Dovre–Otta
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 38 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Krevende |
Dette er en lang, men svært vakker etappe som følger deler av Pilegrimsleden gjennom Dovreskogen frem til Sel. På veien passeres to nedlagte jernbanestasjoner. Siste del går langs fylkesveien til Otta som følger jernbanen tett.
Pilegrimsleden. Foto: Erlend Garåsen
Varmt
Det var nesten ikke en sky på himmelen da jeg steg av toget i totiden på Dovre stasjon. Ville det holde med 1,2 liter med drikke denne varme sommerdagen? Trolig ikke. Turen var også godt over tre mil lang, så kanskje jeg måtte fylle opp flaskene fra elvene jeg ville passerte. Det var nok mye smeltevann på denne tiden av året, for det var fortsatt snø på fjelltoppene rundt meg.
Stor vannføring
Det var bare jeg og en eldre dame med trillekoffert som hadde gått av toget på Dovre. Nå gikk vi samlet ned mot E6 hvor jeg skulle krysse Lågen og fortsette på noen turveier videre sørover. Vannføringen i Lågen var enorm. Det skulle bli interessant å se hvor kraftig strømmene i vannet ville bli lengre ned i dalen. Mellom Dovreskogen og Sel har elva et fall på hundre meter og går i et dypt juv.
Blåhøe
Jeg tok av fylkesveien og fulgte veien Elvenær et godt stykke. Som navnet tilsier, følger denne veien Lågen ganske tett. Dovrebanen gikk på motsatt side av elva langs E6, men det var uaktuelt å følge europaveien fremfor de flotte turveiene jeg hadde funnet på kartet. Det ble slutt på asfaltdekket da jeg forlot byggefeltet og jeg kunne fortsette på grusvei forbi flere idylliske vann. Jeg var ikke alene, for jeg kunne høre sauene breke fra alle kanter. Rett foran meg lå den 1617 meter høye snødekte fjelltoppen Blåhøe.
På ville veier
Veien gikk i en skarp høyresving og fortsatte bratt oppover fjellsiden. Kartet viste at det gikk en sti rett frem, men den så ut til å gå tvers over åkeren der sauene beitet. Jeg fortsatte derfor på veien selv om den var nokså bratt. I følge kartet ville den lede ut i fylkesveien som gikk høyere opp i fjellsiden. Etter flere korte pauser, nådde jeg endelig toppen. Jeg fikk god utsikt over Gudbrandsdalen da jeg fortsatte sørover på fylkesveien. Da veien fortsatte bratt opp fjellsiden, fant jeg ut at jeg var på ville veier. Jeg måtte snu.
Mistet stien
Jeg ble lettet da jeg fikk øye på en tynn stiplet linje på kartet ikke langt unna der jeg stod. Den så ut til å være en sti som ledet ned til en gård langs Lågen. Jeg ruslet tilbake mens jeg studerte terrenget nøye. Plutselig fikk jeg øye på noe som liknet på en sti. Var det sauer eller mennesker som hadde tråkket den opp? Jeg forsøkte å følge den bratte stien som gikk gjennom en tett skog. Det tok ikke lang tid før jeg hadde mistet den. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg tok opp UT.no-appen og forsøkte å peile meg ned til gården som var inntegnet på kartet. Det tok ikke lang tid før stien dukket opp igjen.
Dovreskogen
Jeg var lettet da jeg kom ned til gården, for nå kunne jeg følge den veien jeg opprinnelig hadde tenkt å gå. Det gjaldt å trå varsomt, for veien var gjørmete og glatt flere steder. Omsider ledet den ut i et kryss og jeg vurderte nå å følge E6 et stykke for å ta igjen den tapte tiden. Etter å ha studert kartet, bestemte jeg meg for å følge den opprinnelige planen. Jeg fortsatte derfor på grusveien som gikk litt høyere opp i dalen. Det medførte dessverre nye oppoverbakker, men til gjengeld kunne jeg gå i et idyllisk område med geiter og sauer beitende på begge sider av veien. Jeg var på vei inn i Dovreskogen.
