Arvedalslinja via Sextus gruve
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 19 km | Grusvei, Sti | Middels |
Arvedalslinja er i dag en flott tursti som leder opp til de nedlagte gruvene i Røros. På veien passeres hjemstedet til Johan Falkberget, som selv jobbet i Christianus Sextus gruve i Nordgruvefeltet.
Gruvebane ved Christianus Sextus. Foto: Erlend Garåsen
Kald natt
Vi kom frem til Rugldalen i nitida om kvelden. På veien oppover hadde vi stanset i Koppang for å vandre etappen mellom Stai og Koppang på Rørosbanen. Heldigvis var det tilstrekkelig dagslys til at vi kunne finne et egnet campingsted. Det ble faktisk i grøfta langs Arvedalslinja et godt stykke mellom to hytter. Aria skulle sove i hengekøye og jeg i bilen, men vi hadde glemt en vesentlig detalj. Nemlig at vi befant oss godt over 600 meter over havet og burde ha tatt med ekstra varme klær. Det var nemlig meldt kun seks varmegrader den natta.
Risikabel transport
Vi våknet forfrosne i åttetiden om morgenen. Heldigvis titta sola frem bak skyene, så vi ville nok snart får varmen i oss. Etter en time var vi klare til avmarsj, men først måtte vi kjøre ned til Rugldalen stasjon hvor Arvedalslinja opprinnelig startet. Da anleggsbanen var i drift, het stasjonen Tyvold. I 1910 ble banen lagt ned og malmen ble i stedet fraktet med taubaner. Det var nemlig ikke risikofritt å frakte den tunge lasten ned fjellsiden. Det hende at malmtoget ikke klarte å stoppe i tide ved Rugldalen stasjon. Da måtte det snu etter å ha trillet et godt stykke oppover Rørosbanen, for ved Rugldalen var de to banene koblet sammen.
Rugldalen stasjon
Det føltes litt rart å gå den samme strekningen som vi nettopp hadde kjørt ned, men nå fikk vi i hvert fall muligheten til å ta bilder og studere detaljer. Vi tok et bilde av nedlagte Rugldalen stasjon fra veien. Den røde bygningen hadde nok kanskje ikke noe med stasjonen å gjøre, men den stod i hvert fall på stasjonsområdet. Stasjonsbygningen ble nemlig revet i 1975 og stasjonen nedlagt i 2003.
Johan Falkberget
Etter nesten en kilometer passerte vi elva Rugla over ei jernbanebru. Elva renner ut i Ruglsjøen, en smal innsjø som vi fikk god utsikt til etterhvert som vi steg høyere opp i terrenget. Vi ankom Ratvollen, et av flere steder hvor vi hadde vurdert å campe. Hadde vi hatt bedre tid, kunne vi ruslet ned til Ruglsjøen for å besøke Johan Falkbergets hjemsted. Det var her han hadde sitt arbeidsværelse under sitt forfatterskap. Falkberget skrev blant annet Christianus Sextus – trilogien hvor gruvelivet ble skildret. Han jobbet faktisk selv i Christianus Sextus gruve, en av de mange gruvene som ble anlagt i Nordgruvefeltet.
Hvilebu
Grusveien gikk over til en gjørmete traktorvei, men heldigvis hadde jeg på meg vanntette tursko. Kvelden før hadde det jo regnet en god del, noe jeg merket da jeg fjernet presenningen jeg hadde lagt over bilen.
– En stasjon! utbrøt Aria.
Det tviler jeg på, svarte jeg. For det var ingen persontrafikk på denne linja.
Det falleferdige skuret vi passerte var faktisk en hvilebu, for over veien krysset stien fra Sextus som fulgte taubanetraseen ned til Harborg stoppested.
