Lysaker–Asker
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 20 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Siden mesteparten av Askerbanen er lagt i tunnel, går turen på stier og småveier forbi flere av Drammenbanens stasjoner. Den vakreste delen av etappen er stien langs Engervannet. Her følges Askerbanen tett forbi et idyllisk fugleområde.
Langs Askerbanen. Foto: Alexander Vestrum
Vinterlig
Turen ut til Lysaker tok knapt ti minutter.
– Det snør! utbrøt Alexander.
Storm hadde varslet riktig. Selv om snøen enda ikke hadde lagt seg på bakken, var det nok bare et tidsspørsmål før det ville skje.
– Jeg har tatt med brodder, svarte jeg.
Etter å ha tatt et stasjonsbilde, var vi i gang.
Bærumstunnelen
Planen var å rusle nærmest mulig Askerbanen til Sandvika ved å følge småveiene gjennom noen boligfelt. Den 5500 meter lange Bærumstunnelen ble nemlig åpnet i 2011 og bidro til å korte ned reisetiden på denne strekningen.
– Skal vi heller følge Drammenbanen et stykke? spurte jeg.
For langs jernbanelinja gikk det nemlig en flott turvei jeg ikke visste om på forhånd. Da kunne vi nemlig få med oss både Stabekk og Høvik stasjoner i tillegg.
Drammenbanen
Etter vi hadde krysset Lysakerelven, forsvant Askerbanen inn i den lange Bærumstunnelen. Alexander fikk tatt noen bilder av tunnelåpningen før vi ruslet videre. Vi merket at det begynte å bli glatt på veiene. Snøen hadde nemlig rukket å legge seg på bakken og det ble mer utfordrende å gå. Stien ledet ut til en vei som fulgte Drammenbanen videre. Vi passerte Myra holdeplass uten å legge merke til den – holdeplassen som ble lagt ned i 1978. Det høye gjerdet og det vinterkledde landskapet hadde redusert sikten ut til jernbanesporene.
Stabekk stasjon
I løpet av en halvtime hadde vi kommet frem til Stabekk stasjon. Vi måtte stoppe opp for å ta bilder av den flotte teglsteinsbygningen fra 1902. Det var den kjente jernbanearkitekten Paul Due som tegnet stasjonsbygningen som ble oppført i jugendstil. En sennepsgul mindre bygning stod ved siden av. Dette var den opprinnelige stasjonen som åpnet samtidig med Stabekk stoppested i 1884. Her solgte også skomaker Pedersen, som hadde sitt verksted i bygningen, billetter til de reisende.
Idyllisk sti
Vi bestemte oss for å følge Drammenbanen et stykke videre før vi beveget oss mot Askerbanens trasé. Da veien tok slutt, fikk vi oss en gledelig overraskelse. Det gikk nemlig sti videre langs jernbanen hvor det var satt opp flere benker.
– Der kommer det et tog! ropte jeg.
Alexander var rask på labben og fikk tatt bilde av Spikkestad-toget før det suste forbi.
Høvik stasjon
Etter 20 minutter ankom vi Høvik stasjon, men var det mulig å få tatt et godt bilde av stasjonen? Høye gjerder omringet nemlig hele stasjonsområdet. Alexander visste råd og foreslo at vi tok bilder fra brua som krysset sporene. Stasjonen lå nok mer tilgjengelig til før den ble ombygget i perioden april 2013 til desember 2015.
På håret
Vi måtte ikke glemme Askerbanen. Derfor satte vi kursen nordover for å bevege oss nærmere traséen. Vi fulgte Snoveien – eller var det Snøveien? Det var i hvert fall på tide å ta på seg broddene.
– Sjekk navnet! ropte Alexander.
«På håret» het nemlig frisørsalongen vi passerte på høyre hånd. Vi fortsatte videre nordover før veien gjorde en skarp sving vestover.
– Nå går Askerbanen rett under oss, sa jeg.
Såpeglatt
Vi nærmet oss Øverlandselva. Den hadde vi tenkt å følge ned til Sandvika på stier, men ville det være mulig?
– Jeg tar på meg broddene nå, sa Alexander og satte seg ned.
Bakken ned til elva var dekket av is, så jeg gjorde det samme. Etter å ha vagget sidelengs ned bakken, vurderte vi å krysse elva over ei bru og i stedet fortsette langs veien. Allikevel valgte vi å fortsette langs den isdekte stien. Plutselig kom det en border collie løpende bak oss. Den slapp en pinne foran føttene mine og tittet forventningsfullt opp på meg. Jeg kastet den så langt jeg kunne, men hunden så ikke ut til å la seg stoppe av det glatte føret. Hele fem ganger måtte jeg kaste pinnen før bikkja løp videre.
Rett på trynet
Stien fortsatte opp en bratt bakke. Vi skvatt til da vi så mannen som kom seilende ned bakken. Ferden endte ned i grøfta, men det gikk heldigvis bra med ham. Alexander forsøkte å klatre opp fjellsiden i stedet. Jeg fulgte etter, men måtte holde godt tak i berget for ikke å falle ned. Vi fant en sti i skogen hvor det var bedre grep. Etter en stund kom vi frem til et boligfelt og kunne fortsette langs en asfaltert vei.
