Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Audnedal–Marnardal

Audnedal–Marnardal

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
19 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Turen går stort sett langs Barnevandrerstien mellom Konsmo og Laudal. Folkestien følges videre til Marnardal med en liten avstikker opp til restene etter Laudal holdeplass.
< >
Tog gjennom tåka
.
Jeg hadde lyst til å gå en siste etappe langs Sørlandsbanen for sesongen. Etappen mellom Audnedal og Marnardal hadde jeg planlagt to ganger tidligere, men med uheldig resultat. Første gangen måtte jeg gi meg etter å ha trasket i 12 kilometer fra Snartemo i 27 varmegrader. Andre gang fikk jeg nyrebetennelse og lot være av helsemessige årsaker. Både været og helsa så ut til å være på topp denne gangen. Det eneste problemet var at toget gikk klokka 4.19 om morgenen.

Tidlig opp
Billettene ble handlet på impuls. Jeg tok ut en feriedag siden de fleste hadde høstferie på jobb. Dessuten var mandag en perfekt dag i følge Storm og lommeboka, for jeg fikk billetter begge veier til 249 kroner. Selv om jeg er vanskelig å få opp om morgenen, spratt jeg opp klokka tre om natta. Jeg rakk både en dusj og frokost før jeg ruslet ned til Oslo S i mørket.

Morgentog, men også nattog
Vogna var nesten tom da jeg satte meg ned på min faste plass. De to andre passasjerene i vogna hadde allerede lagt seg for å sove.
– Stasjonene vil ikke bli annonsert mellom Oslo og Kristiansand, lød en kort beskjed fra konduktøren da vi kjørte ut fra Oslo S.
Dette var morgentoget, men allikevel et slags nattog. Jeg sovnet i løpet av kort tid, men våknet da toget ankom Nelaug stasjon. Da hang morgentåka tett over Nelaugvannet. Sola var i ferd med å stå opp.

Morgentåke
Jeg var sulten da jeg steg av toget på Audnedal stasjon. Selv om stasjonen ligger øde til, var venterommet heldigvis åpent. Jeg tok opp nisten for å starte dagen med en solid frokost, men dessverre uten kaffe. Deretter ruslet jeg ut med kameraet i hånden for å ta det sedvanlige stasjonsbildet. Den tykke tåka gjorde det litt vanskelig, men skapte samtidig en spesiell stemning.

Øydneskleiv tunnel
Jeg satte kursen sørover langs fylkesveien mot Konsmo, men måtte stanse opp da jeg krysset jernbanen under ei bru. Til høyre forsvant nemlig Sørlandsbanen inn i den 128 meter lange Øydneskleiv tunnel. Et tynt lag med morgendis lå foran tunnelåpningen. Ville tåka lette før jeg startet på Barnevandrerstien fra Konsmo? Ellers ville jeg neppe få særlig utsikt over dalen, for stien starter med sterk stigning de første kilometerne.

Barnevandrerne
Etter en halvtime kjente jeg meg igjen. Jeg og Ole hadde nemlig besøkt Barnevandrersenteret i bygda tre måneder tidligere da vi var på vei til Moi. I det gamle posthuset finnes det en utstilling om barnevandrerne som ofte samlet seg i Konsmo før de vandret videre. Mellom 1830 og 1910 vandret barn i flokker helt ned i sjuårsalderen fra de fattigere gårdene i Vest-Agder til de mer velstående i Aust-Agder. Turen på tvers av dalførene var strabasiøs og enkelte barn kunne vandre så langt som 20 mil. Det var den gangen Norge var lutfattig.

Bereist mann
Jeg ruslet kaffetørst inn på den lokale matbutikken og registrerte at kaféen var stengt.
– Hvor kan jeg få tak i kaffe? spurte jeg dama i kassa.
– Bare forsyn deg fra kanna i naborommet, svarte hun med et smil.
Jeg ruslet inn i den stengte kaféen og oppdaget en eldre mann som satt ved vinduet.
– Er du på tur? spurte mannen på telemarksdialekt.
Han hadde satt seg ved vinduet i det tomme lokalet og nøt en nytraktet kopp med kaffe.
– Jeg skal gå barnevandrerstien, svarte jeg og satte meg ned ved bordet hans.
Mannen var bereist og hadde opplevd litt av hvert. Jeg fikk høre ville historier fra hans tid i Kenya og på andre utflukter i eksotiske land. Vi fikk litt av hvert å snakke om. Vi satt der kanskje en hel time og skravlet.

