Roa–Jevnaker
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 17 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Vi fulgte Randsfjordlinna til kommunegrensa og turveiene opp til Grindvoll stasjon. Derfra fulgte vi Vaterudsvegen ned til Randsfjorden og Fjordlinna til Jevnaker.
Skinnelangs Gjøvikbanen. Foto: Erlend Garåsen
Jubileumstur
Jeg møtte Aria på Jaren-toget da jeg steg om bord på Tøyen stasjon. For nøyaktig ti år siden hadde vi tatt snarveien over Mylla sammen med Eirik, som dessverre ikke kunne bli med oss denne dagen. Vi hadde pakket rikelig med drikke i sekken, for denne dagen var det meldt 27 varmegrader. Badetøy hadde vi også med oss slik at vi kunne avslutte med et bad i Randsfjorden.
Vanskelig terreng
Vi studerte kartet nøye da vi steg av toget på Roa stasjon. Hvor var det best å gå mon tro? UT.no viste noen utydelige stier mellom stasjonsområdet og veien Randsfjordlinna, som vi skulle følge til kommunegrensa.
– Jeg tror det blir enklest å gå gjennom boligfeltet, sa jeg.
Stiene opp skråningen fra stasjonen så bratte og vanskelige ut, så derfor fortsatte vi i stedet nordover langs jernbanelinja.
Bomtur
Jeg nistirret på kartet mens vi passerte den ene hagen etter den andre.
– Vi må snu, sa jeg.
Dette var ikke noe lett område å ferdes i. Heldigvis oppdaget Aria en passasje vi kunne følge for å komme over bekken. Dermed kunne vi følge en idyllisk grusvei langs Gjøvikbanen opp til Randsfjordlinna. På veien måtte vi stoppe flere ganger for å betrakte den flotte utsikten mot Hadeland.
Kalvsjø holdeplass
Nå begynte stigningen opp til Kalvsjø holdeplass, etappens første stoppested. Veien var ikke så bratt jeg hadde fryktet, så vi holdt relativt god fart oppover. Støyen fra den parallelle E16 ødela litt av turopplevelsen, men vi skulle heldigvis snart skille lag.
– I krysset her lå holdeplassen, sa jeg.
Perrongen var dessverre fjernet, så det var vanskelig å forestille seg at toget en gang stoppet her. Frem til 1989 gikk det faktisk fire daglige togpar, som stoppet på denne holdeplassen. Vi valgte selvsagt å gjennomføre et stopp på Kalvsjø, men det var langs vannkanten til selve tjernet hvor det stod en benk.
Fristelser
Etter en kort drikkepause var vi på beina igjen. Veien flatet ut og det ble lettere å gå. Aria ble oppmerksom på et idyllisk badested langs Kalvsjøtjernet. Burde vi tjuvstarte med et bad? Vi fant ut at det var best å vente til vi kom frem, for ellers ville vi ikke rekke direktebussen hjem. Men langs veien ventet nye fristelser.
– Jordbær! utbrøt Aria.
Nå gikk vi langs en diger jordbæråker, men dessverre fant vi ingen nærbutikk som solgte pappskåler og fløte.
Ut i åkeren
Da vi passerte kommunegrensa mellom Lunner og Jevnaker, tok vi av på en traktorvei langs åkeren. Nå kunne vi endelig forlate den asfalterte veien og bevege oss inn i ulendt terreng. Men vi kom ikke særlig langt. Veien endte opp ved en lang orm av høyballer som lå etter hverandre. Vi måtte tråkke i høyt gress før vi fant ut at vi måtte snu. Kartet viste at stien fortsatte på andre siden av bekken, men et digert kratt og et dypt juv skilte oss ad. Heldigvis klarte vi å komme oss over på andre siden kort tid etter at vi hadde snudd. Bare ikke bonden så oss, for nå holdt vi på å tråkke ned åkeren. Aria klarte å finne igjen stien slik at vi kom oss videre vekk fra jordbruksområdet.