Brekket
Kort tid etter fant Aria noe nytt, og denne gangen var det faktisk en stasjon. En stor perrong oppbygd av stein var satt opp langs veien. Jeg tok opp kartet og oppdaget at vi hadde kommet til Brekket. Hit ble svovelkis transportert fra Sextus gruve med slede og lastet om på jernbanevogner. Det var også skiftespor på Brekket, noe som forklarte hvorfor veien var ekstra bred. Bremsene på jernbanevognene ble aktiverte her, for ned til Rugldalen stasjon har Arvedalslinja en stigning på hele 40 promille.
Ugler i mosen
Aria var tydelig mer oppmerksom enn meg denne dagen. Nå hadde hun funnet mose som vokste på greinene til et tre. Mens hun fotograferte fenomenet, oppdaget jeg bygninger i det fjerne. Vi nærmet oss Arvedalslinjas endestasjon. Mens vi vandret de siste kilometerne, diskuterte vi om vi skulle ta en annen rute på tilbaketuren. Da kunne vi få med oss Sextus gruve i tillegg, for UT.no-appen viste at det gikk en sti videre fra Sextus mot Rugldalen stasjon.
Flotasjonsverket
Vi kom frem til jernbanebrua over Orva, elva som renner ned fra Orvsjøen til Glomma. Rett før brua var det skiltet til Sextus gruve, ruta vi vurderte å følge på turen tilbake. Jeg klatret ned skråningen for å ta et godt bilde av brua før vi krysset elva. Spenningen steg jo mer vi nærmet oss Kongens gruve. En diger bygning med store siloer stod oppført omtrent der gruva skulle ligge.
– Er det gruvedrift enda? spurte Aria.
Det var visst flotasjonsverket fra 1970 vi passerte, hvor malm fra Lergruvbakken gruve ble foredlet frem til Røros kobberverk gikk konkurs syv år senere.
Lokal guide
Vi ruslet mot parkeringsplassen som lå på oversiden av flotasjonsverket. Der fant vi ei oppslagstavle som viste et kart over gruvefeltet. Det var ikke lett å se hvor vi var, for veiene på kartet stemte ikke overens med omgivelsene.
– Unnskyld, men hvor er vi nå? spurte vi mannen som kom ut fra en av de parkerte bilene.
– Det der er et gammelt kart, svarte han. Området er nok forandret i dag.
Mannen sendte oss opp til en av de gjenværende gruveinngangene som skulle ligge et par hundre meter unna.
Utrygg gruveåpning
Området virket såpass spennende at vi måtte tilbringe lenger tid enn planlagt. Det var som å vandre på Mars, et rødt og ørkenaktig landskap uten særlig vegetasjon. Vi fulgte retningen som mannen hadde sendt oss, vekk fra veien og opp et steinete område. Det tok ikke lang tid før vi fikk øye på den tvilsomme gruveåpningen. I bunnen av et juv oppdaget vi en åpning i fjellet, støttet opp av noen halvråtne tømmerstokker.
– Kom å se! ropte jeg etter å ha funnet noen rødlilla steiner.
Det var ingen tvil om at de inneholdt mye jern.
Historiske rester
Vi fant noen småsteiner vi tok med oss som suvenirer. På veien ned mot veien fikk vi øye på flere rester fra gruvetiden, blant annet en jernbaneaksling og en gammel lastekasse fra taubanen. Det var også tydelig hvor omlastingsstasjonen hadde ligget, for svillene lå fortsatt igjen på bakken. Vi ruslet fornøyde ned fra gruveområdet og satte kursen mot bilen, men først skulle vi innom Christianus Sextus gruve.
Christianus Sextus
Vi ble svært overrasket da vi kom frem til den store og falleferdige trebygningen ved Sextus, to kilometer unna Kongens gruve. Dette var opprinnelig det gamle vaskeverket. Herfra gikk det taubaner både til Brekket og Arvedalsgruva. Vi satte oss ned for å spise dagens lunsj i det sterkt forurensede området. Bekken som rant forbi var gulfarget, trolig grunnet svovelet fra gruvene. Det ble nemlig utvunnet både svovelkis og kobbermalm fra gruva som åpnet i 1723. Vi bestemte oss for å følge den alternative ruta mot bilen i stedet for Arvedalslinja. Da vi passerte oversiden av bygningen, oppdaget jeg jernbaneskinner på bakken. Disse hadde ingenting med Arvedalslinja å gjøre, men var nok anlagt for å lette transporten av malmen fra gruva.
