Moelv–Hamar
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 32 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Langs denne etappen passeres helleristninger av elger ved Stein gård og to eldre steinkirker fra 1100-tallet, én i Ringsaker og ruinene av en annen utenfor Hamar. Mellom Brumunddal og Hamar går ferden langs Mjøsa på en flott grusvei forbi Jernbanemuseet og Hedmarksmuseet.
Gammel jernbanevogn. Foto: Erlend Garåsen
Marit
Marit hadde kommet hele veien fra Førde for å lage en reportasje om meg. Jeg hadde aldri møtt henne før, men jeg forsøkte allikevel å se etter henne da toget trillet inn på Hamar stasjon hvor hun skulle stige på. Jeg la igjen jakka mi i setet og ble stående i døråpningen for å se etter henne. En passasjer kom løpende bak meg og sa jeg hadde glemt igjen jakka mi, vel uvitende om at jeg hadde plassert den der for å holde av plassen. Plutselig kom en vinkende dame inn i vogna. Marit hadde gått inn i en vogn lengre bak og gikk nå igjennom togsettet for å finne meg. Vi fikk tid til å bli bedre kjent med hverandre den halvtimen det tok frem til Moelv stasjon.
Full stopp
Vi kom fram til Moelv i halv ti-tiden. Jakka kunne jeg pakke ned med det samme, for himmelen var blå og sola varmet. Vi ruslet sørover og fulgte hovedveien et stykke til vi kom fram til Stein. Da hadde vi gått såpass mye på asfalt at vi følte behov for å finne alternative ruter. Marit foreslo at vi skulle fortsette opp en gjengrodd sti som gikk parallelt med veien. For sikkerhets skyld spurte vi noen syklister.
- Nei, opp der blir det full stopp. Svaret var entydig.
Vi fortsatte oppover stien allikevel. Og full stopp ble det. Det var allikevel ikke verre enn at det gikk an å klatre ned en skråning og komme ut på veien igjen.
Stein gård
Vi passerte en enorm stor gård på høyre side av oss som lå idyllisk til ved Mjøsa. Storgården skal visst ha tradisjoner tilbake til sagatiden og var modell for Alm gård i Tryggve Andersens bok I Cancellirådens dage i følge Store norske leksikon. Det som kanskje er mer interessant er helleristningene av seksten elger som er risset inn i en stor steinblokk ved denne gården. Det antas at de ble laget for 4000-5000 år siden. Funnet av disse helleristningene er årsaken til at en elg er tegnet inn i Ringsaker kommunes våpenskjold.
Ringsaker kirke
Vi fortsatte videre frem til Ringsaker kirke hvor det hadde parkert en stor turistbuss utenfor. Det vrimlet av turister utenfor den gamle steinkirka. Vi ble nysgjerrige og forsøkte å finne ut hvorfor den var så severdig. Vi spurte en dame som holdt på med en vannkanne nær gravene.
- Nei, det aner jeg egentlig ikke. Det er vel selve bygningen, tenker jeg.
Og det var det nok. Steinkirka stod ferdig på midten av 1100-tallet og var viet til Olav den hellige. Nok en severdig perle langs etappen vår.
Jagerfly og bensinpumper
Vi så nå etter et sted for å raste. Marit innså at hun hadde valgt feil sko for denne etappen. Hun var ikke forberedt på såpass mye asfalt og hadde nå behov for å la beina hvile. Jeg forsikret henne om at det ville bli lettere terreng etter Brumunddal. Vi tok av på Åshøgdvegen, en mindre trafikkert vei. På venstre side av denne veien kom vi til en nedlagt bensinstasjon med noen eldre pumper utenfor. Det mest spesielle var kanskje jagerflyet som stod parkert utenfor, en militærgrønn starfighter fra 1962. Vi fant en benk i skyggen i et skjul bak bensinstasjonen og satte oss ned for å ta en matbit. Marit tok frem notatblokka og skrev ned hva vi hadde opplevd underveis. Så begynte hun å stille meg en del spørsmål til reportasjen. Mange av svarene mine falt i god jord hos Marit. Vi var for eksempel begge enige om at det er meningsløst å svi av hundrelapper på treningsstudio. Hvorfor stresse rundt på et løpebånd når en i stedet kan trene gratis langs en flott turløype?
Sibir
Vi ruslet videre østover etter en halvtimes pause. Diskusjonen gikk i ett. Vi hadde kommet innpå tema som vi begge var opptatte av. Da kom jeg på at jeg hadde blitt oppfordret å stille Marit et spørsmål. Før avreise hadde jeg nemlig snakket med en annen journalist fra Vestlandet som tilfeldigvis kjente henne.
- Alf Vidar sa jeg måtte spørre deg om du kunne fortelle om Sibir-turen du gjennomførte for noen år siden,
skjøt jeg inn.
