Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Dovrebanen / Hjerkinn–VålåsjøEtappe

Hjerkinn–Vålåsjø

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
20 km Grusvei, Sti Middels
Turen fra Hjerkinn stasjon følger Gamle Kongevegen fra Eysteinkyrkja og fortsetter langs Pilegrimsleden på sti hele veien mot Vålåsjø. På veien passeres Avsjøen og fjelltoppen Mehøe før stien ender ved det fuktige området Haukskardmyrin.
Planker og myr. Foto: Erlend Garåsen
Planker og myr. Foto: Erlend Garåsen
Jeg og Gunhild var ikke de eneste passasjerene som skulle av på Hjerkinn da vi ankom i 12.30-tiden. Da vi steg av toget, stod det allerede en liten turgjeng på perrongen med hund. Mens jeg tok det sedvanlige startbildet av den vakre stasjonsbygningen, kom Gunhild i prat med det andre turfølget. Det var vel ingen stor overraskelse at disse skulle gå Rondanestien sørover. Faktisk skulle vi samme vei et lite stykke. For denne populære stien strekker seg helt fra Bjørvika i Oslo frem til Gautåseter som var første stopp på vår egen skinnelangsetappe.

Eysteinkyrkja
Vi fulgte allikevel en annen løype til Gautåseter, for vi ville gå den Gamle Kongevegen fra Hjerkinn Fjellstue via Eysteinkyrkja. Vi krysset E6 og fortsatte rett østover langs fylkesveien. Grusveien til kirka var skiltet med et severdighetsmerke, så vi valgte å ta turen oppom. Foruten en noe spesiell arkitektur, var det ikke så mye spennende å se. Kirka er oppkalt etter den norske kongen Øystein Magnusson som etter sagaen bygde et sælehus for de reisende over Dovrefjell i middelalderen.

Arrogant gris
Vi mistet stien da vi fortsatte i retning av fjellstua, men veien lå ikke lenger unna enn at vi kunne fortsette over et jorde. Da vi nærmet oss fjellstua, fikk vi øye på noen hundevalper i et inngjerdet område. Hundene logret med halen og ønsket oss velkommen, men den svarte grisen som stod sammen med hestene ved siden av ignorerte oss fullstendig. Den var mer en nok opptatt av å spise.

Støy
Da vi kom ned til fylkesveien, fant vi ut at vi hadde gått for langt. Gunhild hadde oppdatert turkartet sitt for en femtilapp og hadde nå stålkontroll over løypene. Jeg måtte legge vekk papirkartene og følge hennes anvisninger. Kort etter fant vi grusveien som ledet sørover og på vestsiden av Hjerkinndammen. Det ble ikke akkurat skogens ro å følge Kongevegen. I tillegg til trafikkstøy fra E6, holdt en mann på med motorsag et steinkast unna. Heldigvis hadde Gunhild kontroll med appen og fikk ledet oss inn på riktig sti sørover. Plutselig dukket det opp et pilegrimsmerke langs stien. Vi gikk nå langs Pilegrimsleden i et mosegrodd område. Støyen fra europaveien og motorsaga var snart en saga blott.

Vakkert landskap
Stien og terrenget overgikk mine forventninger. Landskapet var usedvanlig vakkert. Lange planker var lagt over myrområder og det var lett og trygt å passere disse uten å bli våt på beina. Vi krysset den store elva Folla over en solid trebru, men mistet stien etter at vi tok feil i et kryss. Uansett gikk vi i riktig retning mot Gautåseter, men stien ble raskt utfordrende. Men det var vel kanskje meningen at vi måtte balansere på to jernskinner over den store bekken, for vi gikk jo skinnelangstur.

Gautåseter
Vi skjønte at vi hadde ankommet Gautåseter da vi oppdaget gården foran oss. Det var på tide med en liten pause. Kaféen var åpen, så vi ruslet inn for å kjøpe noe å drikke. Gunhild dro på moskusjakt ved disken og kom tilbake med tørket moskuskjøtt.
– Det er sikkert godt til øl, sa jeg.
Det smakte spekemat, men det var vel i grunnen ingen overraskelse siden kjøttet var blandet med rein og elg.

