Jomfrubråten–Simensbråten
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 1 km | Asfalt | Lett |
Simensbråtenlinja er Oslos eneste nedlagte forstadsbane. Store deler av traséen fungerer i dag som gang- og sykkelvei som krysser Ekebergplatået.
Simensbråtenlinja. Foto: Erlend Garåsen
Ljansviadukten
Rett etter jeg hadde hoppet av toget på Rosenholm, ringte Stein Petter og lurte på hvor jeg var. Han hadde egentlig tenkt til å bli med på turen til Sonsveien.
– Jeg kjører fra Sogn nå og møter deg på Holmlia.
Han hadde bestemt seg for å bli med på siste del av turen for å se Ljansviadukten – den 235 meter lange brua som en gang strakk seg over Liadalen.
Historisk rute
Det var egentlig fint at Stein Petter ble med, for han hadde vokst opp i området og var godt kjent. På veien opp til Ljan stasjon fikk vi se restene etter det gamle kruttverket og husflidskolen i tillegg til de gjenværende brukarene til Ljansviadukten. Stein Petter var ikke særlig klar for å sette seg på trikken til Jomfrubråten. Det var for langt å gå til Ljabru holdeplass, mente han.
– Vi tar toget tilbake til Hauketo og tar bilen, sa han bestemt og gikk mot plattformen.
I samme øyeblikk kom toget fra Oslo S trillende inn. Perfekt!
Jomfrubråten holdeplass
Jeg var glad for at jeg hadde hørt på Stein Petter, for veien opp til Ljabru holdeplass var mye lenger enn jeg hadde forestilt meg. Vi kjørte langs Ekebergbanen og fant en parkeringsplass i et boligstrøk nær Sportsplassen holdeplass. Da fikk vi også gått den idylliske turveien frem til Jomfrubråten holdeplass som følger Ekebergbanen tett.
– Der gikk linja! sa jeg og pekte opp den buede veien med navn «Jomfruhagen».
Jomfrubråtenlinja var slettes ingen stor suksess. Helt siden åpningen i 1931, måtte banen ha årlige kommunale tilskudd for å overleve. Det planlagte villaområdet på Ekebergplatået ble aldri noe av, noe som medførte at trafikkgrunnlaget ble svært lavt. Faktisk ble det vurdert å legge hovedflyplassen på Ekebergsletta i årene før linja åpna. Vi kan vel alle være glade for at valget falt på Fornebu.
Ekebergparken holdeplass
Jeg måtte frem med kartet da traséen endte ut i Jomfrubråtveien. Linja fortsatte rett frem, men inn i et boligområde.
– Dere kommer ikke gjennom her, sa mannen som kom ruslende mot oss.
Vi måtte gå rundt, og dette er faktisk det eneste stedet hvor linja er brutt. Etter å ha kommet oss rundt en barnehage, kunne vi fortsette i den historiske traséen som nå krysset en parkeringsplass. Jeg tok frem kameraet fordi jeg visste at Ekebergparken holdeplass en gang hadde ligget her. Navnet må ikke forveksles med dagens holdeplass på Ekebergbanen. Nåværende Ekebergparken holdeplass byttet nemlig navn fra Sjømannsskolen holdeplass i 2014.
Høy driftsspenning
Turen videre gikk bratt oppover. Det var nok ikke noe problem for trikkene på Simensbråtenlinja, for de hadde en driftsspenning på 1200 volt – det dobbelte av det vanlige på det øvrige trikkenettet. Den sære spenningen medførte at kun Ekebergbanen og Simensbråtenlinjas materiell kunne brukes her. Disse trikkene hadde nemlig muligheten til å svitsje over til 600 volt når de kjørte ned til byen. Selvsagt hendte det at trikkførerne glemte å svitsje til 1200 volt på veien tilbake. Det medførte at lyspærer og sikringer ofte gikk.
Smedstua holdeplass
Rett før vi krysset Ekebergveien, måtte vi stoppe for å ta noen nye bilder. På venstre hånd lå nemlig Smedstua holdeplass, et øde sted som knapt hadde noe trafikkgrunnlag. Faktisk finnes det rester etter en kontaktledningsmast ved holdeplassen, men den glemte vi å se etter. Sannheten var vel heller at blodsukkeret mitt begynte å bli lavt. Jeg hadde tross alt vandret 15 kilometer denne dagen uten en eneste matpause.
Simensbråten holdeplass
Sola var på vei ned da vi hadde kommet oss opp på platået og kunne rusle de siste hundre meterne frem til endeholdeplassen. Denne delen av Simensbråtenlinja går på gang- og sykkelvei helt frem til restene etter den gamle vendesløyfa. Simensbråten holdeplass hadde leskur med kiosksalg. Nå stod 23-bussen der i stedet og var klar til avgang. Jeg var såpass sliten at jeg vurderte å stige ombord, uten å tenke over om det hadde noen hensikt. Heldigvis kom Stein Petter på en bedre idé.
– Jeg kjører deg hjem til døra.