Asker–Spikkestad
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 17 km | Asfalt, Sti | Middels |
Vi fulgte blåmerkede skogstier og historiske ferdselsårer på etappen fra Asker til Spikkestad. På veien passerte vi et tidligere rettersted, to ivrige hunder og et kommende kunstlaboratorium.
Spikkestadlinjen langs Bondivann. Foto: Erlend Garåsen
– Buss for tog har de kontroll på hos Flytoget, kommenterte Alexander.
Foran oss stod en buss klar til avgang med Flytogets logo. Plutselig spratt det to betjenter ut av bussen, klare til å bære våre små tursekker om bord.
– Vi skal nok ikke til Gardermoen, sa Alexander med et smil.
Hadde de overhørt samtalen vår?
Besværlig sti
Jeg fulgte nøye med på UT.no-appen mens vi vandret bortover Lensmannslia langs skinnegangen.
– Inn her! sa jeg og pekte ned mot brua over Askerelva.
Dagen før hadde jeg funnet en sti på kartet, som fulgte Bondivannet tett. Men den skulle vise seg å være plundrete å finne.
– Det ser ut som det går en sti her nede, så Alexander og pekte ned et kratt.
Omsider klarte vi å klatre ned skråningen, men var det trygt å ferdes i dette kuperte terrenget? Det lå nemlig fortsatt snø enkelte steder på bakken. Heldigvis var stien blåmerket og tørr, for ellers ville den ha vært direkte farlig. Plutselig stod vi ved et stup og betraktet det avlange Bondivannet under oss.
Kunstlaboratorium
For ikke å gå i ring, forlot vi den blåmerkede stien da vi kom frem til Bondilia. Nå satte vi kursen mot etappens første holdeplass, nemlig Bondivann.
– Hva er dette for slags spøkelseshus? spurte jeg.
Vi passerte et skjevt hus med gjenspikrede vinduer. Her hadde noen hengt opp en glasstavle med følgende beskjed: «Skal vi klekke ut en idé?» Her hadde det tidligere stått et hønsehus, men nå ønsket en gruppe å etablere et kunstlaboratorium på tomta i stedet.
Gullhella holdeplass
Vi krysset brua over vannet for å komme til holdeplassen. Ettersom vi skulle fortsette på motsatt side av vannet i forhold til jernbanetraseen, fikk det holde med et stasjonsbilde fra trappa. Deretter fortsatte vi på gang- og sykkelstien langs vannkanten på vei mot Gullhella holdeplass. Etter å ha krysset Askerelva havnet vi i skogen på ny langs en blåmerket sti. Denne var nokså bratt, så vi måtte ha en drikkepause da vi nådde toppen.
– Her er det skiltet til Gullhella, sa Alexander.
Vi måtte passere et stort boligfelt før vi nådde frem. På veien måtte Alexander stoppe for å fotografere både hestehov og en kjempelang vindeltrapp, som ledet opp til et annet boligfelt på toppen av et fjell.
Toget kommer
Perrongen til holdeplassen virket uvanlig lang, så vi satte oss ned på den nærmeste benken for en ny drikkepause. Plutselig hørte vi toget komme.
– Vi bør forlate perrongen, foreslo jeg. Ellers kan det hende at toget stanser bare på grunn av oss.
Kanskje ikke toget stoppet på signal, men vi var jo de eneste som befant oss i området. Mens toget trillet inn til stasjonen, benyttet Alexander seg av muligheten til å fotografere. Toget stanset visst uansett, og ut spratt det flere passasjerer med tursekk. Fikk vi følge på veien?
Ingen banditt
Stien videre gikk opp en bratt bakke. Såpass bratt at det var satt opp gelender langs løypa. Da vi kom ut av skogen, fortsatte vi opp en ny bakke gjennom et boligfelt. I grøfta stod en eldre dame på kne og plukket blomster.
– Jeg er ingen banditt, altså, sa hun til sitt forsvar.
Da hun snudde seg mot oss, så vi at hun hadde på seg et munnbind.
– Det er bare for å holde pollen unna, for jeg er så allergisk.
