Askim–Kykkelsrud
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 6 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Lett |
Mesteparten av anleggsbanen er gjort om til gang- og sykkelvei mellom Glava og Kykkelsrud kraftverk. Jeg og Marit fulgte traseen ned til kraftstasjonen en solrik dag i april.
Kykkelsrudlinna. Foto: Erlend Garåsen
Samtidig, men ikke forberedt
Vi ankom parkeringsplassen utenfor Askim stasjon omtrent samtidig, og trolig hadde vi kjørt etter hverandre på E18 fra Kråkstad uten å legge merke til det. Marit hadde tatt på seg capsen, og det var nok smart. Selv om det enda var i midten av april, stod sola relativt høyt på den skyfrie himmelen. Jeg, derimot, var ikke særlig forberedt. I hvert fall ikke på selve ruta vi skulle gå.
– Jeg tror vi bare må følge linja et stykke vest for stasjonen.
Sidebane til Østre linje
Det var godt Marit var kjent i byen.
– Vi bør krysse veien i undergangen, foreslo hun.
Opprinnelig grenet Kykkelsrudbanen ut fra Askim stasjon, men sporvekselen ble senere flyttet til fabrikkområdet til Glava. Det var fra fabrikken vi skulle følge jernbanen som gang- og sykkelsti. Den var nok ikke like fin som turveiene langs Vammabanen og Solbergfossbanen, men kanskje den kunne få et fremtidig kapittel i neste opplag av Skinnelangs?
Sporjakt
Da vi nærmet oss rundkjøringen, foreslo jeg å ta til høyre. Det var såpass lyst ute at jeg måtte stille meg i skyggen for å studere kartet i UT.no-appen. Marit ventet tålmodig. Dette gjentok seg for hvert eneste kryss vi passerte, og jeg måtte bare beklage overfor henne. Vanligvis skriver jeg ut turkartene på forhånd, men det er ikke så lett når printeren har gått tom for blekk.
Ikke alene
Da vi kom inn på veien Solli, visse jeg at vi gikk riktig.
– Der har du den! sa jeg og pekte på den gruslagte sykkelveien som krysset jordet.
Det var en idyllisk turvei, og vi gikk aldeles ikke alene. Vi delte traseen med flere turgåere med barnevogn og bikkjer som nøt den varme «sommerdagen».
Kykkelsrudbanen
Denne delen av traseen var i bruk som industribane så sent som i 2002. Kykkelsrudbanen som helhet ble derimot lagt ned i 1961. Banen ble bygget for å transportere tunggods under oppføring av Kykkelsrud kraftverk, men også for frakt av tømmer og flis fra Glommens Træsliberi som lå ved kraftstasjonen. Mellom Glava og kraftverket er mesteparten av traseen gjort om til gang- og sykkelvei.
Schuckertlinna
Sykkelveien krysset Langnesveien og fortsatte langs en annen vei med et historisk navn.
– Se hva veien heter! sa jeg og pekte på skiltet. «Schuckertlinna» var nemlig et annet navn på industribanen.
Det var selskapet Schuckert & Co. som ferdigstilte linja, og et av damplokomotivene ble faktisk også kalt for «Schuckert».
Brutt trasé
Skravla gikk i ett der vi vandret langs den historiske traseen. Derfor ble vi litt overrasket da gangveien endte i et kryss. Skulle vi rett frem eller til venstre? Jeg måtte ta frem UT.no-appen for å dobbeltsjekke. Det viste seg at vi måtte krysse E18 og fortsette ned en bratt bakke til venstre. Her hadde nok linja tidligere fulgt en annen trasé. Men nå kunne vi vandre på en spennende grusvei inn i et mer avsidesliggende område. Dette ville trolig bli den fineste delen av dagens etappe.
Romsåsen gruver
I samme område lå Romsåsen gruver, som var i drift i perioden 1871–1876. Her ble nikkelmalm tatt ut og smeltet om ved Rom nikkelverk. På den tiden var faktisk Norge verdens største produsent av nikkel. I dag er det mulig å få en guidet omvisning av gruva, men dette fikk vente til pandemien var over.
Idyllisk parti
Traseen fortsatte inn i skogen på en stor fylling, og til venstre rant en liten bekk. Det var ingen tvil om at vi nå gikk på den aller vakreste delen av jernbanestrekningen. Før vi visste ordet av det, var vi fremme ved kraftstasjonen.
– Jeg kjenner meg igjen, sa jeg. I går tittet jeg nemlig på noen gamle bilder av kraftverket på DigitaltMuseum.
Fin avslutning
Kraftverket var ikke like spennende som det på Solbergfoss og Vamma. Eller var det kanskje lite vannføring i Glomma?
– Jeg var på Solbergfoss under flommen i 2013, sa Marit. Det var et ganske så heftig syn.
Nå kunne vi knapt skimte vann på nedsiden av kraftverket, men trolig ble mye av vannet ledet gjennom inntakskanalen. Vi valgte å snu, for vi ønsket å sitte i sola og ikke i skyggen på andre siden av elva. Benken var allerede opptatt, så vi slang oss ned på plenen et steinkast unna. Og der ble vi sittende i hele fire timer og skravle i det nydelige været.