Singsås–Støren
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 32 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Det ble ingen wienerbrød da vi nådde frem til Støren. Men vi fikk omvisning på Hogna Brygg og passerte en heldig laksefisker.
Konduktør og tog på Singsås stasjon. Foto: Alexander Vestrum
Gratis twist
Det var en blid og omgjengelig trønderkonduktør som kontrollerte billettene våre. Reisen til Singsås ble nok ikke like staselig som da Bør ankom Olderdalen fra Trondheim. Selv om det hverken ble eksklusiv champagne eller russisk kaviar om bord, spanderte i det minste SJ twist til kaffen fra automaten. Hvor lå landhandelen til han Bør mon tro? Vi fant hverken innehaveren eller Josefine, men vi passerte den amerikanske dineren «Kanari og Kaffe Route 30» etter hundre meter. Der hadde vi spist klubb og duppe dagen i forveien.
Osøi bru holdeplass
Det ble et par kjedelige kilometre langs fylkesveien fra Singsås. Både jernbanen og Gaula fulgte oss tett, og det tok ikke lang tid før vi fikk øye på noen laksefiskere med støvlene godt plantet i det kalde vannet. Vi krysset elva og satte oss ned på en benk utenfor Coop-butikken på andre siden av veibrua. Det ble kaffe og is før vi på ny krysset Gaula for å komme over til nedlagte Osøi bru holdeplass.
– Et tog! ropte Alexander.
Vi rakk å ta bilde av det gule anleggstoget før det passerte holdeplassen.
Rusten taubane
Turen videre ble mye mer behagelig. Nå fortsatte vi på en øde grusvei langs Rørosbanen på vei til Bjørgen stasjon.
– Sjekk gården der oppe! sa Alexander og pekte opp fjellsiden.
Var det gården til han Bør mon tro? Vi hadde nemlig ikke funnet Olderdalen på kartet, så den kunne jo ligge hvor som helst.
– Jeg kunne vurdert å klatre opp til gården om den ble dagens endestasjon, svarte jeg.
Men det fantes en enklere måte, for gården hadde faktisk sin egen taubane. Den var ganske rusten, så spørs om vi hadde kommet opp med livet i behold.
Bare rør
Det eneste vi fant på Bjørgen stasjon var en stabel med rør. Stasjonsbygningen ble revet i 1974 og stoppestedet nedgradert til holdeplass allerede i 1961. Men det ville bli skikkelig rør om vi ikke kom frem til neste holdeplass. Talsnes lå fire kilometer unna, og skulle vi tro kartet, måtte vi følge en sti forbi en seter i et bratt område.
– Jeg går ikke inn i hagen til folk, sa Alexander skeptisk.
Da kom jeg på den gangen jeg og Elisabeth hadde forstyrret et hageselskap på en etappe langs Sørlandsbanen.
– Dette blir nok dagens mest krevende parti, sa jeg.
Vi hadde begynt på stigningen opp til det tvilsomme området.
En perle
Vi passerte noen bortgjemte lastebilvrak før vi kom inn på den ukjente stien. Den var faktisk en perle. Vi gikk forbi en idyllisk hytte med gresstak og fikk fin utsikt utover Gauldalen. Deretter gikk det stupbratt nedover. Vi måtte gå svært forsiktig for ikke å gli på den glatte gjørma. Da vi omsider nådde bunnen av bakken, gikk stien over til en idyllisk grusvei gjennom et vakkert åkerlandskap.
– Bak den bygningen ligger Talsnes holdeplass, sa jeg og pekte på et gårdshus.
For ikke å forstyrre nok et hageselskap, tok vi i stedet bilde av stasjonsområdet fra planovergangen bortenfor. Kotsøy stasjon ville kanskje bli mer spennende, og den lå bare halvannen kilometer unna.
Hogna Brygg
Hadde vi gått etappen året før, kunne vi tatt bilde av den avlange stasjonsbygningen. Nå var den revet og kun et venteskur var alt som stod igjen. Det ble en kort visitt, for vi var mer interesserte i det som fantes på andre siden av elva. Der lå nemlig Hogna Brygg, og vi hadde allerede fått smake på mikrobryggeriets varer dagen før. Vi ble møtt av innehaveren da vi steg inn i utsalgsbutikken. Jeg fortalte om Skinnelangs og formålet med dagens etappe.
