Dombås–Lesja
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 18 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Sykkelstien langs Raumabanen følges hele veien fra Lesja til Dombås. På veien passeres nedlagte Bottheim stoppested og den strie elva Jora.
Lesja stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Frokost nummer 2
Jeg spiste frokost og vasket ut av hytta jeg hadde leid av Kolstad gård. Deretter ruslet jeg opp til Lesja sentrum for å kjøpe meg mer mat og drikke til turen. Selv om oppoverbakken var relativt slak, måtte jeg allikevel ta meg en pause i grøfta før jeg nådde toppen. Jeg gikk inn på Joker-butikken og kjøpte meg en liter eplejuice, iskaffe og lokalprodusert ripssyltetøy. Så satte jeg meg på en benk i skyggen utenfor og spiste frokost nummer 2.
Lesja stasjon
Før jeg satte av sted, måtte jeg opp til Lesja stasjon som lå på andre siden av veien. Stasjonsbygningen var nokså lik den jeg fotograferte på Lesjaverk dagen før – en brun trebygning i to etasjer. Etter å ha tatt et par bilder, var jeg klar. Eller egentlig ikke. Da jeg passerte matbutikken på ny, satt det flere personer utenfor med hver sin is. Burde jeg gjøre det samme og i stedet ta toget til Dombås?
Tung start
Det var hardt å vandre på den asfalterte sykkelveien, men heldigvis hadde jeg nesten ingen stigning. Sola var nok en større utfordring. Det ble svalt og behagelig hver gang trærne kastet skygge over veien. Etter bare en halvtime måtte jeg legge meg ned i grøfta for en drikkepause, selv om jeg nylig hadde styrtet en halv liter eplejuice.
Hyppige pauser
Det ble mer behagelig å gå da sykkelstien fortsatte som grusvei. Støyen fra E136 slapp jeg nok ikke unna, for både den og Raumabanen fulgte meg tett på venstre side. Da grusveien tok slutt, tok jeg meg en ny pause. Med dette tempoet ville jeg bruke en evighet på å nå frem.
Bottheim stoppested
I følge Google ville jeg passere Bottheim stoppested om en time. Det ga meg motivasjon til å fortsette, og jeg klarte faktisk å holde et jevnt tempo den neste timen. Da jeg nærmet meg Bottheim, kunne jeg skimte en brun bygning foran meg langs sporet. Kunne det være stasjonsbygningen? Rett før jeg skulle til å krysse veien og gå opp til huset, oppdaget jeg at koordinatene ikke stemte. Jeg hadde visst allerede passert, så stasjonsbygningen var nok revet. Det har faktisk ikke stoppet tog på Bottheim siden 1988.
Snute og snuten
Jeg fant en skråning med skygge for en ny pause. Eplejuicen hadde jeg allerede tømt, så nå hadde jeg startet på den siste flaska med vann. Jeg begynte nesten å bli like sliten som dagen før, selv om jeg knapt hadde gått en mil. Jeg reiste meg opp og vagget en kilometer til, men måtte legge meg ned på ny i grøfta bak en politibil. Hunden fra naboeiendommen reagerte, og kom snikende mot meg. Så stoppet den foran meg og begynte å logre forsiktig med halen.
Bottheim tunnel
Etter en halvtime var jeg på beina igjen. Det var ikke mer enn fire kilometer til Dombås, og det måtte jeg greie. Jeg håpet å komme frem en time før toget gikk, for da kunne jeg kjøpe noe kaldt å drikke på Dombås hotell. Skulle jeg ha cola med isbiter eller en kald øl? Jeg funderte nøye på det mens jeg ruslet bortover. Men jeg måtte stanse for å ta bilde av det store hullet i fjellet. Det var den 64 meter lange Bottheim tunnel.
Jora
Jeg ble positivt overrasket da jeg fikk en lang nedoverbakke foran meg. Bare den varte helt frem til Dombås. Men dessverre ble det oppoverbakker da både veien og sykkelstien krysset elva Jora. Jeg stanset på brua og fotograferte den grønne, strie elva. Så satte jeg meg ned for en siste pause. I følge kartet gikk det en snarvei til hotellet hvis jeg tok til høyre i toppen av bakken.
Havari
Da jeg bare var 500 meter unna målet, havarerte jeg i en grøft. Jeg hadde faktisk ikke energi til å gå opp den siste oppoverbakken, enda så kort som den var. Heldigvis passerte ingen meg, der jeg lå som et slakt i grøfta. Jeg tvang meg opp, vagget oppover og klarte å nå toppen. Så sjanglet jeg videre, men måtte stramme meg opp da jeg gikk inn på hotellet.
– Har dere åpen uteservering? spurte jeg resepsjonisten.
– Bare gå ut døra der, svarte dama i skranken og pekte inn til spisesalen.
Hubertus
Jeg satte meg i en utesofa og brukte sekken som fotskammel. Servitøren kom ut med menyen, og jeg spurte om hun hadde noe lokalt.
– Vi har jo noe fra Hubertus, sa hun. Men de legger jo snart ned.
– Jeg vet, sa jeg. Huub flytter til Flekkefjord, og jeg inviterte ham faktisk til vandreturen i dag, la jeg til.
Hun virker overrasket over at jeg kjente mannen bak bryggeriet, men hentet juleølen som jeg bestilte.
Svinger og swingers
Plutselig ramlet det ut en gjeng godt voksne mennesker i meget godt humør. Servitøren måtte gå i skytteltrafikk for å klare å forsyne de øltørste trønderne.
– Er du på tur? spurte en av mennene.
Jeg rakk knapt å nevne prosjektet og turboka, før ei dame avbrøt meg.
– Har du med boka? Hvor kan jeg kjøpe den? Kan jeg ta en selfie med deg?
Jeg lot henne ta selfien mot at hun lovte å kjøpe boka mi i Trondheim.
– Jeg er sånn swingers vettu.
Resten av følget hennes ble merkbart flaue. Men noe måtte jeg jo svare.
– Ja, det er mye svinger på jernbanen også, men nå må jeg rekke toget mitt.
Og det gjorde jeg. For det var bare en juleøl som skulle til for at jeg orka å gå den siste bakken opp til Dombås stasjon.