Banner
Lukk kartLukk kart
Jernbanelinje
Turforslag
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Gyland–Storekvina

Gyland–Storekvina

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
14 km Asfalt, grusveier og stier Middels
For å passere den 7,3 kilometer lange Gyland tunnel, følges den bratte stien over heia. Flere idylliske vann passeres, også grenda Homme hvor en uhyggelig hendelse inntraff for hundre år siden.
Dette var en etappe jeg virkelig hadde sett frem til. Jeg skulle ferdigstille Sørlandsbanen og gå den korte ruta mellom Gyland og Storekvina på sti over heia. Distansen fra stasjon til stasjon er kun på seks kilometer, men problemet er den 5717 kilometer lange Gyland tunnel. For å passere denne, måtte jeg og Elisabeth følge stien over heia.

Klare som egg
Til tross for at vi hadde deltatt på Norway Rock Festival dagen før, var vi klare for avmarsj etter en god frokost på Utsikten Hotell i Kvinesdal. Vi satte oss i Elisabeths bil og kjørte opp til Storekvina stasjon. Der parkerte vi og satte oss ned for å vente på toget mot Stavanger. Dette ville bli en svært varm dag. Gradestokken hadde allerede krøpet opp til 25 grader og varmere skulle det bli.

Kort strekning
Vi rakk knapt å sette oss ned før vi måtte stige av toget igjen. Storekvina og Gyland forbindes med den 5,7 kilometer lange Gyland tunnel. Således skulle dette være en kort etappe, men vi ante ikke hvilke utfordringer som ventet over heia. Jeg kjente meg godt igjen da vi steg av toget, for jeg hadde allerede gått etappen Sira–Gyland kun fem dager tidligere.

Mange veier til Rom
Etter å ha ruslet et stykke sør for stasjonen, tok vi av på veien som krysset Gylandselva. Nå hadde vi sola midt i fleisen og kjente at varmen ville bli en utfordring. Jeg tok opp kartet for å lete etter området hvor stien skulle starte.
– Hvor skal dere? spurte den eldre dama fra benken i hagen.
– Vi skal til Storekvina, svarte jeg. Men vi skal følge stien.
Dama ga oss flere mulige ruter, såpass mange at jeg ble i tvil om kartet mitt stemte. Vi valgte å følge den opprinnelige planen og forsatte mot stien.

Valgets kvaler
Etter en liten oppoverbakke, gjorde veien en skarp høyresving og fulgte Fedjestadtjødna tett. Vi var begge innstilte på å bade, men badeplassen hadde blitt okkupert av en eldre dame og en liten terrier. Hunden hadde allerede oppdaget oss og begynte å bjeffe mens halen gikk som en propell. Jeg tok frem kartet og ruslet ned til dama for å spørre om veien.
– Ja, dere kan følge stien herfra, men jeg anbefaler heller å følge veien videre, lød svaret.
Vi hadde visst ankommet stedet hvor stien startet, men fjellskråningen virket svært bratt. Hvis vi fulgte veien videre, ville vi komme inn på stien i et mindre kupert område. Vi valgte derfor å øke lengden på etappen med et par kilometer ved å gå omveien.

Smellet i det fjerne
Det ble nok en behageligere start å følge grusveien, for tidvis fikk vi skygge der den svinget seg oppover i terrenget. Etter to kilometer tok vi av på veien til venstre som dama hadde beskrevet. Den stemte også godt med kartet jeg holdt i hånda. I følge henne kunne vi bade i Hommetjørn hvor vi også ville møte på stien. Veien opp dalen ble mindre bratt enn jeg hadde fryktet. Det var så vidt vi merket at vi gikk i en oppoverbakke.
– Hørte du smellet? spurte Elisabeth.
Mørke skyer samlet seg på himmelen.

Strek i regninga
Tordenvær ble en strek i regninga. Vi skulle nemlig krysse en hei og ville snart befinne oss høyt oppe i terrenget. Nå satset vi på at det ville passere. Ellers var det nok heller ingen god idé å bade i tilfellet lynnedslag. Vi satte opp tempoet slik at vi kunne komme tidligere frem i tilfelle uværet ville treffe oss.
– Nå har vi allerede gått to tredeler av hele etappen, sa jeg etter å ha sjekket kartet.
– Allerede? svarte Elisabeth noe overrasket.

Idylliske Homme
Det var fortsatt sol og varmt da vi nådde frem til den store innsjøen. Homme var virkelig et idyllisk sted med alle småhusene og de forfalne låvene langs vannet. Flere av husene stod tomme og gårdsdriften hadde nok blitt avviklet for mange år siden. Hvorfor hadde dette flotte stedet blitt avfolket?
– Vi bader, utbrøt jeg.
Selv om buldringen ble sterkere, så vindretningen ut til å komme fra et sted med blå himmel. Uværet var nok i ferd med å passere oss. Vi ruslet ned til vannkanten, men området virket svært langgrunt.
– Er det ikke bedre å bade på andre siden av vannet? spurte Elisabeth og pekte mot en brygge.

