Tretten–Lillehammer
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 33 km | Asfalt | Middels |
Turen går langs Vestsidevegen til nedlagte Øyer stasjon og videre til Hunderfossen hvor det ligger tre opplevelsessentre. Ferden fortsetter langs fylkesveien på østsiden av Lågen via Fåvang og passerer et gammelt vanntårn rett nord for Lillehammer stasjon.
Tretten stasjon. Foto: Erlend Garåsen
– Vi har Trettens beste vann, sa Egil som driver hotellet.
Jeg hadde bedt ham om å fylle opp vannflaskene før jeg satte kursen mot Lillehammer.
– Mattilsynet skryter av vannet vårt, la han til.
Kroa har nemlig sin egen private vannkilde.
Tretten-ulykken
Jeg kom meg avgårde halv ni og satte kursen mot togstasjonen for å se om jeg fant et minnesmerke etter Tretten-ulykken, norgeshistoriens verste togulykke. Besteforeldrene mine var passasjerer om bord på sørgående tog, men de overlevde til tross for at de hadde plassbillett i en av vognene som ble knust. Farmor hadde nemlig overtalt farfar om å bytte vogn, et valg som berget deres liv. Dessverre fantes det ikke noe minnesmerke etter togulykken, men i stedet et krigsminnesmerke over de som kjempet og falt.
Beste vestkant
Jeg tok et bilde av stasjonen og fortsatte mot Vestsidevegen jeg skulle følge til Øyer. Da jeg krysset jernbanen under ei bru, oppdaget jeg et skilt som var festet i rekkverket. «Beste vestkant» stod det. I Oslo er det Akerselva som skiller mellom øst og vest, mens i Tretten er det altså jernbanelinja. Nu vel. Jeg rettet på slipset jeg ikke hadde på meg og spaserte anstendig bortover Vestsidevegen.
Varmt
De første kilometerne ble tunge å følge. Veien gikk gradvis oppover i terrenget, men til gjengjeld fikk jeg flott utsikt over Gudbrandsdalen og Lågen. Det hadde blitt varmere i været siden jeg startet fra kroa. Eller var jeg bare varm som følge av alle bakkene? Uansett så var himmelen blå og nesten skyfri. Dette ville bli en flott dag.
Øyer stasjon
Vestsidevegen mot Øyer gikk gjennom et øde område, men jeg hadde selskap av kuer og sauer som beitet på jordene langs veien. Så lenge jeg ikke møtte på elgen, for det var visst stor elgfare i området skulle jeg tro et skilt jeg passerte. Etter hvert dukket det flere hus opp og jeg gikk nå langs et industriområde. Tre jenter kom joggende imot meg. Da jeg kom frem til krysset hvor det gikk en avstikker ned til Øyer sentrum, tok jeg opp Google Maps for å sjekke om det var langt å gå til stasjonen. Det var visst bare rett ned bakken, så da bestemte jeg meg for å ta en drikkepause ved nedlagte Øyer stasjon.
Nysgjerrig lama
Jeg tok av på Stasjonsvegen jeg antok var riktig vei. Den gule stasjonsbygningen kom til syne, men den lå på andre siden av sporene fra veien. Jeg gadd ikke å gå krysse sporene via planovergangen, så jeg satte meg i stedet ned på restene etter en lasteplass og tok opp vannflaska. Det ble faktisk lettere å ta bilde av stasjonsbygningen fra denne siden. Deretter ruslet jeg opp til Vestsidevegen og fortsatte mot Hunderfossen. På veien møtte jeg en Lama som beitet sammen med noen hester. Den kom ruslende imot meg for å hilse på, men jeg holdt litt avstand for ikke å få en spytteklyse rett i trynet.
Norsk Vegmuseum
Det gikk raskt å gå de fem kilometerne til Hunderfossen. Her skulle jeg krysse Lågen, men hvordan? Den opprinnelige planen var å krysse elva over den store demningen tilknyttet kraftverket, men dagen før hadde en mann på toget fortalt at jeg kunne følge jernbanen. I følge ham var det gangvei langs jernbanebrua som krysset Lågen sør for demningen. Mens jeg funderte på dette, passerte jeg en eldre gul anleggsmaskin. Jeg hadde kommet til Norsk Vegmuseum, et av landets største teknisk industrielle opplevelsessentre. Hvorfor hadde jeg ikke bedre tid? Jeg angret nå på at jeg hadde bestilt bussbillett med Lavprisekspressen og ikke med et tog som gikk senere.
