til Engan langs E6 med et stopp ved gjelet Magalaupet. Turen fortsetter på elvestien langs Driva og videre på sykkelruta mot Oppdal. De siste kilometerne går langs Pilegrimsleden frem til Oppdal stasjon.
Tog på Dovrebanen gjennom Drivdalen. Foto: Erlend Garåsen
Drivstua stasjon
Vi ruslet opp til Drivstua stasjon for å ta etappens startbilde. Den lå bare 50 meter unna pensjonatet. Nå fikk vi øye på mye mer enn det vi hadde sett kvelden før da vi kom frem i mørket. En rund sirkel lå på plenen utenfor bygningen, noe som måtte være rester etter den gamle svingskiva hvor lokomotivene tidligere ble snudd. Flere minner dukket opp da vi satte kursen mot Oppdal. En diger murbygning lå nær sporet med to store porter.
– Det der må være en gammel lokstall, sa jeg og tok et bilde.
Gamleveien
Vi måtte dessverre følge E6 de første kilometerne ned til Engan, men det dukket allikevel opp interessante objekter underveis.
– Der kommer det et tog, sa Gunhild.
Jeg tok opp kameraet og fikk tatt et flott bilde av dagtoget fra Trondheim som suste forbi. Jernbanen fulgte nemlig E6 tett i denne delen av Drivdalen.
– Se veien! sa jeg og pekte ned skråningen.
Restene etter gamleveien lå der fortsatt, men vegetasjonen hadde tatt overhånd. Vi valgte derfor å fortsette langs E6 for ikke å gå bomtur. Gamleveien fortsatte under oss og dukket opp i relativt god stand på andre siden av veien.
– Den er inntegnet på kartet mitt, sa Gunhild.
Vi klatret ned skråningen og fortsatte langs den forfalne veien med sprukken asfalt. Slik fortsatte vi noen kilometer og slapp derfor å bekymre oss for passerende biler på den trafikkerte europaveien.
Engan stoppested
Gamleveien endte opp i et industriområde og vi måtte fortsette langs E6 igjen. Heldigvis ble det en kort affære, for nå nærmet vi oss Engan og måtte inn på en sidevei som fulgte jernbanen og elva Driva tett. Den smale veien lå i et idyllisk område. Vi passerte flere gamle gårder med torvtak og restene etter en gammel melkerampe. I følge kartet var det mulig å følge en gårdsvei på andre siden av dalen, men nå fikk vi se hvor kupert terrenget var. Vi måtte i så fall bevege oss flere hundre meter opp fjellsiden, noe vi ikke orket etter den lange turen dagen i forveien. Gårdsveien hadde fått såpass stor oppmerksomhet at vi passerte Engan stoppested uten å legge merke til det. Kanskje vi ikke gikk glipp av så mye, for stasjonsbygningen ble flyttet til Halseløkka camping etter nedleggelsen i 1971.
Magalaupet
Et skilt med et severdighetsmerke dukket opp langs veien. Magalaupet lå visst i enden av en sti som gikk ned fra plassen vi nå stod på.
– Hva i all verden er det for noe? spurte jeg.
Jeg tok opp telefonen for å google og fant raskt ut at det var et hundre meter langt og smalt gjel i elva Driva. Vi bestemte oss for å undersøke severdigheten og fulgte den bratte stien nedover. På veien passerte vi et skilt som advarte oss om at all ferdsel foregikk på eget ansvar. Stien endte opp ved et dypt juv. Redningsbøyen som var satt opp ga en indikasjon på hvor farlig området var. Gunhild la seg på magen og krabbet ut mot stupet. Gjelet i dette området var nok bare halvannen meter smalt. Jeg dristet meg ut mot kanten for å ta et bilde, men ble redd for å miste telefonen. Vi satte oss i stedet i trygg avstand for å spise matpakkene våre.
Grønt lys
Etter en halvtime var vi på beina igjen. Vi klatret opp til veien og fortsatte langs fylkesveien som etter hvert munnet ut i E6. Det ble noen nye kilometer langs den trafikkerte veien, men heldigvis skulle vi snart ta av på noen turveier vi kunne følge nesten hele veien frem til Oppdal.
– Grønt lys, sa jeg. – Det kommer et tog.
