Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Dovrebanen / Dombås–DovreEtappe

Dombås–Dovre

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
16 km Asfalt, Grusvei Lett
Vi fulgte fylkesveien fra Dombås til Skeievoll hvor det tidligere lå en stasjonsbygning. Etter en omvisning ved Hubertus bryggeri, fortsatte vi langs E6 mot Dovre med en kort pause ved Dovre Motell.
Sita og tog på Dovrebanen. Foto: Erlend Garåsen
Sita og tog på Dovrebanen. Foto: Erlend Garåsen
Det var bare jeg og Sita som satte oss på toget til Lillehammer denne morgenen. Alexander hadde blitt syk og kunne ikke delta. Dette gjorde han kanskje rett i, for denne etappen ville bli lang og strabasiøs. Selve gåturen var bare på 16 kilometer, men nattoget tilbake til Oslo gikk ikke før halv tre om natta. Planen var å sitte i baren på Dombås hotell frem til togavgang.

Lillehammer stasjon
Toget var heldigvis i rute da vi ankom Lillehammer et par timer senere. Det var godt, for toget videre mot Åndalsnes gikk bare ti minutter senere. Nå var jeg spent på om det lille dieselmotorvognsettet hadde tilstrekkelig antall vogner oppsatt. Da jeg gjorde samme øvelsen en måned tidligere, ble jeg plassert i drosje fordi NSB hadde gjemt bort vogn nummer 3. Denne gangen satt vi i vogn nummer 2 og fant heldigvis frem til våre allokerte seter. Deretter bar det oppover Gudbrandsdalen. Jeg pekte ut vinduet og fortalte Sita om alle de flotte turene jeg hadde hatt på min vandring langs Dovrebanen.

Dombås stasjon
Toget var i rute da vi ankom Dombås 14.02. Nå gjaldt det å rekke en avtale vi hadde i Dovre klokka 16. Jeg og Sita skulle nemlig få en privat omvisning hos Hubertus bryggeri som ligger midt mellom Dombås og Dovre. Før vi satte av sted, romsterte vi rundt på stasjonsområdet for å ta noen bilder.
– Skal dere med toget? spurte konduktøren med kroppen halvveis ut av togsettet.
Åndalsnes-toget var nemlig klar til avgang.
– Neida, det er bare å kjøre av sted, svarte jeg.
Jeg kom til å tenke på den gangen jeg og Aria hadde mista Åndalsnes-toget på Dombås for 27 år siden. Vi var bare 13–14 år gamle og hadde satt oss i en vogn som ble frakoblet resten av togsettet. Da konduktøren blåste i fløyta, rikket toget seg ikke. Kort tid etter oppdaget vi at resten av toget forsvant inn i tunnelen. Kjappe som vi var, løp vi til kontrollrommet for å sette signalet i rødt. Men det var for sent. Toget hadde passert siste signal og det fantes ingen mobiltelefoner på den tiden.

Valmuer
Vi ruslet ned til E6 som vi måtte følge et lite stykke.
– Se valmuene! utbrøt Sita.
I samme øyeblikk mistet hun lokket til kameralinsa i bakken.
– Er det fordi jeg skal til Nederland neste uke? svarte jeg.
Jeg bøyde meg ned for å ta bilde av den røde valmuen som spratt opp fra veikanten.
– Der er det en til, sa Sita.
I samme øyeblikk datt brillene i bakken. Det var best å fortsette før vi mista både munn og mæle. Valmuer er skumle saker.

Endeløs oppoverbakke
Etter en halvtime kom vi frem til et veikryss. Helt siden togstasjonen hadde vi gått i nedoverbakker. Nå befant vi oss kanskje hundre meter lavere ned i terrenget. Da var det ikke særlig ideelt at fylkesveien vi skulle ta av på gikk i en like lang oppoverbakke.
– Jeg må ha meg en drikkepause, sa Sita da vi hadde kommet et stykke opp bakken.
Og det måtte jeg også. Det var ganske varmt ute. Sola stekte og det fantes knapt en sky på himmelen.
– Se brua! utbrøt jeg.
Veien fulgte nå jernbanen tett som krysset en grusvei over en gammel steinhvelvbro.
– Veien krysser jernbanen litt lenger fremme, sa jeg. – Kanskje det ligger en nedlagt holdeplass i nærheten?
Det var nok et stykke til første holdeplass. Skeievoll lå flere kilometer unna, omtrent der Hubertus bryggeri ligger i dag.

