Snåsa–Myrset
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 14 km | Asfalt, Grusvei | Lett |
Turen går sørover fra Myrset nær Lurudalen på den gamle rallarveien. På veien passeres nedlagte Agle stasjon og naturreservatet Bergsåsen, som er kjent for sine mange orkideer.
Agle stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Karrieremuligheter
Det ble en hyggelig drosjetur fra Snåsa stasjon til Myrset. Sjåføren humret over mitt ambisiøse Skinnelangs-prosjekt, som faktisk var i ferd med å bli sluttført. Han kjente godt til den eldre sjåføren som hentet meg og Christine en måned tidligere.
– Vi har bare 4–5 biler tilgjengelige. Når eldstemann slutter neste år, kan det bli et problem, fortalte han.
– Så du mener jeg bør flytte til Snåsa og kjøre taxi når jeg er ferdig med skinnelangs? spurte jeg.
Svaret var et ubetinget ja.
Vonde minner
Jeg ble satt av ved planovergangen, omtrent der Myrset holdeplass tidligere lå. Det tok ikke mer enn et minutt før det høljet ned. Jeg kastet sekken på bakken og dro opp både regntrekk og poncho. Så tok jeg bilde av brua hvor jeg og Christine hadde endt opp og sendte henne en melding: «Wish me good luck». Ingen av oss var nemlig i stand til å gå en meter lenger da vi kom frem hit etter forrige etappe. Da var jeg fullstendig tappet for energi, mens Christine slet med store smerter i tåa.
Ikke alene
Heldigvis ga regnet seg raskt og jeg kunne fortsette langs grusveien i t-skjorte. Da oppdaget jeg at trekket over sekken manglet. Det var uaktuelt å snu, så jeg satset på at det ikke kom flere regnskurer. Selv om det bare bodde fire personer igjen på Myrset, ble jeg stadig forbikjørt. Først passerte en bil meg og deretter to traktorer. Jeg var nok uansett ikke alene, for i Lurudalen finnes det mye bjørn. For over ti år siden ble en hannbjørn på 150 kilo påkjørt av toget i dette området.
Landsem Gård
Jeg ble både overrasket og noe oppgitt da jeg kom frem til neste bosetting. På skiltet langs veien ved Landsem Gård var det nemlig et overnattingsmerke, hvilket betydde at dagens etappe kunne ha vært unngått. Hadde jeg visst dette, hadde jeg spart de to taxiregningene på til sammen 1150 kroner. For ikke å glemme togbillettene fra Oslo til Snåsa. Jeg er sikker på at både jeg og Christine hadde klart å tusle de ekstra to kilometerne hit, enda hvor gåene vi var.
Tømmer til besvær
Selv om jeg fikk en god del nedoverbakker, ble det faktisk litt slitsomt å gå. Nå begynte det nemlig å bli både varmt og klamt. I enden av de lange bakkene måtte jeg passere en trailer som lesset digre tømmerstokker på tilhengeren. Var det trygt å passere eller ville jeg risikere å bli truffet av en rullende tømmerstokk? 37 prosent av Norge er faktisk dekket av skog, og bare i løpet av de siste 15 årene har mengden stående tømmer i norske skoger økt med en tredjedel. Det er med andre ord gode tider for norsk skogbruk.
Agle stasjon
Det var på tide med dagens første stasjonsbilde. Agle stasjon lå bare et steinkast unna, så jeg tok den korte avstikkeren bort til den nedlagte stasjonsbygningen. Helt nedlagt var den nok ikke, for utenfor stod det en bil parkert. Jeg snek meg bort til plattformen for ikke å forstyrre og fikk tatt det planlagte stasjonsbildet. Det halvbueformede loftsvinduet fortalte meg at stasjonsbygningen var av den såkalte Veggli-typen. Veggli stasjon på Numedalsbanen har nemlig blitt brukt som mal for flere andre stasjonsbygninger i Norge.
Bomo holdeplass
Fra Agle ble det slutt på den idylliske grusveien. Resten av etappen ville foregå på asfalt i et mer befolket område. Jeg passerte Montessorribarnehagen og flere forfalne, sjarmerende gårdsbygninger. Neste stopp var Bomo holdeplass, som ble lagt ned for over 50 år siden. Da jeg omsider kom frem til avkjørselen, valgte jeg i stedet å fortsette. I følge kartet ville veien ende opp ved en gård, og restene etter holdeplassen lå nok på den private tomta. Jeg har blitt jaget av hund på gårdsplasser i Trøndelag før.
Bergsåsen
Jeg hadde vurdert å følge turstiene på nordsiden av Bergsåsen for å komme tettere på jernbanen, men nå ønsket jeg bare å komme raskest mulig frem. Kanskje var det et dumt valg, for jeg passerte to bobilturister som krysset veien og fortsatte opp skråningen hvor turskiltet pekte. De fleste som kjenner Snåsas kommunevåpen vet nok at den avbildede orkideen også vokser i dette naturreservatet. Marisko kalles av snåsningene for fruesko, og det vokser faktisk 13 andre orkidéarter i Bergsåsen.
Flere attraksjoner
Selv om det bare var en kilometer igjen til sentrum, måtte jeg sette meg ned på en benk for en drikkepause. Ved siden av benken fantes det en konkurrent til bygdas kommunale bibliotek i miniatyr. Hos Bergsgrenda mikrobibliotek, som bestod av et glasskap med tak, kunne du for eksempel låne et eksemplar av Max Manus eller Da Vinci-koden. Et friskt bad fristet nok mer, så jeg tuslet videre. Men en ny severdighet dukket opp langs veien, nemlig verdens laveste skybar. Siden baren også var et spisested, tok jeg turen innom det tomme lokalet. Etter fem minutter ble jeg lei av å vente på betjeningen, så jeg stakk i stedet innom konkurrenten rett bortenfor. Der ble jeg møtt av en blid jente som forsikret meg at de holdt åpent helt til klokken seks.
– Da tar jeg et bad og kommer tilbake senere, svarte jeg.
Trøndelags siste etappe
Med kyllingsalat og en øl fra den lokale Coop-butikken, ruslet jeg ned til tettstedet Viosen, som ligger idyllisk til ved Snåsavatnet. Selv om det ikke fantes en levende sjel på badestranda, kastet jeg meg allikevel uti det iskalde vannet. Jeg ble værende på stranda halvannen time siden det var fem timer til toget gikk. Til tross for at det var meldt regn, valgte regngudene å være snille med meg. De lot meg tusle tørrskodd opp til kafeen for å avslutte etappen med et godt måltid. Jeg trakk tilbake det fuktige kallenavnet og utbrakte en skål for Trøndelag. Dagens etappe var jo den aller siste i dette fylket.