Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Follobanen / Oslo S–SkiEtappe

Oslo S–Ski

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
27 km Asfalt, Grusvei, Sti Middels
Vi gikk Follobanen skinnelangs på stiene over Blixtunnelen. Høydepunktet ble Oldtidsveien over Grønliåsen hvor det ligger flere gravrøyser fra eldre jernalder.
Oldtidsveien. Foto: Erlend Garåsen
Oldtidsveien. Foto: Erlend Garåsen
Hvordan går man egentlig Follobanen skinnelangs? Nesten hele strekningen går jo i tunnel, så da må man i stedet følge den fra oversiden. Og det var nettopp det jeg og Ingvill gjorde en varm «sommerdag» i april.

To mil i mørket
Jeg hadde flere ganger vurdert å kontakte Bane Nor i tilfelle det gikk an å vandre i sporet før Blixtunnelen åpnet. Den to mil lange jernbanetunnelen mellom Oslo og Ski er faktisk Nordens lengste! Men hvor interessant er det egentlig å vandre flere timer i mørket? Jernbanepukk er heller ikke særlig godt for beina, så da er nok turveiene over tunnelen et mye bedre alternativ. Og spesielt på en dag som dette, for det var meldt 18 grader og sol.

Gamlebyens Tenerife
Vi startet fra spor 19. Folk stod allerede i kø for å gå om bord i bussene som stod parkert langs veien. Buss for tog. Mon tro hvilken bane som var stengt i dag? Det spilte jo ingen rolle for oss, som skulle gå Follobanen skinnelangs. Vi startet ved å følge sporene østover mot nordsiden av Vannspeilet. Dette området har blitt kalt Gamlebyens «Tenerife», men ble raskt en bakteriebombe grunnet manglende renseanlegg. Senere ble området stengt som følge av byggingen av nettopp Follobanen. Vi vurderte å ta snarveien langs Vannspeilet gjennom Middelalderparken, men alle anleggsbrakkene på området fikk oss til å skifte mening.

Midlertidige spor
Planen var å følge Blixtunnelen på oversiden gjennom Ekeberg, men hvor var det best å gå opp?
– Follobanen! utbrøt jeg, og spurtet bort til et gjerde.
Rett under veien gikk nemlig sporene ut fra tunnelen. Men disse sporene er nok bare midlertidige, for en ny tunnel under Middelalderparken skal åpne i løpet av sommeren. Det var nok grunnen til at det stod så mange brakker langs Vannspeilet.

Analplugg
– Han der har ikke jeg oppdaget før, sa jeg og pekte på den orange figuren midt i rundkjøringen.
– Har du ikke det? svarte Ingvill noe forundret.
Kjært barn har mange navn, men nederlenderne syntes slett ikke noe om «Analplugg-gnomen». Det var i hvert fall det de kalte den tilsvarende figuren i Rotterdam – julenissen med bjelle i den ene hånda og et juletre i den andre. I 2018 fikk altså Oslo sin egen ««analplugg». Eller Santa, som Paul McCarthys skulptur egentlig heter.

Steinalderstigen
Overraskelsen var stor da vi fikk øye på Steinalderstigen – den bratte stien som ville lede oss 115 meter opp til toppen av Ekeberg. Heldigvis var den mindre bratt enn fryktet. De første hundre meterne fulgte Ekebergbanen tett et stykke, og jammen rakk jeg å ta et bilde av trikken før vi begynte på de siste trappetrinnene. De var tunge å gå i varmen, så vi måtte ta flere pauser før vi nådde toppen.

Walking Woman
Nå fulgte vi ganske nøyaktig Follobanen gjennom Ekebergparken, eller Skulpturparken som den også kalles. Her har internasjonalt kjente kunstnere plassert sine skulpturer, som for eksempel Sean Henrys Walking Woman. Den vandrende kvinnen symboliserte faktisk dagens formål: Hun går jo faktisk skinnelangs rett over Follobanen! Det var ikke vanskelig å forbigå den stillestående kvinnen, selv om både is og vafler fristet fra utendørskafeene vi passerte.

Kastellet holdeplass
Vi kom snart på villspor da vi forvillet oss ut i gatene på Bekkelaget. Når skravla gikk i ett, ble det heller ikke så lett å holde styr på sør og vest. Vi var nesten i ferd med å gå i ring. Det var best å fortsette langs sporet, det vil si Ekebergbanen. Da fikk vi også tatt noen stasjonsbilder underveis, for nå gikk bommene ned og trikken kom kjørende inn til Kastellet holdeplass.