Ond ånd?
På nøyaktig samme tid, nemlig lørdag den 15. juli, blir bonden Syvert Espeli møtt av hans vettskremte kone da han kommer hjem til gården. Hun hadde hørt grufulle skrik.
– Gud hjelp meg!
Mannen tar med bikkja og går mot lydretningen, men bikka stivner til i skogen med halen under beina. Når han kommer hjem, tar skrikene til igjen. Kona nekter ham å gå ut, for hun tør ikke å være alene i huset. Samtidig, omtrent to kilometer sør for Homme, drar tre karer på fisketur til tjernet Kalven. De tre kommer aldri hjem, men likene blir funnet dagen etter. To av dem lå innviklet i fiskesnører på bunnen av tjernet, mens den yngste lå på magen med hodet under vann. I årene etter blir bygda avfolket. Folk klarte ikke lenger å bo der etter det som hadde skjedd. Forfatter Mari Anne Næsheim Hall, som har skrevet om saken, beskriver stedet som tomt, tungt og mørkt – akkurat som en ånd levde der.

Nye utfordringer
Grusveien så ut til å ende opp ved gården der hvor Elisabeth hadde sett brygga.
– Jeg tror vi skal opp her, ropte Elisabeth bak meg og pekte opp en merket sti.
Det så ut for at hun hadde rett. Og jeg som hadde trodd vi kunne fortsette på den fine grusveien og at vi snart var fremme. Å fortsette på stien ble nok utfordrende på mange måter. Den var både bratt og gjengrodd. I tillegg gikk den i retning av de mørke skyene. Tordenskrallene ble sterkere og sterkere.

Topptur
Vi glemte helt av badingen. Nå gjaldt det å komme raskt frem til Storekvina før uværet brøt løs. Jeg måtte stadig stoppe for å hente igjen pusten og ta drikkepauser. Heldigvis hadde jeg tatt med myggsprayen, for ellers hadde jeg nok blitt spist opp. Stien ble bare brattere og brattere. Nå så jeg hvilken topp vi var i ferd med å bestige. Minst 200 høydemetre gjenstod før vi ville nå toppen.

Mistet stien
Etter tre kvarter nådde vi endelig toppen. Den rødmerkede lille varden var nok et tegn på det. Men hvor ble det av stien? Nye drønn kunne høres, og lyden ble stadig sterkere. Elisabeth gikk i én retning og jeg en annen. Heldigvis fant vi stien igjen etter kort tid. Nå kunne vi også sette opp tempoet, for det begynte å gå nedover. De siste hundre meterne ned til Djupevatn ble ganske så bratte. Selv om vi ikke hadde dekning, var det lett å orientere seg med papirkartet.
– Vi kommer snart inn på en større vei, sa jeg.

Udyr med horn
Stien ble etter hvert til en traktorvei. Det var ingen tvil om at vi hadde startet på siste del av nedstigningen til Kvinesdal. Gleden var stor da vi ankom gården ved Bjåstøl. Herfra fortsatte vi på en grusvei gjennom en tett granskog. Udyr med horn dukket opp på venstre side. De skuet bort på oss, selv om vi ikke kunne se øynene bak den tette panneluggen.
– Det der er skotsk høylandsfe, sa Elisabeth.

Unnagjort strekning
Jeg brydde meg ikke lenger om uværet selv om de mørke skyene hang over oss. Det ville trolig begynne å regne når som helst, men nå lå stasjonen kun et par kilometer unna. Vi krysset elva Kvina over ei bru og fikk øye på jernbanen der den kom ut av den lange Gylandtunnelen. Et kvarter senere kunne vi rusle glade og fornøyde frem til bilen. Jeg var nok mest glad som nettopp hadde ferdigstilt den 549 kilometer lange Sørlandsbanen. Faktisk den aller vanskeligste jernbanestrekningen i Norge å følge til fots.

Verdig avslutning
Mens Elisabeth gikk til bilen, ruslet jeg bort til stasjonsbygningen for å ta et avslutningsbilde. Jeg kom ikke tomhendt tilbake, for jeg hadde tatt en svipptur innom Coop-butikken ved siden av med en øl i hånda. Den forsterket nok lykkerusen jeg hadde i kroppen da vi kjørte ut fra stasjonen på vei til Larvik. Men før vi svinget inn på E18, stoppet vi på Simonstad stasjon langs Treungenbanen for å kikke på vanntårnet og de gamle jernbanevognene som stod parkerte.