Skøyen–Bekkestua
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 7 km | Asfalt, Grusvei | Lett |
Turen langs Lilleakerbanen går gjennom et vakkert naturlandskap ved Tjernsrud og fortsetter på småveier langs Lysakerelva frem til Lilleaker. Resten av turen går på stier og småveier gjennom villaområder før turen ender ved Skøyen holdeplass.
Øraker holdeplass. Foto: Erlend Garåsen
Avbrutt etappe
Det var mindre glatt og guffent sammenliknet med da jeg og Sita var på Bekkestua to uker tidligere. Da måtte vi avbryte etappen langs Kolsåsbanen på Bekkestua fordi vi ikke orket å gå en meter til i kulda. På en måte skulle jeg fortsette langs Kolsåsbanen, for før 1942 fulgte linja traséen til Lilleakerbanen frem til nytt forbindelsesspor ble bygget mellom Jar og Sørbyhaugen. Den gangen kjørte det utelukkende trikk på linja frem til Kolsås.
Egne hjem
Et bilde av trikken til Grefsen ble dagens startbilde. Deretter gikk jeg opp trappene fra stasjonen og fulgte Bærumsveien østover som fulgte linja tett. Jeg hadde allerede lagt inn posisjonene til nedlagte Egne hjem stasjon i Google Maps. Denne gangen skulle jeg ikke gå glipp av noen nedlagte stasjoner. Det tok ikke mer enn ti minutter før jeg måtte ta av på en sidevei, for jeg var visst allerede fremme ved Egne hjem. Da jeg hadde gått ned en liten bakke, ble jeg stående foran et heldekkende tregjerde. Det ble visst ikke så spennende å ta bilde av akkurat denne stasjonen. Stedets historie var kanskje mer interessant. Egne hjem var et eget boligselskap som bygde mindre selveierboliger med egne hager i området mellom 1900–1910. På den måten fikk arbeiderne et alternativ fremfor små leiligheter i leiegårder med dårlige sanitære forhold.
Ringstabekk
I følge notatene mine var neste stasjon på lista Gamle Ringstabekk. Den ble i likhet med Egne hjem lagt ned i 2006 da Kolsåsbanen ble stengt for oppgradering til metrostandard. Heldigvis kunne jeg fortsette skinnelangs på en vei gjennom det historiske boligfeltet. Veien endte opp foran et tilsvarende gjerde som ved Egne hjem. En ustrødd og smal gangvei fortsatte inntil gjerdet og ledet ut i et veikryss hundre meter lenger fremme. Da fortalte GPS-en meg at jeg allerede hadde kommet frem til gamle Ringstabekk stasjon. Det ble en like uinteressant severdighet som Egne hjem stasjon, nemlig en lik trevegg som sperret for utsikten ned til sporene. Nye Ringstabekk stasjon hadde visst bare blitt anlagt 150 meter lenger østover, for nedgangen lå på andre siden av krysset. Jeg fortsatte i stedet videre langs Bærumsveien siden trikken ikke stopper på den nye stasjonen.
Tjernsrud
Spenningen steg. Fra T-banen hadde jeg oppdaget en flott turvei fra vinduet som fulgte sporet tett. Nå fortalte kartet meg at jeg skulle ta av på neste vei som ville lede ned til Tjernsrudtjernet. Derfra startet stien langs vannet og Kolsåsbanen frem til Jar, men var den fremkommelig? Siden jeg hadde mista den ene brodden, var jeg ikke akkurat kledd for blankis. Den glatte bakken ned til tjernet ga meg en forsmak. For ikke å falle, gikk jeg mest mulig i grøfta. Jeg satte opp tempoet da jeg hadde kommet meg ned, men stanset på brua som krysset deler av tjernet for å ta et bilde. Islaget virket svært tynt. Her var det ikke tilrådelig med skøyter. Jeg fortsatte videre på den snødekte stien, men måtte stanse opp da skinnene fulgte meg tett på høyre hånd. Der ble jeg stående med kameraet i hånda frem til trikken kom. Det ble et blinkskudd, for i samme øyeblikk passerte også T-banen mot sentrum.
