Banner
Lukk kartLukk kart
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Du er her: Forside / Kongsberg Sølvverks gruvebaner / Saggrenda–Kongens gruveEtappe

Saggrenda–Kongens gruve

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
2 km Jernbanespor Middels
Det finnes et titalls kilometer med jernbanespor i de gamle gruvene til Kongsberg Sølvverk. Den lengste jernbanestrekningen er seks kilometer lang og ligger i Kristians stoll. Den fulgte jeg og flere andre ansatte ved Universitetet i Oslo frem til Kongens gruve.
Kristians stoll. Foto: Erlend Garåsen
Kristians stoll. Foto: Erlend Garåsen
Å vandre skinnelangs inn til Kongens gruve er noe jeg lenge har hatt lyst til, men ville jeg noen gang få lov? For ett år siden satt jeg i Festsalen – den store hallen inne i sølvgruvene i forbindelse med et jobbarrangement. Der kom jeg i kontakt med jenta bak baren som fortalte meg noe interessant. Hun hadde foreslått overfor museet at de burde starte med guidede vandringer gjennom Kristians stoll langs skinnene. I månedene etterpå la jeg en plan, nemlig å bestille en slik tur i regi av Kultur- og velferdsutvalget ved Universitetet i Oslo hvor jeg jobber. Ett år senere ble turen realisert. Med innleid buss, dro jeg og 50 andre fra universitetet til Kongsberg for å gå skinnelangs gruvebanen.

Ikke dagligdags
Tre av museets guider stod klare da vi ankom Saggrenda tidlig om ettermiddagen. Alle hadde fått beskjed om å ta med egne lykter og egnet fottøy, for dette var nemlig ikke en tur som var dagligdags ved Norsk Bergverksmuseum. Etter at vi hadde fått på oss de gule hjelmene, ble vi inndelt i to grupper. Jeg kom med i den siste gruppa og ble dermed ikke den første som steg inn i stollen. Jernbanestrekningen i Kristians stoll er seks kilometer lang og ender ved Haus Sachsen gruve. Vi skulle kun følge den 2,3 kilometer inn til Kongens gruve. Denne gruva er den største ved Kongsberg Sølvverk hvor sølvutvinning ble drevet helt ned til en dybde av 1000 meter.

Kristians stoll
Fem minutter etter at fortroppen hadde steget inn, ble det vår tur. Årstallet «1782» prydet stollens inngang. Dette var året da Kristians stoll ble påbegynt nordover fra Saggrenda mot Kongens gruve. Guiden Erik, som er pedagogisk ansvarlig ved museet, gikk først. Det ble raskt mørkt og kaldt, men heldigvis hadde jeg på meg en sterk hodelykt. Det tok ikke lang tid før vi stanset opp. Erik ønsket å fortelle litt om Kongsberg Sølvverks historie, både på norsk og engelsk. Vi hadde nemlig med oss noen franske og tyske deltakere i turgruppa vår.

Høydeforskjell
Vi gikk på noen avlange aluminiumsplater som lå midt i skinnegangen. Under skinnene lå det gamle og nye rør. Faktisk rant det en liten bekk under oss.
– Går vi oppover eller nedover?
Erik hadde stilt oss et spørsmål, men vannretningen til den lille bekken ga nok svaret. Høydeforskjellen mellom stollens inngang og Kongens gruve er på omtrent 15 meter. Den ble lagt i en oppoverbakke slik at avløpsvannet kunne renne ut i Saggrenda. Faktisk var denne høydeforskjellen grunnlaget for en strid på midten av 1850-tallet. I følge de opprinnelige planene, skulle Kristians stoll følge en vannrett linje. Da den ble lagt med helling, reagerte den tidligere bergverksdirektøren som fryktet at høydeforskjellen ville få negative konsekvenser for den planlagte transportbanen.

Ventilasjonsgjelet
Plutselig ble det lavt under taket. Stollen delte seg i to med en øvre og nedre passasje.
– Gjelet ble bygget for å lede røyken ut, sa Erik og ble mer alvorlig.
Vi fikk høre om de tragiske ulykkene som skjedde under stollens utvidelser. Det ble ikke anvendt dynamitt, men fyrsetting. Store bål ble tent for å varme opp fjellet. Når det ble avkjølt med kaldt vann, ble fjellet porøst og lettere å hogge. Denne metoden medførte dessverre en del ulykker ved at gruvearbeidere døde av kvelning.

Gjennomslaget
Vi stanset ved et skilt i støpejern som var festet til fjellveggen. Skiltet viste to piler over datoen 6. juni 1855.
– Dette var datoen for gjennomslaget, sa Erik.
Selv om Kristians stoll ble påbegynt i 1782, ble den ikke utvidet mot Kongens gruve før i 1855. Fire år tidligere startet arbeidet med å utvide stollen sørover fra Armen gruve. Etter gjennomslaget kunne stollen benyttes som transportbane med hester som drivkraft.

Skråbanen
Vi forlot hovedstollen og gikk inn en dør.
– Kan sistemann lukke døra? spurte Erik.
Vi fortsatte opp en brattere og smalere gang. Også her lå det jernbaneskinner. Kunne dette være skråbanen som ble anlagt på midten av 1800-tallet? Grunnet høydeforskjellen på 15 meter fra Armens gruve opp til Kongens gruve, ble det bygget to skråbaner – en 140 meter nordover og en 120 meter sørover. Disse banene skapte utfordringer for hestetransporten. Kun to fullastede vogner kunne tillates på turen nedover banen.

Fahrkunsten
Etter en kort orientering fra Erik, tok vi fatt på den søndre skråbanen. Jeg begynte å kjenne meg igjen. Vi gikk nå i de samme gangene hvor jeg hadde vært året før. Den ordinære guideruta ble nå fulgt hvor vi blant annet fikk en omvisning av «Fahrkunsten» – mannskapsheisen fra 1882 som består av to parallelle trestenger som kontinuerlig går opp og ned. Hver stang har flere trappetrinn, og det er mulig å reise nedover ved hele tiden å bytte til stolpa som går i samme retning. Erik steg inn i heisen og forsvant nedover gruvegangen. Skulle vi stige etter? Heldigvis dukket han opp igjen, for jeg vet ikke om jeg hadde tatt sjansen siden heisen går 300 meter nedover.

Trådsølv
På veien til gruvetoget fortalte Erik om trådsølvet som var vanlig å finne i gruva. Slike «tråder» inneholder nesten 100 prosent rent sølv og er sjeldne på verdensbasis. Museet har faktisk verdens største samling av trådsølv. Det finnes fortsatt en god del igjen i gruvene, noe som har medført flere innbrudd siden trådsølvet er ettertraktet blant samlere. I 2013 ble en mann dømt til fengsel i over ett år etter å ha stjålet sølv fra gruvene i Kongsberg.

Gruvetoget
For mange ble det nok en spesiell opplevelse å ta det skranglete gruvetoget tilbake til Saggrenda. Selv hadde jeg nok ønsket å fortsette videre inn til Haus Sachsen gruve hvor skinnene ender. Hvordan jeg skal få til det får jeg finne ut av senere. Men det er håp. Museet arrangerer nemlig guidede turer på bestilling til gruven Gottes Hülfe in der Noth som ligger litt sør for endestasjonen.