Jeg fikk høre om nye eventyr og opplevelser mens vi trasket langs Fylkesvei 22. Marit fortalte meg om togturen som for noen år siden startet i Flåm og fortsatte linjevis fram til Moskva og videre inn i Sibir. Jeg fikk høre om de flotte folka hun ble kjent med og andre spennende hendelser underveis. Det minnet meg om mine egne reiser. Selv har jeg jo fartet mye rundt i de tidligere asiatiske Sovjet-statene som Kirgisistan og Tadsjikistan. Vi var begge enige om at en reise til slike land gir langt større reiseopplevelser enn å sette seg på et charterfly til det såkalte Syden.
Brumunddal
Omsider kom vi fram til Brumunddal. Jeg var nå svært tørst etter å ha gått lenge i sommervarmen. Jeg kjøpte en is og to flasker Farris på bensinstasjonen vi passerte. Det ble en ny matpause utenfor. Marit tok fram blokka igjen, noterte litt og stilte flere spørsmål. Før vi fortsatte videre sørover mot Hamar, måtte vi innom Brumunddal stasjon for å ta et par bilder. Derfra gikk ferden videre på en mer avsideliggendes grusvei vi stort sett gikk alene på. I løpet av den neste timen møtte vi kun på et par syklister og noen joggende. Veien nærmet seg mer og mer Mjøsa. Marit håpet å ta de beste bildene for reportasjen langs dette vannet. Kunne vi finne det ultimate motivet med både meg, Mjøsa og et passerende tog mon tro?
Nedlagte stasjoner
Jeg hadde på forhånd notert ned et par nedlagte stasjoner vi ville passere på vei mot Hamar. Vi passerte jernbanen under ei bru. Her skulle Strandvik holdeplass ligge, men hvor lå den egentlig? Jeg kom frem til at perrongen måtte ha ligget langs den svake svingen traséen fulgte. Det var ingen spor etter den i dag. Vi fortsatte videre på grusveien og passerte en mann som trolig skulle ned til Mjøsa for å bade. Etter en halvtime kom vi fram til neste nedlagte stasjon. Den røde stasjonsbygningen til Jessnes var godt bevart og så nå ut til å være omgjort til bolighus. Et høyt gjerde var plassert langs perrongen og hindret videre ferdsel ned til sporene.
Skinnelangs-bildet
Grusveien fulgte nå Mjøsa helt inntil strandkanten. Folk solte seg og bada langs veien. En middelaldrende mann hadde satt seg godt til rette på en liggestol med begge beina godt planta i vannet. Han leste en bok og så ikke ut til å registrere at vi passerte ham. Så fant Marit motivet hun hadde lengta etter. Grusveien gjorde en sving langs Mjøsa. På andre siden lå jernbanen før den forsvant inn i en tunnel. Jeg sjekket nsb.no fra mobilen og fant ut at det ville passere et tog om fem minutter. Vi gjorde oss klare for å ta det ultimate Skinnelangs-bildet. Jeg stilte meg midt i veien femten meter foran Marit mens jeg forsøkte å lytte etter toget. Skinnene begynte å synge og knips så var bildet tatt. Så kunne vi fortsette igjen.
Kjernekraftverk
Vi passerte et stort rustent industrianlegg på venstre side av oss. Et siloliknende tårn stod i nærheten av jernbanelinja. Vi lurte veldig på hva dette var. Kunne det være et gammelt vanntårn?
- Det der er et atomkraftverk.
Vi fikk øye på en middelaldrende mann som hadde parkert sykkelen sin langs veien. På sykkelen hadde han festet en tilhenger med et lite lekesjøfly på.
- Det er et atomkraftverk, ser dere ikke det?
- Nei, nå får du slutte å tulle, svarte Marit. Vet du hva det er?
Det tok en stund før han fortalte oss at det var et gammelt kalkanlegg. I mellomtiden hadde vi blitt mer nysgjerrige på flyet han hadde plassert på sykkelhengeren.
- Jeg har gått tilbake til barndommen igjen, skjønner dere. Når man bli eldre, så gjør man jo ofte det.
Vi ristet på hodet og fortsatte videre langs veien.
Jernbanemuseet
Marit måtte ta hyppigere og hyppigere pauser på grunn av beina som verket. Hun ringte til venninna hun bodde hos i Hamar og fikk avtalt henting. Et par kilometer før Jernbanemuseet ble Marit plukket opp og jeg fortsatte alene de siste kilometerne. Jeg kom fram til Jernbanemuseet som var stengt. Det var jo tross alt andre pinsedag. Porten stod allikevel åpen, så jeg spaserte inn og fikk tatt noen bilder av utrangerte jernbanevogner og eldre stasjonsbygninger som hadde blitt flyttet til museets tomt. Veien videre gikk forbi restene av Hamars gamle domkirke fra 1100-tallet som i dag tilhører Hedmarksmuseet. En stor glassbygning ligger over de gamle ruinene som en gang var et mektig landemerke. En halvtime senere kom jeg frem til Hamar stasjon. Jeg fikk kjøpt meg en innbakt pølse og en flaske eplejuice før jeg gikk på toget ti minutter senere. Det skulle bli godt å komme hjem etter to dagers intens gåing.