Banner
Lukk kartLukk kart
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Du er her: Forside / Rørosbanen / Hamar–LøtenEtappe

Hamar–Løten

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
28 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Hele åtte nedlagte holdeplasser ligger langs etappen mellom Hamar og Løten. Fra Hørsand følges en elvesti mot Ilseng forbi en nedlagt brennevinsfabrikk. Ved Hjellum ligger et av Hedmarkens største gravhauger.
Jeg spratt opp. Vekkeklokka hadde ikke ringt og bussen gikk om en time. Jeg kastet meg i dusjen og rakk en rask frokost før jeg skyndet meg ut døra. Vanligvis bruker jeg bare 20 minutter på å gå til bussterminalen, men denne gangen tok jeg T-banen. For jeg måtte nemlig innom apoteket på Jernbanetorget før avreise. Da jeg løp ut fra Vitusapoteket, var det under ti minutter til bussen gikk. God tid, tenkte jeg. Da jeg ankom bussterminalen, så stedet ut som en slagmark. Terminalen var under ombygging og det fantes knapt et skilt. En monitor viste at bussen gikk fra plattform 4, men hvor i all verden lå den? Jeg fulgte noen håndskrevne lapper som pekte mot en plattform.
– Hvor er plattform 4? spurte jeg en sjåfør som satt i bussen mot Notodden.
– På andre siden, lød svaret.
Jeg løp inn i terminalen og ut på den siden som peker mot Schweigaards gate. Der oppdaget jeg en Ruter-buss som stod klar til avgang.
– Hvor er plattform 4? – Bussen går om to minutter og jeg må rekke den.
– Den ligger på andre siden, svarte sjåføren.
Fortvilet løp jeg tilbake igjen. Notodden-bussen hadde kjørt, så jeg stormet inn i en ny buss som var i ferd med å rygge ut.
– Du er på riktig side, men du må lenger bort, svarte sjåføren.
Jeg løp mellom flere busser og oppdaget en Vy-buss hvor bagasjelukene var i ferd med å lukke seg.
– Jeg har ikke rukket å finne billetten, fikk jeg stønnet frem.
Det var visst helt greit. Jeg var nemlig den eneste passasjeren som skulle av på Myklegard, så sjåføren fant meg raskt på passasjerlista.

Farlig vei
Jeg var fortsatt svett da vi ankom Myklegard halvannen time senere. Etter en kjapp ansiktsvask på Esso-stasjonen, var jeg klar. Men kanskje ikke så klar for å vandre langs en motorvei. Det var svært tett trafikk langs Riksvei 3. Veiarbeidet i området medførte at jeg måtte snike meg mellom biler og betonggriser. Var det lov å følge denne veien mon tro? Jeg så ingen forbudsskilt. I et digert veikryss måtte jeg løpe over veien og fortsette på midtdeleren. Det var det eneste området hvor jeg følte meg trygg.

Løten stasjon
Planen var å ta en avstikker til nedlagte Roset holdeplass, men jeg hadde skiftet mening. Nå ønsket jeg å komme raskest mulig frem til Løten sentrum og vekk fra den trafikkerte veien. Jeg kunne helt sikkert ha fulgt noen alternative småveier da jeg nærmet meg Løten, men jeg valgte i stedet å sette opp tempoet. Det ble en lettelse å forlate riksveien. Nå fikk jeg også tid til å nyte det fine været jeg hadde. Jeg kom nok til å bli brun, for jeg hadde sola rett i fleisen. Løten stasjon ville bli første stopp på dagens etappe. Den røde stasjonsbygningen ble åpnet i 1862 samtidig med Hamar–Grundsetbanen, men da under navnet «Berg stasjon». En stor plakat fortalte meg at det var buss for tog på strekningen, så det ble nok et stasjonsbilde uten tog i bakgrunnen. Veien videre mot Ådalsbruk var stengt, men heldigvis fant jeg noen lokale guider.
– Hvordan kommer jeg meg over sporene? spurte jeg et eldre par som satt i busskuret utenfor stasjonen.
Mannen reiste seg opp og pekte mot undergangen.