Multer og kvarts
Stien var brattere enn vi trodde. Flere steder var det hull i bakken som trolig ledet ned til gruvegangene. Heldigvis flatet stien ut etter hvert og fortsatte i et mindre forurenset området med lyng og flott utsikt ned til Orvsjøen.
– Multer! ropte Aria.
Det krydde faktisk av multer, men de var nok ikke helt modne enda. Jeg klarte allikevel ikke å motstå fristelsen, så jeg spiste et par mens jeg vandret videre på stien.
– Sjekk steinen! utbrøt Aria.
Jeg ble forbløffet da jeg snudde meg. Det må ha vært den største kvartsen jeg noen sinne har sett. Den kritthvite steinen må minst ha vært en meter høy.
Bom stopp
Stien flatet ut da vi nådde toppen ved en diger mast. Vi fikk fantastisk utsikt over Rugldalen da vi begynte på nedstigningen. Jeg stanset flere ganger for å plukke halvmodne multer. Det ble etterhvert vanskelig å følge stien, for den ble mer og mer gjørmete. Aria var allerede gjennomvåt, men de vanntette turskoa hadde reddet meg enn så lenge. Plutselig ble det bom stopp, for stien endte ut i ei myr vi ikke ville komme oss over. Vi satte oss ned for å lage en plan. Det var uaktuelt å snu. Mens Aria hvilte, gikk jeg en diger omvei i et steinete område. Jeg kom meg etter hvert et godt stykke på tørr grunn og ropte på Aria at jeg hadde funnet en passasje.
Mistet kameraet
Da vi endelig hadde kommet oss forbi, ble jeg helt stum. Kameraet. Hvor hadde det tatt veien? Jeg ble fullstendig oppgitt og satte meg rett ned på bakken. Etter fem minutter bestemte vi oss for å gå hele omveien tilbake. Det kunne jo hende at jeg hadde mistet det mens jeg hoppet fra stein til stein for å komme forbi myra. Dessverre fant vi ikke kameraet igjen. Det kunne egentlig ligge hvor som helst, for jeg hadde ikke brukt det siden vi forlot Sextus. Det var ikke mer vi kunne gjøre med den saken, for vi burde egentlig ha kjørt hjemover for en time siden. Vi fortsatte videre på den fuktige stien og ankom parkeringsplassen etter en time. Før vi kjørte av sted, satte jeg opp en lapp på informasjonstavla. «Kamera mistet på stien til Sextus.»
Lokalavisa tar grep
Da jeg kom hjem, kom jeg på en god idé. Kanskje lokalavisa ville skrive om turen vår og den kommende turboka jeg skriver? Jeg sendte et nyhetstips til redaksjonen og håpet på det beste. Dagen etter ble jeg oppringt av en journalist fra avisa Fjell-Ljom. Et par dager senere kom historien om Arvedalslinja og det forsvunnede kameraet på trykk. Det tok ikke lang tid før telefonen ringte.
– Har du funnet igjen kameraet ditt? spurte trønderen meg.
Jon hadde nemlig gått den samme stien et par dager etter oss. Langs stien hadde han sett et kamera som var innpakket i en gjennomsiktig plastpose, men lot det ligge i håp om at eieren skulle finne det igjen selv.
– Jeg får vel ta meg en ny tur igjen, sa Jon.
Kanskje lå kameraet der fortsatt? Det var fortsatt håp. Noen timer senere ringte Jon meg igjen. Han hadde hentet kameraet ned fra fjellet og kunne samtidig informere meg om at det var i god behold.