Hunderfossen familiepark
Jeg ruslet inn hovedinngangen til museet siden UT.no-appen antydet at jeg kunne komme meg videre til Hunderfossen Familiepark via en sti. Og ganske så riktig, via parkeringsplassen kunne jeg fortsette på sti som ledet ut på en ny vei ned til familieparken. Mens jeg ruslet mot Lågen, kikket jeg etter Hunderfossen holdeplass. NSBs eget stoppested for denne eventyrparken. Parken ble mye omtalt i media i 2015 da Caprino Filmcenter mente den nye berg- og dalbanen «Il Tempo Extra Gigante» var en produktetterligning fra filmen «Flåklypa Grand Prix». Den bitre striden mellom Caprino Filmcenter og familieparken endte i retten, men filmsenteret tapte saken. Det hadde muligens vært i Skinnelangs' ånd å besøke berg- og dalbanen, men jeg har dårlige erfaringer med slikt. I 2014 brakk jeg nemlig ribbeinet etter å ha kjørt en slik bane i Dusjanbe i Tadsjikistan.
Hunderfoss kraftverk
Vannføringen i Hunderfossen var såpass sterk at jeg bestemte meg for å krysse Lågen over demningen. Det ble faktisk mer spennende enn å følge jernbanebrua. Den 300 meter lange demningen gir et fall på 46,7 meter som Hunderfossen kraftverk utnytter. På demningen stod det allerede en familie og tok bilder. Jeg passerte det tredje opplevelsessenteret på veien ned til demningen, nemlig Energisenteret. Alt jeg kunne ha sjekket ut nærmere om jeg bare hadde hatt bedre tid.
Pilegrimsleden
Da jeg hadde kommet meg over på andre siden, fant jeg ut at jeg ikke hadde så god tid. Planen om å følge Pilegrimsleden litt øst for fylkesveien utgikk, selv om den ville ha bydd på eldre husmannsplasser og flotte stier. Det ble i stedet asfalt langs Fylkesvei 312. Kanskje jeg i stedet kunne avlegge den nedlagte Fåvang stasjon et besøk? Den skulle ligge syv kilometer lenger sør. Før jeg orket å gå en eneste meter, måtte jeg sette meg ned på autovernet for en drikkepause.
Fåvang
De syv kilometerne frem til Fåvang opplevdes lange. Selv om jeg hadde fin utsikt til Lågen fra veien, ble det mye trafikkstøy siden E6 gikk rett ved siden av. Veien ned til stasjonen var så bratt at jeg ikke orket tanken på å gå samme veien opp igjen. Derfor la jeg meg ned i gresset nær sykkelveien og spiste det siste knekkebrødet. I følge Google Maps kunne jeg tillate meg en halvtimes pause. Og så lenge ble jeg faktisk liggende, for nå var jeg veldig sliten. Da jeg reiste meg opp for å gå de siste kilometerne til Lillehammer, hadde føttene stivnet. Jeg vagget bortover de første minuttene før jeg fikk satt opp tempoet. Nå drømte jeg om junkfood og iskald cola.
Fristelser
Fylkesveien krysset E6 og beveget seg bort fra denne støykilden. Jeg fortsatte på en sykkelvei og passerte Høgskolen i Lillehammer. Nå kunne det ikke være lenge til jeg var fremme. Et digitalt skilt langs veien fortalte meg at 184 syklister hadde passert denne dagen, men ingen skinnelangsvandrere. Jeg fikk ta saken opp med kommunen senere. En Circle K-stasjon dukket opp. Fristelsen ble for stor. Fem minutter senere satt jeg på benken utenfor med en tacopølse med salsa og cola. Jeg tror faktisk jeg trengte å fylle opp energitanken på bensinstasjonen for å klare den siste kilometeren frem til skysstasjonen.
Vanntårn
Overraskelsen var stor da jeg oppdaget det gamle vanntårnet rett nord for stasjonen. Vanntårnet, som ble oppført mellom 1893 og 1894, er fredet av Riksantikvaren i dag. Det ble brukt for å forsyne damplokomotivene med vann. Jeg tok et bilde av tårnet før jeg ruslet de siste meterne til togstasjonen. Bussterminalen lå rett utenfor, men hvor i all verden stoppet Lavprisekspressen? Jeg ble noe bekymret da avgangen ikke var nevnt på skjermen som viste bussavgangene. Heldigvis kunne dama i Narvesen-kiosken fortelle meg at bussen stoppet rett utenfor, men jeg ble allikevel ikke helt overbevist. For bussen dukket ikke opp før et kvarter etter annonsert avgangstid.