Jevnaker–Hønefoss
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 17 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Min nest siste Skinnelangs-etappe gikk langs Roa–Hønefossbanen fra Jevnaker. Jeg fulgte idylliske turveier langs Randselva forbi Kistefos museum, kraftstasjoner og nedlagte stoppesteder.
Hønefoss stasjon. Foto: Erlend Garåsen
To jernbanestasjoner
Jeg satte kursen mot Kistefos museum langs østsiden av Randselva. Faktisk hadde jeg to valg. Siden Jevnaker har to jernbanestasjoner, kunne jeg gått til den vestlige, Randsfjord stasjon, og vandret langs en nedlagt del av Randsfjordbanen på turvei. Men siden Roa–Hønefossbanen stod for tur, ble det nok den jeg måtte følge. Og det var nok et godt valg, for nå fulgte jeg en fredelig grusvei i skogen med fuglekvitter og fin utsikt til jernbanen. Faktisk passerte jeg også nedlagte Bergerfoss holdeplass, men dessverre fant jeg ingen synlige rester.
Kistefos museum
Veien gikk brått nedover og endte opp ved Bergerfoss kraftverk. Heldigvis kom jeg meg over demningen og kunne fortsette på andre siden av Randselva. Den smale veien videre var nokså trafikkert. Trolig var det turister som skulle til Kistefos museum. Var det mulig å snike seg bort til nedlagte Kistefoss holdeplass uten å betale? Trolig ikke, for foran billettluken stod en haug av mennesker i kø. Siden jeg allerede har besøkt skulpturparken og galleriet «The Twist», tok jeg heller av på den bratte veien opp mot Bergermoen. Derfra skulle jeg fortsette på sti mellom hovedveien og elva til Viul, hvor det skulle ligge et nytt kraftverk.
Runesteinen
Jeg tok av til venstre og fant stien ved en barnehage. Den ble en fornøyelse å følge gjennom den fredelige skogen med de høye furutrærne. Kontrasten var stor da jeg endte opp på E16 etter en kilometer. Heldigvis kunne jeg fortsette på gang- og sykkelstien ved siden av, men først måtte jeg fotografere den severdige runesteinen ved siden av en annen attraksjon – den gamle grensesteinen mellom tidligere Buskerud og Oppland fylker. Runesteinen er egentlig en kopi fra 1992, for originalen ble flyttet til Universitetet i Oslo etter at den ble utsatt for hærverk.
Zagrożenie pożarowe!
Brannfare! I tillegg til norsk, engelsk og tysk, var advarselen også skrevet på polsk. Skiltet langs veien hadde et rødt kryss, hvilket betydde at faren nok var over. Og det var enda godt, for nå krysset jeg veien og fortsatte på en traktorvei rett inn i skogen. Jeg begynte å tenke på alle hjortelusfluene jeg og Sita hadde kommet over da vi vandret i nærheten åtte år tidligere. Heldigvis ble jeg ikke angrepet av en eneste en. Den eneste levende skapningen jeg møtte var en dame som klippet vekster fra veikanten. Hun skvatt til da jeg passerte henne, for hun ventet trolig ikke å møte på folk i dette øde området.
Viul Træsliperi
Veien videre ble kanskje den aller mest idylliske på etappen. Nå vandret jeg i et flatt landskap gjennom en skog med kjempehøye furutrær. Etter en halvtime kom jeg ut av skogen og fulgte fjellkanten i retning E16. Rett før veien tok slutt, tok jeg av på en sti og kom inn på en grusvei, som gikk bratt ned til Viul. Jeg ble møtt av flere biler i svært høy hastighet. De etterlat seg en stor sky av sand, og jeg snudde meg vekk hver gang de passerte for å skjerme meg for steinsprut. Jeg endte opp ved Viul Træsliperi, den nedlagte tremassefabrikken. I dette regulerte elveområdet fantes det flere idylliske vannkanaler, som jeg måtte fotografere. I dag utnyttes fossefallet til kraftproduksjon.
Viulfoss kraftverk
Jeg satte meg ned på brua over elva for en matpause. Orker jeg å gå den halve kilometeren bort til nedlagte Viul holdeplass? Jeg lot det være og vandret i stedet mot Hval stasjon, som nok var mer severdig. Den lå tre kilometer unna, men veien var både kupert og svingete. Men til gjengjeld fikk jeg flott utsikt over Viulfoss kraftverk og Randselva. Rett før jeg ankom stasjonen kjente jeg de første regndråpene. Det var dumt, for jeg hadde hverken tatt med paraply eller poncho.
Hval stasjon
Avstikkeren bort til jernbanestasjonen var kortere enn jeg trodde. Den hvite stasjonsbygningen dukket raskt opp, og jeg fikk tatt et fint bilde av den fra lasterampa på andre siden av sporet. Hval stasjon åpnet i 1909 samtidig med Bergensbanen, for det var jo langs denne strekningen togene mot Bergen gikk før ruta ble lagt om via Drammen i 1984.
Hønen holdeplass
Regnet hadde heldigvis gitt seg da jeg fortsatte langs Viulvegen. Neste stopp var Hønen holdeplass, men for å komme dit, måtte jeg rusle langs den trafikkerte europaveien. Dette ville nok utvilsomt bli den aller kjedeligste delen av etappen. Etter at jeg hadde krysset Randselva for siste gang, satte jeg opp tempoet for å rekke en tidligere buss hjem. Jeg trakk et lettelsens sukk da jeg passerte det blå Hønefoss-skiltet langs veien, selv om det var et stykke igjen å gå. Etter at jeg passerte under brua til Roa–Hønefossbanen, ville Google Maps ha meg til venstre. Jeg snudde da veien endte opp foran en garasje. Holdeplassen hadde nok ligget 10–20 meter lenger fremme, men beboerne hadde nok reagert om jeg vandret rundt på den private gårdsplassen.
Effektiv innspurt
Fortsatt var det en halvtime igjen til Hønefoss stasjon. 15.30-bussen kunne jeg dermed glemme, men kanskje jeg rakk den som gikk en halvtime senere? Jeg krysset brua over Hønefossen, men måtte stanse midt på brua for å ta bilde av de enorme vannmassene. Det fristet å sette seg ned i den idylliske parken ved fossefallet, men jeg var nok mest innstilt på å komme meg hjem. Da jeg kom ned til torvet, tok jeg av på den bratte bakken opp til jernbanestasjonen. Dette var tidligere et sentralt knutepunkt med forbindelse til Randsfjord, Roa, Bergen og Oslo. Etter et bilde av stasjonen, ruslet jeg ned til sentrum igjen. Jeg hadde vært rask, for jeg rakk 16-bussen med ti minutters margin. Og da jeg steg inn i bussen, højet det ned.