Brennhaug stasjon
Etter en time kom jeg frem til et tettsted og Dovrebanen kom til syne. Jeg hadde fått øye på en nedlagt stasjon da jeg kjørte forbi med toget tidligere på dagen. Kunne den ligge i nærheten? Jeg fortsatte videre til jeg kom frem til et kryss. Google Maps fortalte meg at Brennhaug stasjon lå seks minutter unna. Det så ut for at jeg hadde funnet stedet for turens første matpause. Jeg gikk ned mot E6 og oppdaget stasjonsbygningen da jeg krysset en planovergang. Etter å ha tatt noen bilder av stasjonsområdet, satte jeg meg ned på noen benker i hagen til et pensjonat. Nå var det på tide å åpne den alkoholfrie ingefærølen jeg hadde kjøpt på Gulating dagen før. Det er det beste jeg vet når jeg er skikkelig tørst.
Pilegrimsleden
Selv om jeg lå langt etter tidsskjemaet, måtte jeg allikevel hvile i en halvtime for å samle energi. Etter litt knekkebrød og nøtter, var jeg klar for en ny etappe mot Sel hvor jeg skulle ha neste pause. Jeg var spent på ruta, for den hadde UT.no markert som en sommerrute. Veien ble en gledelig overraskelse. Det var selveste Pilegrimsleden som fortsatte inn i en tett furuskog høyt oppe i dalen langt unna den trafikkerte europaveien. Det skulle snart vise seg at stien ble mer utfordrende enn jeg trodde.
Ikke velkommen
Veien gikk brattere og brattere opp fjellsiden. Nå var jeg såpass sliten at jeg måtte lene meg på et gjerde før jeg kunne fortsette. Et barn fulgte nøye med på meg fra gården fra det som så ut til å være toppen av bakken. Jeg vagget videre oppover, men ble forvirret da veien tok en skarp sving og fortsatte opp fjellsiden. Da oppdaget jeg at jeg hadde gått feil atter en gang. Jeg skulle ha tatt av på en sti lenger nede i dalen og kunne ha spart meg for de bratte bakkene. Det var bare å snu, men nå fulgte jeg nøye med på appen for ikke å gå feil på ny. Etter 20 minutter fikk jeg øye på en traktorvei som så ut til å være riktig vei. «Privat vei. Hunden går løs» stod det på skiltet. Jeg følte meg ikke velkommen.
Omlagt rute
Hvorfor hadde gårdeieren satt opp dette skiltet hvis Pilegrimsleden fulgte denne veien? Da jeg hadde kommet meg trygt forbi gården uten å møte på hunden, fikk jeg øye på ei gårdsdame som stod ved siden av traktoren. Hun kikket morskt på meg da jeg passerte henne. Rundt neste sving fikk jeg forklaringen. Et skilt med pilegrimsmerket fortalte at ruta var lagt om. Jeg skulle egentlig ha fulgt en sti rundt gården, men jeg hadde jo allikevel allemannsretten på min side.
Målløs
Veien gikk nå i bratte nedoverbakker. Lyden fra Lågens fossefall ble sterkere og sterkere. Plutselig tok Pilegrimsleden en overraskende avstikker til venstre. Nå måtte jeg følge en gjengrodd krøttersti som gikk svært bratt ned fjellsiden. Jeg ble stående målløs da landskapet åpnet seg opp. Foran meg dukket jernbanen opp som gikk i en svak bue langs Lågen før den forsvant inn i en jernbanetunnel. Stien så ut til å følge sporet tett. Det var nok tryggest, for Lågen var skikkelig skummel i dette området.
Tunneltrapp
Jeg fikk meg en overraskelse da jeg kom ned til tunnelåpningen. Stien fortsatte nemlig opp en lang tretrapp rundt tunnelen. Jeg måtte sette meg ned for å hvile før jeg orket å ta fatt på de første trappetrinnene. Og jeg kom meg ikke særlig langt før jeg måtte sette meg ned på nytt. Jeg begynte å slippe opp for krefter, var tørst og befant meg langt unna all form for sivilisasjon. Bortsett fra jernbanen da, men jeg tror ikke jeg ville få haik med toget her.