– Vi produserte vårt eget øl til Dovrebanens 100-årsjubileum, sa Liv og pekte på ølboksen med det dekorative toget.
Hogna Brygg startet opp i 2016 etter å ha overtatt lokalet til den nedlagte Coop-butikken, men historien startet allerede to år tidligere. Da hadde Sturla Bogen, bryggeriets tekniske sjef, kommet hjem med en pose maltekstrakt. Etter å ha brygget noen batcher med både pale ale og porter, ville bygda ha mer. Og det fikk de.
Kollisjonskurs
Med en boks gose i sekken, satte vi kursen mot Støren. Det var 18 kilometer igjen, og dessverre fantes det ikke andre alternativer enn den trafikkerte fylkesveien. Selv om Rørosbanen fortsatte på andre siden av Gaula, hadde vi tenkt å besøke de stoppestedene som hadde egen bruforbindelse. Dalen ble smalere og smalere, og veien like så. Vi følte oss ikke trygge der vi presset oss inntil fjellveggen for å passere den krappe svingen. I samme øyeblikk kom en bil kjørende imot oss i høy hastighet. Sjåføren skvatt og bilen rykket brått til siden. Deretter la han seg på hornet.
– Han lå minst i 80! ropte Alexander forskrekket.
Vi skjønte raskt hvorfor det var 50-sone i dette området.
Storfangst
Plutselig bråstoppet bilen foran oss og satte på nødblinken. Da Alexander rettet kameraet mot to fiskere i elva, skjønte jeg hva som var på gang. Fiskestanga til en av dem stod i helspenn, og det var ingen tvil om at han hadde fått en stor laks på kroken. For over 80 år siden skjedde det en annen begivenhet i samme område. 3. mai 1940 traff tyskerne gården Huus på andre siden av Gaula under harde kamper med de norske styrkene. Gården ble satt i brann og ti tyske soldater falt under trefningen. Vi passerte krigsminnet kort tid etter vi forlot fiskerne.
Rognes stasjon
Vi orket ikke å gå den lange omveien bort til Reppe holdeplass, så vi prioriterte Rognes stasjon i stedet. Den smale brua over Gaula ble en spennende opplevelse. Veien fortsatte videre over en planovergang, og til venstre stod venteskuret til stasjonen – et perfekt sted for en strekk på beina.
– Vi bør skjule oss for toget, sa jeg. Det skal komme om fem minutter.
Rognes er som mange av de andre stasjonene på Rørosbanen: Toget stopper ikke uten at du gir signal, og vi ønsket neppe å forårsake et unødig stopp denne dagen. Og i hvert fall ikke for et forsinket tog, for det dukket nemlig ikke opp. Vi forlot stasjonen og gikk mot brua. Da gikk bommene ned. Vi skyndet oss tilbake og rakk akkurat å ta et bilde av regiontoget til Trondheim.
Uforrettet sak
Veien videre fra stasjonen ledet opp til Bjørga, stedet hvor langrennsløperen Marit Bjørgen vokste opp. Derfra kunne vi fortsette på sti i ulendt terreng. Vi valgte i stedet den trygge fylkesveien ettersom vi lengtet etter ferske wienerbrød fra Størens Bageri. Da vi endelig nådde frem etter elleve kilometer, var de dessverre utsolgt. Pizza og kebab var det eneste vi fant på menyen, bortsett fra biffsnadder – trønderretten som Alexander bestilte. Skuffet vandret vi mot campingplassen for å hente tursekkene våre med uforrettet sak. Hadde han Bør gått konkurs nå igjen? Etter en raskt dusj på campingplassen, vagget vi videre mot Støren Hotel. Ville vi finne lykken der mon tro? Ingen wienerbrød å oppdrive der heller, men bartenderen ble i hvert fall glad for at vi fant veien til det ellers tomme lokalet. Vi fikk gratis vafler, og vi kunne spise så mange vi ville mens vi ventet på nattoget til Oslo.