Jeg fortsatte i grøfta slik at jeg fikk tatt et best mulig bilde av toget. Men det dukket aldri opp og tålmodigheten tok slutt. Vi fortsatte derfor videre langs E6 og kom frem til krysset hvor vi skulle ta av på en grusvei. Denne ville krysse Driva og det var mulig å fortsette videre på en tursti langs elva.
Feil vei
Veien gikk bratt nedover og stålbrua dukket opp da vi kom i bunnen av bakken. Den liknet veldig på en gammel jernbanebru. Vi krysset brua og fortsatte på en grusvei inn i skogen.
– Vi har gått feil, sa jeg da jeg hadde sjekket kartet. – Vi skulle egentlig ha tatt av på elvestien før brua.
Heldigvis ville stien krysse elva noen kilometer lenger fremme og grusveien vi gikk på var ingen omvei. Den var uansett et mye bedre alternativ enn E6.
Elvestien
Vi kom frem til brua hvor elvestien krysset elva. Stien var ikke vanskelig å finne. Vi ruslet bort til noen blåmerka trær og fikk raskt øye på en idyllisk sti som forsvant rett inn i en tett skog. I følge skiltet kunne vi følge elvestien i to kilometer frem til Sessmoen. Vi satte av sted og fikk Driva på høyre hånd.
Sammenrast bru
Etter en kilometer passerte vi en hengebro på høyre hånd. Jeg ble nysgjerrig og fikk lyst til å krysse den, men vi begynte å få knapt med tid siden vi skulle rekke toget hjem, Stien videre ble mer utydelig og endte opp ved et juv. Brua over hadde rast sammen og jeg lurte på om vi måtte snu og krysse hengebrua i stedet.
– Det er vel bare å klatre ned i juvet, foreslo Gunhild.
Og hun hadde rett. Bekken i bunnen var tørrlagt og det var ikke brattere enn at vi ville klare kryssingen. Da vi kom over på andre siden, hadde vi mistet stien. Etter litt leting, dukket den opp igjen. Den fortsatte tett inntil elva et par hundre meter nordover til den endte opp ved gården Sessmoen.
Sykkelrute
Vi kom ut på en grusvei vi fulgte videre litt opp i høyden. Grusveien gikk etter hvert over til å bli en traktorvei gjennom en tett skog. Det viste seg at den var en del av sykkelruta til Oppdal. Vi var i hvert fall på riktig vei. Det var tydelig at det var beitedyr i nærheten, for det var kort avstand mellom hver grind. Skiltet «Close the gate» tydet på at det var en del turister som benyttet denne sykkelruta.
Pilegrimsleden
Etter en time kom vi ut av skogen og til et mer siviliserte strøk. Vi fortsatte på fylkesveien forbi en skole og krysset Driva. Hvilken vei var best å følge videre? Valget stod mellom en gårdsvei i retning E6 og fylkesveien nordover. Gunhild foreslo fylkesveien for å slippe E6, selv om det ville bli lenger å gå. Hun fikk siste ord i saken. Ruta hennes viste seg å være finere enn jeg trodde. Nå fulgte vi faktisk Pilegrimsleden.
Gladlaks
En halvtime senere kom vi frem til Kåsa, et lite tettbygd strøk et par kilometer sør for Oppdal. En eldre gladlaks dukket opp da vi fortsatte på fortauet. Han hilste og lurte veldig på hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Den lange todagersetappen fra Hjerkinn så ikke ut for å imponere mannen i 80-årene. Han snudde seg rundt og fortsatte baklengs videre på fortauet og fortalte om hvilke krav som ble stilt den gangen han tjenestegjorde i militæret.
Pizza og øl
Det var en lettelse da de første bygningene til Oppdal dukket opp. Gunhild foreslo å stikke innom den første kaféen vi passerte, men jeg ville i stedet finne det samme spisestedet jeg hadde endt opp ved da jeg ferdigstilte etappen mellom Berkåk og Oppdal året før. Den lå nemlig nærmere togstasjonen. Valget falt på et helt annet sted. Da vi passerte en stappfull italiensk restaurant, var det ingen tvil om hvor vi skulle ha dagens middag. Siden vi hadde knapt med tid, ble vi prioriterte i køen av bestillinger. Det ble husets egen pizza med en Bolt IPA til.