Gabriel Øidne
Jeg ga telemarkingen nettadressen til Skinnelangs og forlot butikken.
– Vet du hvor Barnevandrerstien starter? spurte jeg ei dame som var på vei inn for å handle.
– Ja, du finner den mellom kirka og bedehuset der borte, lød svaret.
På veien bort til den hvite kirka fikk jeg øye på et skilt utenfor et hus. «Gabriel Øidne sitt hjem». Skiltet stod montert ved hekken foran lokalhistorikerens bolig. Gabriel skrev historiske artikler om barnevandrerne, noe som også var temaet i hovedfagsoppgaven hans ved Universitetet i Oslo. Flere av Gabriels artikler ble brukt som kilder til filmen «Yohan – barnevandrer» som ble utgitt i 2010.

Barnevandrerstien
Dama utenfor butikken hadde rett. Midt mellom kirka og bedehuset gikk det en grusvei som var merket «Barnevandrerstien». Dette var også den gamle bygdeveien fra 1846 jeg stort sett skulle følge denne dagen. Det ble straks tyngre å gå, for nå begynte stigningen opp Konsmokleivene. Heldigvis hadde jeg pakket sekken lett, så det gikk stort sett greit uten at jeg fikk behov for de mange pausene. Etter rundt 20 minutter ledet stien ut i fylkesveien som fortsatte sikksakk opp fjellsiden. Hvor gikk stien videre? Jeg fortsatte langs den asfalterte veien som begynte å bli nokså trafikkert. Flere vogntog kom kjørende sakte ned fjellsiden med motorbremsen på.

Lite høst
Jeg gikk heldigvis ikke langt før jeg fant stien igjen. Barnevandrerstien fortsatte bratt opp fjellsiden på en gjengrodd vei. Dette var nok en snarvei fremfor den svingete fylkesveien. Det høye gresset var fuktig, så jeg måtte trå varsomt for ikke å bli våt. Geitrams vokste på begge sider av stien, men fargen var mer grå enn lilla. Det var faktisk overraskende grønt i området. Jeg hadde forventet flere gule trær såpass sent i september. Da stien endte ut i fylkesveien på ny, måtte jeg ta meg en liten pause. I følge kartet ville veien snart flate ut. Jeg hadde faktisk unnagjort den tyngste delen av dagens etappe. Nå hadde jeg kommet meg såpass høyt opp i terrenget at jeg fikk flott utsikt over Konsmo. Hvor ble det egentlig av tåka?

Mosland holdeplass
Jeg fortsatte langs fylkesveien og fikk elva tett på venstre hånd. Fem minutter senere gikk jeg også skinnelangs, for ut av en tunnel dukket sporene til Sørlandsbanen opp. Veien flatet ut og jeg ble stående og se utover Mosvatnet. Jeg tok opp kameraet og zoomet inn på jernbanen som fulgte vannkanten tett på andre siden av innsjøen. I samme øyeblikk kom toget kjørende i retning mot Stavanger. Det ble et skikkelig blinkskudd. Og ikke nok med det, jeg hadde også fotografert den tidligere Mosland holdeplass som ble lagt ned i 1986.

Uoppmerksom
Jernbanen krysset veien og jeg tok opp kameraet for å ta noen bilder. I samme sekund kjørte toget mot Oslo over brua og jeg fikk et nytt blinkskudd. Glad og fornøyd ruslet jeg videre, vel uvitende om at Barnevandrerstien fortsatte inn i skogen på andre siden av jernbanelinja. Det fant jeg ut etter å ha trasket halvannen kilometer. Ut av skogen dukket nemlig stien opp og krysset jernbanelinja. Skiltet ved planovergangen fortalte at jeg kunne følge stien tilbake til Konsmo. Heldigvis kunne jeg fortsette på stien i riktig retning etter at jeg krysset kommunegrensa til Marnardal.