Jar stasjon
Stien ble atskillig mer utfordrende å følge da jeg hadde passert tjernet. Nå var den såpass glatt at jeg valgte å gå i skogen i stedet. Jeg var visst ikke alene på glattisen. Mot meg kom en mann med bikkja i bånd.
– Hei!
Jeg smilte og hilste tilbake. Det var tydelig at jeg befant meg i et annet fylke, for slikt bedriver man ikke med i Oslo. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på de resterende 400 meterne frem til Jar, men det gikk i hvert fall langt annet enn raskt. En smal vei ledet opp i retning av sporet. Jeg tok opp kartet og la merke til at jeg hadde passert nedlagte Tjernsrud stasjon uten å legge merke til den. Da fikk jeg heller ta den igjen når resten av Kolsåsbanen skulle traskes. Stien opp ledet frem til Jar stasjon. På andre siden av sporet lå den lille stasjonsbygningen. Disse forstadsbanene hadde jo billett- og kiosksalg i gamledager. På Holmenkollbanen var det til og med godsekspedisjon ved flere av stasjonene, akkurat slik det var langs det ordinære jernbanenettet. Det er en grunn til at jeg har valgt å følge forstadsbanene.
Lysakerelva
I følge kartet ville de to banene skille lag ved Lysakerelva. Nå gjaldt det å komme seg trygt ned til hovedveien som krysset elva et par hundre meter lenger fremme. Stien ned fra høyden jeg stod på var dekket av snø og is, så jeg måtte gå en lang omvei for å komme meg helskinnet ned. Gangveien var heldigvis godt saltet, men det var den ikke lenger da jeg krysset fylkesgrensa. Jeg har et inntrykk av at sykkelveiene i Oslo prioriteres i større grad en gangveiene. Verre var det med stien ned til Lilleakerbanens første stoppested, Øraker holdeplass. Den var såpeglatt. Jeg følte meg ekstra gammel da to jenter i begynnelsen av 20-årene raste forbi meg uten problemer. Når du tidligere har revet av akillessenen etter å ha ramlet på glattisen, gjør det noe med deg mentalt. Å gå på krykker i flere uker etter en slik skade er ikke spesielt morsomt.
Øraker holdeplass
Trikken var allerede på vei til holdeplassen da jeg nærmet meg plattformen. Jeg valgte å holde litt avstand for at ikke trikkeføreren skulle tro at jeg skulle stige på. Men å stanse måtte den visst uansett. Signalet gikk i rødt og bommene gikk ned ved planovergangen foran trikken. Jeg rakk derfor å ta et flott bilde av trikken forfra før jeg fortsatte langs veien som fulgte sporet nedover.
Lilleaker stasjon
Turen ned til neste holdeplass gikk ganske raskt. Lilleaker var banens endestasjon da den åpnet under navnet «Øraker stasjon» i 1919. Stasjonsbygningen er også relativt stor – en diger mursteinsbygning i to etasjer. Nå holdt «Stoppestedet» til i lokalet, et aktivitetshus for barn og ungdom. Det var ikke lett å få tatt et godt bilde av stasjonen uten å stå i sporet, men det valgte jeg ikke å gjøre.
Rett i bakken
Turen ned til Sollerud holdeplass ble en flott skue. Hvis vi ser bort ifra at jeg falt på glattisen og slo meg. Da veien endte foran en garasje, kunne jeg nemlig fortsette på en sti som fulgte Lilleakerbanen tett. Idet jeg skulle ta et bilde av trikken som passerte, mistet jeg balansen og skled. Paret som passerte meg i samme øyeblikk syntes sikkert det var morsomt. Jeg måtte jo le litt av meg selv der jeg lå på bakken med kameraet i hånda.
Furulund holdeplass
Det var liksom ikke så stas å ta bilde av holdeplassene. De hadde ikke helt den samme historien som stasjonene hvor stasjonsbygningene fungerte som samlingspunkt for folk. Derfor ble det noen diskrete bilder. Jeg kunne jo ikke unngå å bli lagt merke til av passasjerene som ventet på trikken. De trodde kanskje at jeg tok bilde av dem. Veien videre til Furulund ble litt mer komplisert. Jeg måtte stadig snu og gå tilbake fordi jeg hele tiden havnet på blindveier. Til slutt ga jeg opp å følge sporet og gikk en lang omvei gjennom et boligfelt og fulgte den trafikkerte Vækerøveien ned til holdeplassen. Jeg skulle til å sende en melding til Linn for å fortelle hvor jeg var. Dette var jo en holdeplass jeg selv brukte hver gang jeg besøkte henne frem til hun flyttet til Nederland.