Gamle trakter
Nå var det ut på autostradaen, det vil si gang- og sykkelstien langs den trafikkerte Røykenveien. Her hadde faktisk jeg og Mona tidligere gått, da vi fulgte Drammenbanen skinnelangs for ti år siden. Skulle jeg planlagt den etappen i dag, ville jeg nok ha fulgt Lieråsen tunnel på oversiden gjennom Kjekstadmarka. Heldigvis kunne vi forlate dette kjedelige området etter halvannen kilometer. Da fant vi en liten omvei, som gikk langs Gjellumvannet i stedet. I andre enden av innsjøen kunne vi skimte Heggedal hvor vi hadde planlagt lunsjpausen.
Heggedal stasjon
Heggedal var det første stoppestedet vi passerte med egen stasjonsbygning. Og heldigvis hadde de venterom med gratis fasiliteter, noe vi satte stor pris på. Selv om det var strålende solskinn, valgte vi å spiste lunsjen i venteskuret for å søke ly for den kalde vinden. Etter en halvtime var vi på beina igjen.
Risiko- og sårbarhetsanalyse
– DSB! ropte Alexander.
Danske Statsbaner? Nei, det var visst kurssenteret til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Vi følte ikke noe behov for å kurses i ROS-analyser, for veien vi gikk på lå i trygg avstand fra jernbanelinja. Nå skulle vi følge Spikkestadlinjen fra vestsiden de neste to kilometerne.
– Nå går vi skikkelig skinnelangs, kommenterte jeg.
På dette strekket gikk jernbanen, fylkesveien og gang- og sykkelstien hånd i hånd. Men burde vi i stedet ha fulgt Blekkulfstien? Blekkspruten på skiltet virket skummel, og vi hadde jo ikke gjennomført DSBs krav til risiko- og sårbarhetsanalyse.
Hengefoss
Vi krysset jernbanen over en planovergang og fortsatte gjennom et idyllisk jordbruksområde. Plutselig oppdaget vi en dame med en vilter skapning i bånd.
– Det er en blanding av pomeranian og chihuahua, svarte eieren mens hun lot den overivrige pelsdotten hilse på Alexander.
– Ligger Mølleveien i nærheten? spurte jeg.
Jeg kjente meg nemlig igjen. For ti år siden hadde jeg og Mona fulgt den idylliske grusveien på veien til Spikkestad.
– Tog! ropte jeg.
Alexander var rask på labben og fikk fotografert toget mens det passerte under idylliske Hengefoss.
– Hvem trenger Flåmsbana når vi har Spikkestadlinja, la jeg til.
Fra Bølle til Bestevenn
Vi fortsatte videre gjennom ravinelanskapet, men måtte gjøre et nytt stopp da vi møtte på en ny, firbeint krabat. Det var som vi hadde havnet i serien «Fra Bølle til Bestevenn». Den svarte newfoundlandshunden var mistenkelig lik umuliusen og kjendisen Anton, men noe mindre. Og det var nok fordi det var en hunnbikkje. Vi slo av en prat med eieren, som syntes vi hadde gått langt. Og vi fikk snart høre at de to hundene hadde mye til felles. De nektet nemlig begge å hoppe inn i noe annet enn Mercedes.
Halshogging
Etter å ha gått i en lang oppoverbakke havnet vi på toppen av Vangsåsen. Dette var faktisk et gammelt rettersted. Her ble kriminelle halshogget på 1700-tallet, og hodet ble gjerne satt på en stake langs veien for å avskrekke. På den historiske tavla kunne vi også lese om Oldtidsveien – den gamle hovedferdselsåren vi skulle følge de siste kilometerne frem til Spikkestad. Heldigvis gikk den i nedoverbakker, vekk fra den trafikkerte veien.
Is-kaldt
Vi krysset Hegga på ny og kom frem til Røyken stasjon. I likhet med Heggedal hadde også denne en stor, gul stasjonsbygning. Det ble en ny drikkepause før vi tok fatt på de siste tre kilometerne.
– Skal vi kjøpe softis når vi kommer frem? foreslo Alexander.
Det var fortsatt litt kjølig, men himmelen var blå og sola skinte. Vi funderte begge på hvor vi kunne kjøpe is mens vi vandret bortover fylkesveien. Stasjonskafeen på Spikkestad var jo stengt, og snart legges den også ned for godt. Hvor kunne de ha softis på en søndag mon tro? Det ble nok ingen softis, for alt var stengt og toget mot Oslo var klar til avgang.
– Vi kjøper softis på Tøyen, foreslo jeg.
Men da vi kom frem en time senere, hadde det blitt vesentlig kaldere ute. Og da var det kanskje like greit at vi ikke fant softis på Tøyen heller.