Kollisjonskurs
Hamar og Hedmarken Turistforening hadde visst allerede gått etappen. Det var nemlig skiltet turløype til Ilseng stasjon, men de hadde glemt Ådalsbruk stasjon som lå midtveis i ruta. Selv om jeg ikke akkurat gikk på sti, gikk det greit å følge sykkelveien. Bilveien ved siden av hadde nesten ikke noe trafikk. En eldre mann kom gående i mot meg på sykkelstien. Jeg flyttet meg mot venstre slik at vi ikke var på kollisjonskurs. Men da han kom nærmere, hadde han gjort samme manøver. Jeg flyttet meg såpass langt til venstre at jeg nærmest gikk i grøfta. Han tviholdt på kursen. Idet han passerte meg, hørte jeg et stort sukk. Var han oppgitt over at jeg ikke fulgte høyreregelen? Etter 20 minutter dukket det første bilen opp. Den bråbremset ved siden av meg og ruta gikk ned.
– Hvor ligger Folkets hus? spurte dama i passasjersetet.
Hadde hun spurt om jernbanestasjoner, kunne jeg sikkert ha hjulpet henne.

Ådalsbruk stasjon
En stor sennepsgul bygning dukket opp i det fjerne. Det kunne ikke være noe annet enn Ådalsbruk stasjon. I likhet med Løten, ble bygningen oppført i 1862, men under navnet «Løken». Selv om stasjonen ble nedlagt i 1984, stopper det allikevel tog her om sommeren. Da kjøres det nemlig veterantog på strekningen trukket av damplokomotivet «Caroline». Dette lokomotivet trafikkerte opprinnelig på det halvannen kilometer lange sidesporet mellom Ådalsbruk og Klevfos. Jeg krysset jernbanen under ei bru, men snudde da jeg så at stasjonen virket bebodd. Derfor fulgte jeg i stedet en grusvei på andre siden av sporet. Jeg klatret opp på en benk og tok et bilde av stasjonen og det røde godshuset ved siden av. Her satte jeg meg også ned for å ta turens første pause. Kartet viste at jeg kunne fortsette på grusveien. Men egentlig burde jeg ha valgt en litt lengre omvei, for det var mulig å følge deler av det gamle sidesporet til Klevfos.

Skummel mann
Grusveien endte opp ved en gård, men hvor gikk veien videre? En langhåra mann i skinnjakke kom kjørende imot meg på motorsykkel. Han stanset og kikket undrende bort på meg.
– Hvor går veien videre? spurte jeg og viste ham kartet.
Han var visst ikke så skummel, men faktisk veldig hyggelig. Veien fortsatte nemlig bak låven, og der stod også et veterankjøretøy parkert – en gammel brannbil fra Stange brannvesen.

Hørsand stasjon
Veien endte ut i fylkesveien som jeg fulgte nordover. Jeg skvatt skikkelig til da en bil passerte meg i høy hastighet. Bilen hadde valgt å kjøre forbi en syklist og kom dermed faretruende nær meg. Jeg krysset Rørosbanen under ei bru og tok av på Hørsandvegen. I følge kartet skulle nedlagte Hørsand stasjon ligge til høyre for planovergangen. Veien inn til stasjonen så ut til å ende opp ved en privatbolig. Derfor krysset jeg i stedet planovergangen og fulgte en gjengrodd sti langs andre siden av sporet. Jeg trampet mens jeg gikk i det høye gresset i tilfelle det lå en hoggorm på lur. Stien endte opp ved en låve og jeg kunne knapt skimte sporet mellom trærne. Småskuffet gikk jeg tilbake til veien og fortsatte videre. Det var kanskje ikke så mye jeg gikk glipp av, for ryktene sier at det kun finnes rester etter lasterampa. Stasjonsbygningen ble revet i 1975.

Ilsengstiene
Jeg fikk meg en gledelig overraskelse da jeg nådde frem til Hørsand bru. En idyllisk elvesti fulgte Svartelva tett i retning Ilseng. Selv om det nylig hadde regnet i området, var gresset relativt tørt. Da jeg nådde en liten bakketopp, snublet jeg i ei rot. I samme øyeblikk kom to damer gående med en diger hund i bånd. Bikkja hoppa opp og skvatt skikkelig til. Jeg måtte bøye meg ned og fortelle den at jeg ikke var farlig. Jeg satte meg ned på en trestamme og tok frem matpakka. Det ble ingen lang pause, for jeg ble raskt oppspist av mygg som så ut til å trives i dette fuktige området.

Romedal Brænderi
Det spørs om jeg hadde kommet frem til Hamar om jeg hadde fulgt stien 150 år tidligere. Nå passerte jeg nemlig grunnmurene til Romedal Brænderi hvor det ble produsert brennevin frem til 1881. Restene etter kanalen fra elva lå fortsatt synlig på bakken. Den ble brukt for å skaffe kjølevann til bryggeriet. Jeg møtte på flere turgåere mens jeg vandret videre langs Svartelva, deriblant to menn i 30-åra med hver sin fiskestang. Hvorfor Ilsengstiene brukte slagordet «der elvene møtes», fikk jeg nå svaret på. Stien ble nemlig brutt av elva Fura som munnet ut i Svartelva. Heldigvis møtte jeg på tre turgåere som fikk sendt meg i riktig retning.
– Bare følge stien langs den andre elva, så finner du ei bru.
Stien langs Fura var kanskje enda mer idyllisk siden den krysset en liten bjørkeskog på veien oppover.