Giftinformasjonssentralen
Dagen før hadde jeg lest at rekordmange hadde søkt helsehjelp etter hoggormbitt. Jeg tenkte spesielt på denne rekorden da vi brøytet oss gjennom den gjengrodde stien.
– Hva gjør man egentlig hvis man blir bitt? spurte Aria.
– Ringer Giftinformasjonssentralen, svarte jeg.
Det var jo det jeg hadde lest i artikkelen dagen før. Men heldigvis kom vi oss helskinnet ut av skogen og inn på rundløypa vi skulle følge langs Vassjø. Planen var å ta matpause ved Grindvoll stasjon, men vi ombestemte oss da vi passerte en gapahuk som lå idyllisk til ved vannet.
Grindvoll stasjon
Etter å ha spist og vasset i det varme vannet, fortsatte vi i retning av den nedlagte jernbanestasjonen.
– Grønt lys, kommenterte jeg da stasjonsområdet lå foran oss.
Vi passerte en informasjonstavle om stasjonen, som var satt opp langs stien. I tillegg til den kjente jernbanehistorien, kunne vi lese om stasjonens viktige betydning for melke- og varetransporten opp gjennom tidene.
– Toget kommer! ropte Aria.
Jeg tok frem kameraet og stilte meg opp langs sporet. Kort tid etter suste godstoget forbi oss.
Randsfjorden
Vi fortsatte på Vaterudsvegen, som i følge kartet ville lede oss til Randsfjorden.
– Den er skiltet som blindvei, kommenterte Aria.
Men vi hadde nok passert verre hindringer enn dette. Det største problemet var nok at veien gikk i en lang oppoverbakke. Da vi endelig nådde toppen, feiret vi med en kort drikkepause. Deretter gikk det bare nedover. Etter at vi hadde passert en grind, fortsatte veien som sti bratt nedover fjellsiden. Foran oss fikk vi flott utsikt til Randsfjorden, Norges fjerde største innsjø.
Gunstad holdeplass
Etter at vi krysset jernbanen oppdaget Aria et nytt tog. Jeg rakk å fotografere godstoget med konteinere fra Railpool, som kjørte i retning Jevnaker. Gunstad holdeplass lå like i nærheten, men vi droppet den ettersom det ville medføre en stor omvei. Det var utfordrende nok å komme oss ned til hovedveien, for traktorveien var fullstendig gjengrodd. Jeg kom igjen til å tenke på artikkelen om hoggorm.
Pilegrimsleden
Vi var ganske svette og slitne da vi endelig kom ned til Fjordlinna, fylkesveien mellom Brandbu og Jevnaker.
– Finnes det en annen vei? spurte Aria.
Nå ruslet vi langs en trafikkert vei og fikk den brennende sola mitt i fleisen. Kort tid etter dukket redningen opp. Pilegrimsleden gikk nemlig parallelt langs veien, men den var ikke enkel å følge. Den var nokså steinete, men til gjengjeld gikk vi i skyggen. Plutselig måtte Aria legge seg ned på bakken, for hun hadde blitt overopphetet. Ville vi rekke bussen?
Kinesiske planter
Etter et kvarter var vi på beina igjen. Vi bestemte oss for å følge den trafikkerte veien for å komme oss raskest mulig i mål. På veien krysset vi jernbanen under en bro omtrent der Kvellsrud holdeplass hadde ligget. De siste kilometerne ble utfordrende, og derfor ble vi ekstra glade da vi passerte en bensinstasjon.
– Bussen går om fire minutter sa jeg.
Men vi var allikevel enige om å gå inn for å miste den. Nå skulle vi kjøpe kald drikke og is før vi ruslet ned til badestranden. Og hjem kom vi. Etter en time på stranda hoppet vi på Lillehammer-bussen til Gran. Der møtte vi på en kinesisk dame med flere kasser med matplanter. Vi hjalp henne inn på toget med kassene og fikk noen planter som betaling. På veien hjem brukte vi mesteparten av tiden på å google disse plantene. Var de virkelige spiselige?