Utsikt
Jeg sprang fremover da jeg fikk øye på planovergangen bak en sving.
– Gå litt sakte mens jeg tar bilder av deg når du krysser, ropte jeg.
Det så ikke ut for at veien flatet ut etter at vi hadde kommet over på andre siden av jernbanelinja. Vi fortsatte oppover fjellsiden og nærmet oss 700 høydemetre. Til gjengjeld fikk vi utmerket utsikt over Gudbrandsdalen.
– Jeg tror vi kan se Dovre langt der fremme, sa jeg.

Forsteinede troll
Endelig flatet veien ut og vi kunne sette opp tempoet for ikke å komme for sent frem. Jeg tok opp kartet og fant ut at vi nærmet oss stedet hvor vi skulle følge gårdsveien ned til E6. Vi kunne fint fortsette langs fylkesveien, men da måtte vi velge bort bryggeriet som stod høyt på prioriteringslista. Europaveien lå omtrent 200 meter lenger ned, så det var vel tvilsomt om vi orket å gå den bratte bakken opp igjen.
– Se trollene! sa Sita.
Ved inngangspartiet til et hus lå det flere malte steiner. Eller var det småtroll som hadde blitt til stein? Dovregubbens hall lå jo ikke mange mil unna.

Skeievoll holdeplass
Vi fant den svingete grusveien som gikk ned fra en gård vi passerte. Da kjente jeg at det verket i den ene foten. Selv om vi knapt hadde gått en mil, hadde jeg store problemer med å holde tritt.
– Et tog, ropte Sita.
Jeg rakk å ta bilde av toget mot Oslo idet det suste forbi. Var det her Skeievoll holdeplass hadde ligget mon tro? Holdeplassen hadde faktisk egen stasjonsbygning som ble revet i 1968. Grusveien fulgte nå skinnene et stykke før den krysset jernbanen under ei bru. Plutselig sprang det noe smått mellom beina våre. Vi skvatt begge to. Var det småtrollene som hadde våkna til live? Det var visst bare gårdens egen pus som kom løpende. Den la seg på bakken og rullet rundt. Og det så det ut for at den hadde gjort ofte denne dagen, for pelsen var full av sand.
– Bare den ikke følger etter oss, sa jeg.
Og det gjorde den. Kanskje det ikke var så lurt å klappe pus? Det var jo veldig vanskelig å la være med en såpass kjælen katt. Vi satte opp tempoet og jeg bet tennene sammen siden foten verket. Det så ut til å fungere. Ellers hadde det blitt farlig for pus da vi kom ned til E6.

Hubertus bryggeri
Klokka nærmet seg halv fem.
– Bryggeriet ligger rett borti her, sa Sita som hadde tatt opp telefonen for å sjekke.
Selv om det bare var en kilometer igjen, ble det utfordrende å rusle inntil den trafikkerte veien. Store vogntog suste forbi i høy hastighet mens vi presset oss inntil autovernet.
– Der ligger det nok, sa Sita og pekte mot et stort rødt trehus. – Bryggeriet skulle ligge i en tidligere skolebygning.
Og det stemte. 1. oktober 2013 overtok Hubertus bryggeri den gamle skolebygningen. Etter noen måneder med produksjon i Lesja, måtte ølbryggeren Huub Huijs flytte virksomheten sin til Dovre etter at han hadde funnet et egnet produksjonslokale.

Huub Huijs
Vi gikk inn døra etter å ha fulgt skiltene som pekte mot utsalgsstedet. Lokalet virket folketomt. Foran oss stod det oppført en gammel sløydbenk som var gjort om til handledisk. Lenger inn i lokalet stod produksjonsutstyret – alt fra gjæringsfat til meskekjeler. Plutselig kom det en høy mann ut av en dør. Det var selveste Huub Huijs som hadde hørt oss komme.
– Vil dere ha en kopp kaffe? spurte han.
Vi satte oss utenfor på en benk for å ta en prat. Jeg skulle akkurat til å fortelle litt om Skinnelangs-prosjektet, men det var visst ikke nødvendig. Huub hadde stålkontroll på etappene mine. Også Skinnelangs-festivalen som jeg holdt på å arrangere. Han hadde visst lest seg opp.
– Nei, vi setter oss heller i hagen hvor det er sol, foreslo Huub.