Tvilsom vei
Jeg fortsatte midt i veien i stedet for den såpeglatte gangveien. Heldigvis var det ingen av bilistene som reagerte særlig på det. Plutselig gikk bommene ned og lyset blinket i rødt. Trikken passerte planovergangen, men jeg var for sen på avtrekkeren. Det ble ingen bilder. Da jeg skulle fortsette, gjorde veien en stor sving og fortsatte i en helt annen retning enn banen. UT.no-appen hadde tegnet inn en slags anbefalt rute på en smal vei mellom to rekkehus. Denne gikk i en mer riktig retning.
– Kommer jeg gjennom her? spurte jeg et par som kom opp fra den tvilsomme veien.
– Jada, svarte mannen på Stavanger-dialekt.
Han fikk heldigvis rett, for veien gjennom boligfeltet ledet rett ut til Ullern holdeplass.
Abbediengen holdeplass
Fotograferingen ble igjen gjort i skjul for ikke å trekke oppmerksomhet. På veien ned mot Abbediengen holdeplass begynte jeg å lure på hvorfor jeg i det hele tatt brydde meg. Da en enslig kvinne stod på plattformen og ventet på trikken, rettet jeg kameraet rett mot holdeplassen og knipset i vei. Hun fikk tro hva hun ville, for dette prosjektet skulle gjennomføres okke som. I samme øyeblikk kom trikken, og da fikk jeg straks et mye riktigere motiv. Fornøyd ruslet jeg videre mot neste holdeplass, nemlig Hoff.
Den beste reisen
På veien ned til Hoff oppdaget jeg flere NSB-biler som stod parkerte langs veien, de såkalte GreenMobility-bilene. At NSB kun kjører tog er nok historie, for nå driver de visstnok med bilutleie også. Konseptet er egentlig ikke så dumt, for konkurranseutsettingen av norsk jernbane har medført at de må tenke nytt. Elbilutleieordningen inngår i «Den beste reisen», NSB-konsernets satsing for å tilby de reisende et tilbud fra dør til dør. Det er nok nytenkning som må til for at NSB skal kunne opprettholde sin posisjon i fremtiden.
Valgets kvaler
Jeg sendte Alexander, gitaristen i mitt togband «Signälfeil», en melding og informerte om at jeg var klar for sushi.
– Skal jeg ta tog, trikk eller buss?
Det er mange veier til Tøyen, spesielt fra kollektivknutepunktet Skøyen. Da jeg ikke fikk noe svar, fortsatte jeg langs veien til jeg kom frem til et boligkompleks bestående av høyblokker. Heldigvis kunne jeg fortsette på gangvei som fulgte banen tett. Da jeg fikk øye på holdeplassen, ringte jeg ham i stedet. Han hadde akkurat avsluttet øvingen i et annet band og var på vei til Tøyen for å møte meg. Da oppdaget jeg at jeg slettes ikke var fremme, men befant meg ved nest siste holdeplass.
Skøyen
Det tok heldigvis ikke lang tid å gå de 400 meterne fra Hoff til Skøyen. Det ble allikevel ikke helt lett, for stien langs Hoffselva var glatt og mørk. Sporet jeg fulgte var også av relativt nyere dato. I 1981 åpnet nemlig en ny trasé mellom Thune og Hoff slik at trikken ikke lenger tok sløyfa om Skøyen stasjon. Da jeg endelig nådde frem, fikk jeg tatt et flott bilde av trikken som stanset ved holdeplassen. Deretter krysset jeg veien og stilte meg ved busstoppet. 20-bussen dukket opp etter bare fire minutter. Nå skulle det bli godt med sushi etter dagens tur. Men først måtte jeg vise billetten i kontrollen som ble holdt om bord. Selvsagt fra NSB-appen, for en jernbanemann handler da bussbilletten sin hos NSB fremfor Ruter.