Oslo V–Skøyen
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 4 km | Asfalt | Lett |
Fra Nobel Fredssenter og frem til Filipstad er traséen delvis revet og ligger i tunnel. Skøyen–Filipstadlinjen fortsetter vestover hvor sporene forenes med Drammenbanen en kilometer øst for Skøyen stasjon. Mellom Filipstad og Skøyen lå tidligere Skarpsno stasjon.
Skøyen–Filipstadlinjen. Foto: Erlend Garåsen
Blodrødt
Bildet av Vestbanestasjonen ble ikke akkurat slik jeg hadde tenkt. En diger duk kamuflerte mesteparten av den gule teglsteinsbygningen med teksten «Period!» i blodrøde bokstaver. Bokstavelig talt, for Nobelinstituttet hadde satt søkelyset på problemene som skolejentene opplever i enkelte utviklingsland under menstruasjonen. Den etiopiske fotografen og samtidskunstneren Aida Muluneh siteres på Nobelinstituttets nettsider: «The fact that most girls don't attend school when they are menstruating is a major hindrance to the progress of women in our society.». Nå fikk jeg i hvert fall forklaringen på hvorfor NSB hadde valgt den karakteristiske rødfargen …
Risikosport
Jeg og Ole forsøkte i stedet å snike oss inn på baksiden av bygget der perrongene en gang lå. Området så ut til å være under oppussing, for vi ble møtt av flere stilas og sperringer.
– Her måtte jeg ofte løpe, sa jeg til Ole. Jeg tok ofte toget fra Vestbanen da jeg skulle besøke faren min i Larvik. Vi bodde på Nesodden den gangen, og jeg var vel ikke eldre enn 14 år. Nesoddbåten la som regel til rett før togene gikk, og det hende at jeg måtte hoppe på toget i fart.
Brurester
Vi fortsatte videre opp Dokkveien fra Aker brygge og stanset da vi nådde frem til første kryss.
– Sporene fortsatte videre den retningen, sa jeg og pekte mot en avlang park som lå midt i mellom to nyoppførte bygninger.
Det var i hvert fall lett å følge traséen skinnelangs, selv om den opprinnelig lå noen meter under bakken. Restene etter toppen av jernbanebrua i neste kryss ga en god illustrasjon på nettopp det. De buede stålkonstruksjonene hadde nemlig blitt bevart som et kulturminne. Og flere brutopper dukket opp fra bakken mens vi vandret videre vestover. Da vi krysset Parkveien, fikk vi øye på sporene under oss. Vi hadde kommet frem til Filipstad der sporene ender i dag.
Filipstad-ulykken
Vi ruslet ned til parken hvor det var god utsikt til sporene. Jeg fikk tatt et bilde av tunnelen vi hadde fulgt fra oversiden forbi alle brutoppene. Bare vi ikke dristet oss over gjerdet, for det gjorde nemlig tre ungdommer for nøyaktig ett år siden. En 15-åring mistet livet og to andre ble hardt skadet etter å ha klatret opp på et togsett i tunnelen. Ulykken skjedde da de berørte kontaktledningsanlegget. Bane Nor fikk en bot på 10 millioner kroner av statsadvokaten for brudd på Jernbaneloven og manglende sikring. Hendelsen har i media blitt omtalt som Filipstad-ulykken, men må ikke forveksles med ulykken med samme navn som skjedde i 1943. Da gikk 800 tonn ammunisjon i lufta under lossing fra DS «Selma» og tok livet av 22 havnearbeidere.
Vårlig, men ikke vår
Vi forsøkte å følge Skøyen–Filipstadlinjen ved å fortsette langs Munkedamsveien. Da vi kom frem til Framneshaven, gikk vi inn i parken slik at vi kom nærmere sporene. De gule bladene fra fjorårets høst lå fremdeles på bakken. Det var som de skulle ha falt i går, for trærne omkring virket temmelig nakne. Selv om det var varmt, var det nok langt fra vår. Vi satte oss ned på en benk for å skravle mens vi tittet ut mot sporet og havneområdet på andre siden.
Overvåket
Etter en halvtime var vi på beina igjen. Vi ruslet videre vestover og dristet oss inn på en sidevei for å følge sporet tettere. Vi endte opp foran en diger park som var vel bevoktet av overvåkningskameraer og sikrede gjerder.
– Det virker ikke særlig gjestmildt, kommenterte Ole.
Vi ruslet rundt den oversikrede parken og fant etter hvert ut at vi stod utenfor den russiske ambassaden.
– Nå er vi fanga på tape, sa Ole.
Vi følte oss mer velkomne da vi passerte den kroatiske ambassaden. Ole ble fascinert av utsmykningen og tok noen bilder før vi ruslet videre. Bak oss kom en løs bikkje løpende etter. Hadde vi lokket med oss vaktbikkja fra den russiske føderasjonen?
Skarpsno stasjon
Vi fikk ristet hunden av oss da vi steg inn i Skarpsnoparken.
– Her ligger det en nedlagt stasjon, sa jeg til Ole. Skarpsno var den eneste stasjonen mellom Vestbanen og Skøyen.
Jeg nistirret på GPS-en for å finne den nøyaktige posisjonen. Etter mye frem og tilbake, fant vi ut at den hadde ligget på vestsiden av jernbanebrua vi nettopp hadde passert. Ole stod igjen på gangveien mens jeg klatret opp skråningen mot jernbanesporet. Mellom nettinggjerdet kunne jeg tydelig se rester etter perrongen, men grunnmurene til stasjonsbygningen var nok jevnet med jorden. Skarpsno stasjon var oppført i nybarokk og revet i 1993.
Villa Fett
Det ble mange parker denne dagen, for nå steg vi inn i Frøyas have som lå rett foran den meksikanske ambassaden. Parken ble omtalt som «Villa Fett» på 1930-tallet, oppkalt etter riksantikvar Harry Fett som bodde her på den tiden. Fett! For nå fikk vi nærkontakt med jernbanen igjen. Veien krysset nemlig sporet over ei bru som fungerte som et utsiktspunkt. Ole fant ut at vi kunne følge sporet et stykke videre på noen småveier frem til neste bru, nemlig der Bygdøy allé krysser jernbanen.
Blodig alvor
Da vi krysset Bygdøy allé, hadde vi egentlig fulgt Skøyen–Filipstadlinjen til veis ende. Ut fra en tunnel dukket nemlig sporene til Drammenbanen opp. De to banene ble her forent og fortsatte under navnet Drammenbanen frem til Skøyen stasjon. Jeg rakk å knipse et bilde av Spikkestad-toget før det forsvant inn i tunnelen. Det ble skinnelangs trikkelinja i stedet, for nå fulgte vi Drammensveien den siste kilometeren frem til Skøyen stasjon. Vel, ikke helt. Vi gikk en liten omvei via Bohus for å komme nærmere jernbanesporet. Menstruasjon, dødsulykker og røde tog. Skøyen–Filipstadlinjen ble fulgt på blodig alvor.