Presten sjøl
Det var deilig å strekke på beina. Nå fortjente vi en skikkelig pause. Nå kom også Huubs kone som satte seg sammen med oss.
– Jeg produserer omtrent 40 000 liter årlig nå, sa Huub. – Jeg synes det er en passende mengde og ønsker ikke å utvide, la han til.
Etter at vi hadde drukket opp kaffen, var det på tide for en liten omvisning i den gamle gymsalen som var gjort om til produksjonslokale. Plutselig dukket presten opp. Han kjøpte med seg et assortert utvalg av Hubertus' produkter.
– Jeg anbefaler Dovre Wit, sa Huub da vi ønsket å kjøpe noen flasker. – Egentlig burde de jo solgt den om bord på Dovrebanen, la han til.

Jålbukk og Hafelløl
Glade og fornøyde kunne jeg og Sita fortsette skinnelangsvandringen mot Dovre. Sekkene våre hadde blitt tyngre nå, for vi hadde jo ikke klart å motstå fristelsen. Sita hadde blant annet sikret seg bringebærølen Jålbukk og jeg en Hafelløl – en belgisk saison. Nå måtte vi atter en gang rusle langs den trafikkerte europaveien, men vi skulle heldigvis ikke så langt. Huub hadde tipset oss om en veikro som bare lå en kilometer unna. Det passet bra, for nå begynte vi å bli sultne. Dessuten gikk ikke toget vårt tilbake til Dombås før i halv ellevetiden.
– Jeg må bare ta bilde av skinnene, sa jeg.
I veikanten var det lagt noen meter med skinnegang. Ikke vet jeg hvorfor, for de lå et godt stykke unna Dovrebanen.

Mat- og ølpause
Dovre Motell dukket omsider opp på høyre hånd, men hvor lå kaféen? Det eneste vi kunne se var noen hytter og en bensinstasjon.
– Kaféen ligger på hjørnet her, sa Sita som hadde ruslet mot bensinstasjonen.
Jeg bestilte meg lasagne, men Sita hadde gjort et smartere valg. Hun hadde bestilt dagens rett og fikk dessert og kaffe med på kjøpet. Vi slappet av en time før vi ble rastløse. Jeg tror vi tenkte på det samme – å stikke ned til elva for å prøvesmake de nykjøpte varene. Vi fant en benk nær Lågen hvor vi satte oss ned i sola. Etter en halvtime begynte det å bli kaldt. Sola forsvant bak fjellet og det ville snart bli mørkt. Ingen av oss hadde tatt med refleksvest, så det gjaldt å sette kursen mot Dovre før det ble for sent.

Dovre stasjon
Heldigvis slapp vi å rusle på E6. Langs veien lå det nemlig en uferdig gang- og sykkelvei vi kunne følge. Det gjaldt allikevel å trå forsiktig, for underlaget var ulendt og det lå store steiner i veien det kunne være lett å snuble i. Spesielt nå som det begynte å skumre. Noen kilometer lenger fremme var heldigvis sykkelveien asfaltert. Vi tok av på veien som ledet frem til Dovre sentrum. Nå tente gatelysene seg og vi ville kom frem i grevens tid.
– Se flaggermusene i trærne! utbrøt Sita.
Jeg begynte å kjenne meg igjen etter etappen fra Dovre til Otta jeg hadde gjennomført tre måneder tidligere. Vi fortsatte opp en bratt bakke og kunne gledelig konstatere at den øde stasjonsbygningen var åpen. Og det til tross for at vi ankom etter åpningstiden i følge Bane NOR. Vi satte oss ned i venterommet og ladet telefonene våre frem til toget ankom en time senere.

Sovemedisin
Det var nærmest et tomt tog som fraktet oss den korte turen tilbake til Dombås. Nå gjaldt det å finne hotellet hvor vi skulle sitte frem til klokka var 2. Da stengte også baren. Det var en ølinteressert bartender som møtte oss da vi kom inn i baren. Han lyttet entusiastisk til oss da vi fortalte ham om den fine omvisningen vi hadde fått. Tiden gikk overraskende fort den tiden vi slappet av i sofaen. Da var det på tide å rusle opp til stasjonsbygningen igjen og tilbringe de neste timene på nattoget til Oslo. Siden vi ikke hadde sovekupé, var det kanskje greit at vi hadde fått i oss litt flytende sovemedisin fra hotellbarens sortiment.