Sjoa–Vinstra
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 23 km | Asfalt | Middels |
Denne etappen er et resultat av en impulsiv handling mens jeg var på et jobbseminar i Sjoa. Mens de andre raftet, la jeg ut på en 34 kilometer lang etappe. Ferden gikk til dels på en sidevei på vestsiden av Lågen, men også langs den sterkt trafikkerte E6.
Gård i åkeren. Foto: Erlend Garåsen
Gjengrodd stasjon
Vi ruslet et stykke langs riksveien på østsiden av elva Sjoa før vi krysset den og fortsatte sørover på en forfallen grusvei som var midlertidig stengt for kjøretøy. Etter en halvtime skjønte vi hvorfor. Et ras hadde dratt med seg mesteparten av veien i et bratt område. Vi klarte så vidt å komme oss forbi slik at vi kunne fortsette frem til Sjoa. Vel fremme ved Sjoa fant jeg den røde stasjonsbygningen forlatt og gjengrodd. Stasjonsområdet bar preg over manglende vedlikehold etter at den ble nedlagt for persontrafikk i 2001.
Oase
Jeg fortsatte ferden alene på fylkesveien mot Vinstra på vestsiden av Lågen for å unngå den trafikkerte E6. Jeg kunne imidlertid høre enkelte trailere suse forbi, men mesteparten av trafikken ble overdøvet av den brede elva som rant på venstre siden av meg. Det ble etter hvert ganske flatt i terrenget. Jeg hadde gule åkre på begge sider veien. Jeg ble spesielt fascinert over en forlatt gårdsbygning som lå idyllisk til som en oase midt i den gule åkeren.
Sprenging
Jeg bestemte meg for å ta en kort pause i Kvam. Jeg hadde tatt med meg for lite væske og var ganske tørst. I følge kartet på mobilen skulle det gå en bro over Lågen rett nord for Kvam. Da jeg nærmet meg ble jeg i tvil om det var trygt å fortsette. Fartsgrensen var satt ned til 30 grunnet anleggsarbeider. Et skilt indikerte at det foregikk sprengningsarbeider og det fantes ingen annen vei forbi. Jeg fant ut at det antageligvis var lunsjpause for anleggsarbeiderne siden klokka var rundt 12 og det var lite aktivitet.
Kvam stasjon
Jeg fortsatte over brua etter at jeg hadde passert anleggsområdet. En trailer kjørte forbi meg og etterlot seg en virvelvind med sandkorn. Jeg fikk sand i munnen og ble enda mer desperat etter noe å drikke. Jeg fant heldigvis en bensinstasjon på andre siden av Lågen. Jeg kjøpte en pølse og en eplejuice og ruslet ned til stasjonsbygningen for å finne meg en benk. Det ble kun en pause på 20 minutter.
Trafikkert vei
I stedet for å gå over brua igjen, fortsatte jeg ferden videre mot Vinstra langs E6. Det var jo tross alt gang- og sykkelsti langs veien. Gleden skulle vise seg å være kortvarig. Det var slutt på gangvei og eneste mulighet var å gå i grøfta langs E6 med trailere som suste forbi i 80 kilometer i timen. Dovrebanen gikk tett inntil veien et stykke nedover. Derfor håpet jeg at et tog skulle passere slik at jeg fikk noe annet enn asfalt å ta bilde av. Jeg angret nå litt på at jeg ikke hadde valgt den mindre trafikkerte veien i stedet.
Billig middag
Etter et par timer kom jeg endelig frem til Vinstra. Jeg hadde mistet lommeboka dagen før og hadde kun en 200-lapp som skulle rekke til mat og buss tilbake. Derfor var målet nå å finne en matvarebutikk slik at jeg kunne kjøpe noe rimelig å spise. Det skulle vise seg å være vanskelig. Jeg så ikke en eneste butikk langs hovedgata. En eldre dame fortalte meg at jeg bare måtte fortsette et stykke fremover ut av sentrum til jeg fant et kjøpesenter. Det stemte. Jeg følte at jeg hadde vært flink da jeg fant en liter appelsinjuice og en yoghurt til nedsatt pris i tillegg til to bananer. Det ble et måltid til rundt 40 kroner.
Buss hjem
Det var halvannen time til bussen gikk tilbake til Sjoa. Jeg tok med meg maten og la meg ned i gresset for å sole meg. Det var deilig å hvile. Selv om jeg skulle kjøre buss, ville det fortsatt være syv kilometer å gå fra Sjoa og til leiren. Totalt 34 kilometer rusling denne dagen for å være nøyaktig. Tiden gikk raskt og jeg måtte rusle tilbake mot Vinstra skysstasjon. Ti minutter senere satt jeg på bussen.
Varm velkomst
Jeg var egentlig ikke så sliten da jeg hoppet av bussen på Sjoa. Derfor valgte jeg en liten omvei, det vil si den samme forfalne grusveien som jeg og min kollega hadde fulgt tidligere på dagen. Jeg kjente sulten tok overhånd mens jeg ruslet langs veien. Det var nå kun tre kvarter til vi skulle ha felles middag ved leiren. Jeg fant omsider kollegaene mine samlet rundt et bål i et større uthus. Det ble jubel og applaus da de fikk øye på meg. Timingen var perfekt. Selv om jeg kom 20 minutter for sent, hadde forretten akkurat blitt servert. Selv etter å ha gått 34 kilometer, var jeg en av de siste som la meg denne kvelden. Ikke vet jeg hvor jeg hentet all energien fra, men jeg konkluderte med at alle turene mine denne sommeren hadde fått meg i god form.