Korgfjellet–Bjerka
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 19 km | Asfalt | Middels |
Vi fulgte gamleveien ned fra Korgfjellet og vestsiden av elva Røssåga til Bjerka. Dessverre fikk vi ikke besøkt nedlagte Røsså stasjon på grunn av tidsnød.
Blodveien. Foto: Erlend Garåsen
Nedover
Vi forlot fjellstua gode og mette. Den første mila ville nok gå som en drøm, for langs veien hadde vegvesenet satt opp et fareskilt om de bratte nedoverbakkene.
– Rekker vi ned før Monica kommer? spurte jeg Bjørn.
En venninne fra Mo hadde et ærend i Korgen denne dagen, og planen var at hun skulle se etter oss på veien. Trolig visste hun ikke at vi hadde startet så tidlig, for klokka hadde enda ikke blitt ni.
Blodig historie
Det er rart å tenke på at den smale og svingete veien var en del av E6 før 2005. Fjellveien var ofte vinterstengt, og da måtte en ta omveien via Sverige mellom Mosjøen og Mo i Rana. Det var tyskerne som bygde veien, eller rettere sagt de 1123 jugoslaviske krigsfangene som ble deporterte hit. «Blodveien» kostet 627 menneskeliv, enten i form av brutale drap eller av sult, sykdom og frostskader. Forholdene var ikke noe bedre langs Nordlandsbanen, da den ble forlenget nord for Mosjøen. Arbeidet ble utført av over 13 000 sovjetiske, polske og jugoslaviske krigsfanger, og flere tusen av disse døde.
Skog av bregner
Vi var heldige med været. Dagen før hadde det høljet ned, men nå hadde det klarnet opp og vi fikk god utsikt nedover dalen.
– Vi har glemt å ta bilder av oss selv, sa jeg.
– Det får vi gjøre noe med, svarte Bjørn.
Han hoppet rett ut i grøfta og ble stående midt i en skog full av bregner. Disse plantene kan faktisk bli hele 20 meter høye, men trolig ikke de artene som vokser i Norge.
Ravinelandskap
Vi tok av på en nedlagt veistump og kom inn i et boligfelt. Det var tid for drikkepause, så vi satte oss ned på en stein i grøfta. Monica hadde enda ikke sendt melding, så hun fikk i stedet møte oss på den øde veien vi skulle følge videre mot Bjerka. Den var kanskje en kilometer lenger, men det fristet lite å rusle langs trafikkerte E6. Da pausen var over og vi hadde vandret et par kilometer, begynte vi å lure på om vi hadde valgt rett.
– Det går mye opp og ned i dette ravinelandskapet, sa Bjørn noe bekymret.
Google Maps mente vi ville bruke halvannen time, bare 30 minutter før togavgang.
Røsså stasjon
Heldigvis ble landskapet mindre kupert når veien fulgte Røssåga tettere. Og det var en lettelse å komme frem til brua som krysset elva, for da var det bare litt over tre kilometer igjen.
– Jeg tror vi dropper Røsså stasjon, sa jeg.
Planen var å besøke den nedlagte jernbanestasjonen en kilometer unna, men omveien ville nok ha kostet oss en halvtime. Vi gikk kanskje ikke glipp av så mye, for stasjonsbygningen ble revet i 1999.
– En ny melding fra Monica! utbrøt jeg.
Hun var på vei fra Mo og lurte på hvor vi var. Jeg oppga posisjonen før vi krysset Røssåga over den lange brua.
Bjerka stasjon
Heldigvis slapp vi unna E6 de siste kilometerne frem til stasjonen, for den parallelle og smale Skoganveien kom oss til unnsetning. Men ville Monica få øye på oss fra E6? Da vi krysset jernbanen over brua og skulle til å gå ned til stasjonen, fikk jeg en ny melding. Monica hadde visst ikke sett oss på veien. Vi ruslet derfor ned til stasjonsbygningen og satte oss på venterommet. Der satt det fire andre og ventet på det nordgående toget mot Bodø. Monica rakk dessverre ikke frem i tide, så vi fikk ha praten til gode på en fremtidig nordlandsetappe.