Tog i det fjerne
Stien fortsatte bratt opp skråningen og passerte flere eldre gårdsbygninger. I dette området begynte flere av bladene å bli gule og flere løv hadde falt ned på bakken. Plutselig hørte jeg et tog tute i det fjerne. Jeg tok opp kameraet og zoomet inn på linja som lå på andre siden av dalen. Etter ti minutter ga jeg opp. Toget hadde nok allerede passert, så jeg fortsatte videre med uforrettet sak. Hadde jeg begynt på nedstigningen mon tro? Det ble i hvert fall behagelig å traske i nedoverbakker etter å ha gått i motbakke helt siden Konsmo.

Trolsk stemning
Stien ledet ut i en stor grønn åker. Jeg fikk en ny følelse av sommer. Barnevandrerstien fortsatte på en tynn sti i et kupert område. Jeg krysset Lågåna over en forfallen bro før stien ledet ut i fylkesveien. Nå gikk veien sikksakk nedover den bratte fjellsiden. Jeg hadde kommet frem til Laudal. I følge kartet ville jeg snart møte på en sti som gikk nærmere jernbanen. Jeg ble derfor gledelig overrasket da denne var selveste Barnevandrerstien. Den skulle bli mer utfordrende å følge enn jeg hadde trodd. Bakken var fuktig og gjørmete. Det var uaktuelt å snu, for omgivelsene var svært vakre. De høye trærne og den mosegrodde bakken ga en trolsk stemning. Etter et kvarter befant jeg meg mitt i ødemarken langt unna sivilisasjonen.

Laudal holdeplass
Stien gikk bratt nedover og endte omsider ut i fylkesveien. I følge notatene mine skulle Laudal holdeplass ligge i nærheten. Elevene lekte utenfor da jeg passerte Laudal skole. Det var jo tross alt mandag. Jeg fortsatte opp en bratt gårdsvei etter å ha krysset en bekk. Veien endte opp ved et hus, men jeg kunne allikevel fortsette på en gjengrodd sti videre opp til jernbanesporet. Jeg måtte klatre over flere trær som hadde blåst over ende før jeg endelig nådde toppen. Hvor hadde holdeplassen ligget? Jeg krysset jernbanen under ei bru og tok et bilde langs sporet i den retningen jeg antok perrongen hadde ligget. Deretter gikk jeg hele den strabasiøse løypa ned til hovedveien igjen.

Folkestien
Barnevandrerstien krysset Mandalselva, men jeg valgte i stedet å fortsette på «Folkestien» mot Marnardal. Å krysse elva var ikke alltid like lett for barnevandrerne. Om våren kunne den være stri under snøsmeltingen. Da hendte det at barna måtte gå omveier på flere kilometer for å finne et sikkert vadested. Det ble linjelangs på meg, for over stien gikk det en høyspentlinje. Stien ble mer og mer gjengrodd og gjørmete. Jeg var glad jeg hadde valgt det tidlige morgentoget slik at jeg fikk bedre tid, for nå gikk det ikke spesielt raskt. Da jeg fikk øye på en stor stein langs stien, satte jeg meg ned for en drikkepause.

Marnardal stasjon
Stien ledet ut i fylkesveien. Jeg kjente meg umiddelbart igjen. Det var langs denne veien jeg hadde gått for å komme meg fra Marnardal stasjon til campingplassen hvor jeg bodde noen måneder tidligere. Nå var det ikke langt igjen. Etter en halvtime langs den trafikkerte veien dukket endelig skiltet opp langs veien. «Marnardal st». Samtidig fikk jeg øye på en Joker-butikk på andre siden av veien. Hadde jeg ikke fortjent en sjokolade etter dagens tur?

Ren og pen
Jeg skiftet til rent tøy og satte meg langs benken i venterommet. Frem ned godteriet og den alkoholfrie ølen. Det var best den var alkoholfri, for Vakttårnet og andre religiøse bladet lå stablet opp i vinduskarmen. Jeg befant meg jo i bibelbeltet, så det var best å oppføre seg pent.
Sponsor:
Mjåland Gård