Skvatt
Stien gikk nå fra å være idyllisk til farlig. Jeg måtte holde meg fast i greinene for ikke å falle i de bratteste partiene. Og de farlige strykene fra Lågen fulgte meg faretruende nær. Plutselig mistet jeg stien. Jeg fortsatte i et gjørmete område og håpet jeg ikke falt. Da ville jeg neppe bli særlig presentabel for hotellet. Plutselig skvatt jeg.
– Heisann! ropte en andpusten mann som kom joggende imot meg.
– Jeg hadde ikke ventet å finne folk her, sa jeg noe overrasket. – Jeg er dødssliten og har gått fra Dovre i dag, la jeg til.
Jeg fikk heldigvis et betryggende svar. Terrenget ville nemlig flate ut hvert øyeblikk.
Langt igjen
Opplysningene så ut til å stemme bra. Stien ledet inn på en traktorvei som gikk i en svak nedoverbakke. Etter en halvtime kom jeg ut av skogen og frem til bygda Sel. Jeg tok opp Google Maps for å sjekke hvor langt det var igjen å gå. 12 kilometer. Klokka var halv ni om kvelden og det begynte å bli mørkere ute. Jeg ruslet mot sentrum og satte meg ned på en benk for å ta turens siste pause. For sikkerhets skyld ringte jeg hotellet for å dobbeltsjekke at de hadde døgnåpen resepsjon. Det fikk jeg heldigvis bekreftet i tillegg til at det fantes en døgnåpen bensinstasjon i nærheten. Da tok jeg en solid pause for å samle energi til den siste mila.
Passerende tog
Etter en halvtime var jeg på beina igjen. Jeg hadde fått tilbake noe av energien og kunne derfor sette opp farten. Nå var jeg såpass fokusert på å komme frem at jeg droppet å gå opp til den nedlagte Sel stasjon for å ta et bilde. Sola var så lav at min egen skygge på veien ble som en avlang Espen Askeladd som vandret gatelangs. Etter en time langs flere jorder, krysset veien jernbanen og fulgte den tett på høyre hånd. Jeg tok nesten ingen pauser eller bilder nå, bare gikk målrettet mot Otta. Det ble allikevel et stopp da jeg hørte det begynte å slå i bjellene ved planovergangen foran meg. Jeg stilte meg i grøfta og fikk tatt et bilde av godstoget som suste forbi. Ikke før jeg hadde kommet meg ut på veien igjen, skjedde det samme på nytt. Denne gangen var det regiontoget til Dombås som passerte meg.
Premie
Gleden var stor da det blå stedsskiltet dukket opp som det stod «Otta» på. Nå hadde det blitt såpass mørkt at jeg egentlig burde ha tatt på meg refleksvesten, men jeg var for sliten til å tenke på noe annet enn å komme frem. Heller ikke stasjonen orket jeg å forholde meg til da jeg kom fram, men jeg tok bilde av et gammelt skiftelokomotiv som stod på et sidespor. Det eneste jeg ønsket å få unna før jeg sjekket inn, var en kjapp matbit på bensinstasjonen. Da var det en liten nedtur å se at det tok ti minutter å gå til Circle K i følge Google. Jeg subbet gatelangs gjennom byen før jeg omsider kom frem. Det ble en iskald cola og et pizzastykke. Deretter subbet jeg videre mot hotellet.
– Det er du som har vært på tur? spurte resepsjonisten da jeg kom inn hovedinngangen.
Jeg var tydeligvis ventet. Det ble en kjapp tur oppom rommet for å skifte før jeg gikk ned i baren. Nå skulle jeg ha en velfortjent øl. Det måtte selvsagt bli en Pilegrim fra Lågen Bryggeri.