Engervannet
Vi lå nå tre kvarter etter skjemaet og hadde enda ikke nådd frem til Sandvika.
– Det går sti langs vannet, ropte jeg og pekte på et turskilt.
Planen var å følge veien på nordsiden av Engervannet, men nå kunne vi i stedet følge stien som også gikk tett inntil jernbanen. Selv om stien var like glatt, var den allikevel lettere å følge siden vi ikke måtte gå i bakker. Vi passerte tunnelåpningen til Bærumstunnelen og fikk Askerbanen på venstre hånd. Her forenes den med Drammenbanen frem til de to banene igjen skiller lag litt vest for Sandvika stasjon. Tidligere gikk det faktisk ingen turvei her. Stien ble oppført samtidig med åpningen av Askerbanen, men etter store protester fra naturvernere. Dette er nemlig et hekkeområde for en rekke fuglearter om sommeren.
Sandvika stasjon
Alexander vurderte å gi seg da vi endelig nådde frem til Sandvika stasjon. Han måtte nemlig rekke å dusje og spise før jobb. Etter å ha sjekket rutetidene, fant han ut at vi kunne fortsette frem til neste stasjon. Men hvordan kom vi oss over Sandvikselva? Vi vurderte å gå midt i flerfeltsveien, selv om det ikke hadde blitt så populært. Heldigvis fant Alexander en gangbru langs jernbanen. Denne fortsatte som en smal sti slik at vi kunne fortsette skinnelangs.
Slependen holdeplass
Etter å ha passert et industriområde, ble det høyspentlinjelangs videre Jongsåsveien. Alexander ble bekymret for tida og tok snareste vei ned til Slependen holdeplass. Jeg fulgte etter, selv om det ville avvike fra Askerbanens trasé. Men hvor skulle jeg ellers ha tatt veien? Jernbanen gikk jo i tunnel, så det spilte vel ingen rolle. Jeg fortsatte alene vestover i retning Billingstad og krysset Hiltonveien. Burde jeg invitere meg selv på kaffe til selveste Paris?
Tveegget sverd
Jeg fortsatte langs Åstadveien som fulgte Drammenbanen tett. Hvorfor kom det ikke et tog nå som jeg gikk så nær jernbanen? Den lange oppoverbakken var ustrødd og glatt, så det gikk ikke spesielt raskt. På veien opp passerte jeg idylliske Åstad Gård. Her ble det funnet et tveegget sverd fra eldre jernalder i 2008. Da jeg nådde toppen, måtte jeg gå i en like lang nedoverbakke. Jeg måtte gå sidelangs ned for ikke å skli på isen. I følge kartet kunne jeg fortsette på sti fra Åstaddammen ned til Skaugum, men var den fremkommelig?
Skaugumtunnelen
Jeg valgte å fortsette langs den trygge hovedveien i stedet. Plutselig gikk både Askerbanen og Drammenbanen på hver sin side av veien. Da jeg krysset Drammenbanen under ei bru, torde jeg ikke å fortsette. Veien var ustrødd og gikk svært bratt nedover. Jeg tok i stedet av på en privat gårdsvei som fulgte jernbanesporene tett. Veien var like bratt, men gikk oppover i stedet for nedover. Jeg nådde et flott utsiktspunkt og fikk tatt et bilde av toget på Askerbanen som suste ut av Skaugumtunnelen.
Hvalstadbroen
Grusveien endte ut i et boligfelt og jeg kunne fortsette langs en svingete vei som ledet ned til Hvalstad stasjon. Deretter fortsatte jeg langs en trafikkert vei som var nokså skummel. Flere ganger måtte jeg presse meg inntil autovernet når bilene suste forbi i høy hastighet. Da veien krysset jernbanen over ei bru, fikk jeg meg en positiv overraskelse. Et informasjonsskilt om Hvalstadbroen var festet til nettinggjerdet. Det viste et bilde av det som en gang var Skandinavias største pelebru. Hvalstadbroen ble et nødvendig byggverk for å føre den smalsporede Drammenbanen over Hvalstaddalen. Den 176 meter lange brua ble revet i årene 1914–16 og erstattet av en fylling. Det skal fortsatt finnes rester etter flere brukar i dalen, men jeg var mer klar for å komme meg hjem.
Asker stasjon
Jeg kom frem til Asker etter tre kvarter. Det verket i høyre fot, kanskje fordi jeg hadde tatt på meg helt nye vintersko. På veien bort til stasjonen, tenkte jeg på alle gangene jeg hadde eksamen i Asker. På 2000-tallet tok jeg nemlig flere fjernundervisningsfag ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Skolen hadde en avtale med Folkeuniversitetet i Asker slik at jeg slapp å dra til Trondheim for å gjennomføre eksamen. Skinnelangs eller eksamen, jeg var like sliten. Kanskje mer i beina enn mentalt. Jeg tok første mulige tog til Oslo. Heldigvis ble det et tog som trafikkerte på Askerbanen, og ikke melkeruta på Drammenbanen.