Ljabru
Selv om vi var svette og klare for pause, var det nok best å vente til vi kom inn i den svale skogen. For fra Hauketo skulle vi følge Oldtidsveien, som faktisk følger Follobanen ganske nøyaktig sørover. Men først måtte vi bokstavelig talt passere Ljabru, steinhvelvbrua fra omkring 1800. Jeg hadde faktisk aldri tenkt over stedsnavnets opprinnelse før jeg leste tavla som stod oppført langs Ljanselva. Navnet Ljabru er faktisk kjent helt siden 1300-tallet.

Oltidsveien
Vi måtte gjennom et større byggefelt før vi kom frem til skogen. Så snart vi fant en egnet rasteplass, slang vi oss ned på bakken. Nå var det på tide med en velfortjent lunsj før vi tok fatt på Oltidsveien over Grønliåsen. Dette var faktisk hovedfartsåren inn til Oslo før kongeveiene ble anlagt på 1600-tallet.

Likbål og gravrøyser
Etter en time var vi på beina igjen. Nå gikk vi målrettet mot branntårnet på toppen av åsen, hvor det skulle stå et 17 meter langt utsiktstårn. På veien passerte vi flere gravrøyser. Disse er faktisk fra eldre jernalder. I denne perioden var det vanlig å brenne de døde på likbål før det ble reist en røys over stedet. Folk trodde flammene i bålet brakte de døde over til den neste verdenen.

Branntårnet på Grønliåsen
Endelig nådde vi toppen, men hvor var tårnet? Branntårnet på Grønliåsen ble reist rundt 1923, men alt vi så var folk som betraktet den fine utsikten mot Nesodden og Oslofjorden.
– Er det brent ned? spurte jeg.
Faktisk var det nettopp det som skjedde på begynnelsen av 1960-tallet. Men vi hadde ikke fått med oss at et nytt hadde blitt gjenreist i 2019. Dessuten befant vi oss på feil sted, for vi hadde forvekslet det kjente utsiktspunktet med branntårnet.

Kongebordet
På veien ned fra åsen passerte vi et stort skilt om Pilegrimsleden, som vi nå fulgte. Denne ruta var min venn da jeg vandret Dovrebanen skinnelangs, og jeg hadde enda den flotte strekningen gjennom Dovreskogen frisk i minnet. Rett bortenfor lå Kongebordet – steinhellene som er nevnt i kongesagaene fra da kong Sverre var her i 1200.

Turselskap
Vi hadde kommet til Sofiemyr, som ble et veiskille. Ingvill tok til høyre for å ta bussen hjem, mens jeg tok til venstre for å fortsette mot Ski. Jeg gikk allikevel ikke alene, for langs veien stod noen hester og beitet. Litt lenger fremme møtte jeg en mann på sykkel som leide en hest. Noe slikt hadde jeg aldri sett før, så jeg måtte ta et bilde av de to. Og da jeg skulle ta av på stien langs E6 over Blixtunnelen, oppdaget jeg en rådyrkalv midt i løypa som nistirret på meg. Jeg lot den få være i fred og fortsatte i stedet videre på grusveien.

Beredskapssenter
Plutselig hadde jeg havnet ved Politiets nasjonale beredskapssenter. Skulle jeg henvende meg til Bombetjenesten? Eller kanskje Krise- og gisselforhandlertjenesten? Det ville vel være feigt om jeg valgte Helikoptertjenesten, for det var enda en mil igjen til Ski. Det var best å fortsette til fots for ikke å jukse med kilometerne. I dette området lå det fortsatt en del snø på bakken, og jeg benyttet anledningen til å vaske meg i ansiktet med iskaldt vann fra en bekk.

Langhus stasjon
Fylkesveien jeg fulgte sørover var mer trafikkert enn jeg trodde, men heldigvis kom jeg inn på en sykkelsti som passerte et idyllisk område gjennom Sørmarka. Da jeg nærmet meg Langhus, ble det vanskeligere å navigere på grunn av anleggsvirksomhet. Men så fant jeg en alternativ rute, nemlig den fredelige Løvestien forbi Bensekulpen og Fosstjernet. Stien endte opp rett ved Langhus stasjon, så jeg fikk tatt et bilde av stasjonsbygningen før jeg tok fatt på de siste kilometerne mot Ski.

Buss for tog
På andre siden av den trafikkerte veien fikk jeg øye på Follobanen. Siden jeg hadde passert den sørlige enden av Blixtunnelen, måtte Ski stasjon ligge like i nærheten. Men hvorfor kjørte det ingen tog på strekningen? Da jeg oppdaget at det stod «buss for tog» på alle de passerende bussene, fikk jeg svaret. Hadde jeg virkelig gått hele Follobanen skinnelangs uten å få lov til å kjøre den på tilbaketuren? Jeg burde ha skjønt tegninga allerede fra spor 19.