Impregneringsanstalten holdeplass
Jeg ankom Ilseng etter å ha krysset elva over en gyngete trebro. Google sendte meg mot en planovergang som lå i enden av en oppoverbakke. Her lå tidligere Impregneringsanstalten holdeplass. Jeg tok et bilde østover i retning der plattformen hadde ligget og fikk med meg en katt på kjøpet. Katten oppdaget jeg ikke før jeg redigerte bildene i ettertid. Navnet på holdeplassen stammer trolig fra impregneringsfabrikken Scanpole som ligger i området. Holdeplassen ble lagt ned i 1986.

Ilseng stasjon
Da jeg nådde frem til Ilseng stasjon en kilometer vest for holdeplassen, var jeg nokså sliten. Jeg satte meg ned i leskuret for å spise resten av nisten. Før jeg satte kursen mot Hamar, tok jeg et bilde av den store hvite stasjonsbygningen. Denne er egentlig et ombygd bolighus som ble tatt i bruk i 1921. Bygningen som stod oppført tidligere er i dag flyttet til Jernbanemuseet på Hamar.

Kveka holdeplass
Jeg kjente de første regndråpene mens jeg ruslet langs fylkesveien mot Hamar. Det var enda en mil igjen, så jeg satte opp tempoet og håpet på at det ville gi seg. Jeg tok av på en øde grusvei og fikk øye på Mjøsa lenger fremme. GPS-en var innstilt på Kveka holdeplass som bare skulle ligge en kilometer unna. Jeg nøyde meg med å ta et bilde av holdeplassen der veien krysset jernbanen over brua. Den ble lagt ned i 1986 samtidig som lokaltrafikken mellom Hamar og Elverum ble innstilt.

Gravhaugene ved Vidarshov
Hjellum stasjon var neste stopp, vel tre kilometer unna. Jeg gikk nå i et relativt øde område. Regnet hadde uteblitt, men jeg var allikevel klar for å komme frem. Planen var å besøke Basarene før jeg satte kursen hjemover – et mikrobryggeri og spisested i Hamar. Grusveien ledet ut til en trafikkert vei. Jeg fikk øye på stasjonsbygningen da jeg krysset planovergangen. Det var ikke et vakkert syn. Den sjokkrosa bygningen huser i dag et yogastudio, for stasjonen ble lagt ned i 1990. Jeg fortsatte på en smal grusvei vestover som fulgte sporet tett. Veien ledet opp til gården Vidarshov. Den hvite hovedbygningen var virkelig flott. Her ligger det to felter med gravhauger fra jernalderen. Gravhaugene er en av de største på Hedmarken.

Uåpnet holdeplass
Egentlig hadde jeg tenkt til å følge Google Maps de siste kilometerne frem til Hamar, men det ble en liten omvei siden brua var stengt. Det gjorde egentlig ikke noe, for nå passerte jeg nemlig stasjonsbygningen til Åker holdeplass. Bygningen fungerer i dag som bolighus etter at holdeplassen ble lagt ned i 1986. Jeg krysset E6 under ei bru og fulgte en midlertidig sykkelvei gjennom et anleggsområde. Det ble ikke så spennende å fortsette langs trafikkerte veier forbi flere kjøpesentre. Derfor tok jeg en liten omvei ned til Vikingskipet for å se om jeg fant rester etter holdeplassen med samme navn. Dessverre var det lite å se. Holdeplassen ble opprettet i 1993 i forbindelse med OL 1994, men ble bare brukt én gang i forbindelse med et sykkel-VM i 1993.

Selvbetjening av øl
Da jeg bare hadde en halv kilometer igjen, kom regnet. Jeg skyndet meg mot ølbaren «Heim» siden Bassarene var stengt. På veien tok jeg et bilde av den majestetiske stasjonsbygningen fra 1896. Det var folksomt da jeg steg inn i ølbaren, men jeg ble litt forvirret av konseptet. Det var nemlig selvbetjening av øl fra de mange ølkranene som var satt opp langs veggen. Med et verdikort kunne en fritt tappe sitt eget øl. Jeg var for sliten til å forholde meg til noe slikt, så jeg bestilte meg i stedet en Red Ale fra Tya Bryggeri på flaske. Jeg rakk å sitte der vel en time før jeg måtte rusle tilbake til stasjonen.
Sponsor:
Langodden Gard