Rondanestien
Stien videre fra setra var DNT-merket og steg høyere og høyere opp i terrenget. Plutselig fant Gunhild ut at den ikke stemte i forhold til hennes kartapp. Da jeg fikk liv i mitt eget UT.no-kart fra mobilen, oppdaget jeg at vi nå gikk på Rondanestien.
– Jeg tror vi trenger noen flere dager hvis vi skal fortsette, sa jeg.
Vi snudde og kom etter hvert inn på riktig sti. Det var egentlig bare å fortsette på Pilegrimsleden hele veien frem til Vålåsjø.

Moskus
– Jeg tror ikke det finnes moskus her, sa jeg etter at vi hadde passert en informasjonstavle om moskusfe.
Gunhild var enig. For i følge et kart jeg hadde studert uka før, holder moskusen seg stor sett nordøst for Hjerkinn på andre siden av både jernbanen og E6. Moskusfe er ikke til å spøke med. De er digre dyr som veier rundt 200 kilo og kan løpe i 60 kilometer i timen. Idéen om å innføre moskus til Dovrefjell fra Grønland kom i 1913 da anleggsarbeidere på Dovrebanen fant ryggvirvler fra moskusdyr i området. Stammen på Dovrefjell består i dag av omtrent 300 dyr.

Avsjøen
Det ble etter hvert mer utfordrende å følge stiene. Store vanndammer medførte at vi flere ganger måtte finne alternative veier rundt. Men problemet var vel at vi gikk i et stort myrområde. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt. Gunhild hadde valgt et mer egnet skotøy, det vil si fjellstøvler. Jeg angret brått på at jeg ikke hadde tatt med meg mine egne. Omsider dukket Avsjøen og fjelltoppen Mehøe opp foran oss. Vi nærmet oss Furuhaugli som skulle ligge på andre siden av dette fjellet.

Store nedbørsmengder
Da vi kom ned til Avsjøen, fortsatte stien langs vannkanten. Igjen måtte vi balansere på lange og endeløse planker for å komme oss over nye myrområder. Plutselig kjente jeg en regndråpe i hodet. Vi var forberedt på regnet, men ikke før mot kvelden. Det var faktisk meldt uvanlig store nedbørsmengder, så vi håpet å komme under tak før regnet kom. En stor regnfull sky kom nå veltende ned fra fjellsiden. Det var bare å finne frem ponsjoen, for nå kom vi ikke til å holde oss tørre.

Mehøe
Det ble tegn til sivilisasjon da vi ankom Avsjøseter. Vi kunne fortsette noen meter langs en grusvei før vi fikk valget om å passere den 1271 meter høye Mehøe på sør- eller nordsiden.
– Det blir nok flottest å gå på sørsiden, foreslo Gunhild.
Vi tok av på stien sørover, men møtte raskt på noen utfordringer. Midt i stien rant det en stor bekk og hadde etterlatt seg en diger dam. Det ble vanskelig å passere dammen, for til venstre var det satt opp et høyt gjerde og til høyre rant det det en elv. Vi klarte å passere dammen ved å balansere langs kanten mens vi holdt oss fast i gjerdet. Da vi endelig kom over, oppdaget vi at stien opp fjellsiden var en eneste stor elv. Vi snudde og håpet at den nordlige stien ville bli lettere å følge.

Haukskardmyrin
Det var kanskje et godt tegn at Pilegrimsleden fulgte den sørlige stien rundt fjellet. Allikevel ble det en tung tur. Stien gikk stadig høyere opp i terrenget og vi passerte tregrensa. Det tok minst halvannen time før vi endelig nådde toppen 1100 meter over havet. Nye utfordringer ventet, for stien ble til en stor myr. Vi hadde nå kommet oss rundt Mehøe og fikk øye på den sørlige stien igjen. Haukskardmyrin stod det på skiltet der de to stiene igjen møttes.

Furuhaugli nanobryggeri
Stien videre mot dagens endepunkt ble lett å følge. Det gikk stadigere nedover i terrenget og plutselig var stien omgjort til grusvei. De gamle gårdsbygningene til Furuhaugli kom til syne. Da jeg nesten hadde kommet meg ned til fjellstua, skled jeg på den sølete grusveien og falt på ryggen. Heldigvis hadde jeg med meg en tørr bukse i sekken, men det var typisk at jeg skulle falle rett før jeg kom frem. Det føltes godt å komme inn i den varme fjellstua og bestille middag. Men først ble det en varm dusj i hytta vi hadde leid. Kvelden ble avsluttet med elgburger og øl fra fjellstuas eget mikrobryggeri. Eller nanobryggeri som de selv kalte det.