Haltdalen–Singsås
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 26 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Hele syv stoppesteder ligger mellom stasjonene Haltdalen og Singsås. Vi fant de fleste på etappen langs fylkesveien, Gaula og Rørosbanen.
Rørosbanen og Fylkesvei 30. Foto: Alexander Vestrum
Grytidlig
Vi hoppet av nattoget halv seks om morgenen på Støren stasjon. Det hadde blitt minimalt med søvn, for vi hadde ikke brukt penger på sovevogn siden vi ankom så tidlig om morgenen. Campingplassen hadde enda ikke åpnet, men vi hadde avtalt på forhånd at vi plasserte sekkene våre utenfor resepsjonen før vi reiste videre med regiontoget til Haltdalen.
Ideelt turvær
Heldigvis regnet det ikke da vi ankom Haltdalen to timer senere. Hvis det holdt seg slik, ville det bli ideelt turvær. Heller grått og overskyet enn 26 varmegrader, som det faktisk var to dager tidligere. Det var bra ekstremvarmen fra Europa ikke hadde nådd frem til Trøndelag. Etter å ha fylt opp drikkeflaskene våre med vann, var vi på vei. Heldigvis på en øde grusvei de første hundre meterne, for denne dagen ville vi stort sett følge Fylkesvei 30.
Mange stoppesteder
– Vi skal innom syv stoppesteder før Singsås, sa jeg. Flatberg holdeplass passerer vi allerede om 50 minutter.
Dagen før hadde jeg hentet ut GPS-koordinatene til alle stoppestedene vi ville passere. For noe måtte vi jo ta bilde av siden det fantes få severdigheter underveis.
– For en flott bygning! utbrøt Alexander.
Heldigvis dukket det opp flere fotogene objekter langs veien. Nå passerte vi et forfallent, avlangt gårdshus rett før den nedlagte holdeplassen. Da vi hadde rundet en krapp sving, så vi at bakken opp til Flatberg var relativt bratt.
– Den gidder vi ikke å inspisere, sa jeg.
Det holdt med et avstandsbilde, for her gjaldt det å spare på energien. Plattformen og ventebua så også ut til å være revet.
Gildseth skole holdeplass
– Jeg har mer trua på Gildseth skole, sa jeg.
Neste holdeplass lå bare en halvtime unna, og her stoppet togene frem til 2003 skal vi tro Banedata. De 30 minuttene langs fylkesveien og Gaula gikk raskt. Vi tok av til venstre på en grusvei som krysset elva.
– Jeg trodde ventebua fortsatt stod, sa jeg noe skuffet.
Vi tok et bilde av stasjonstomta før vi returnerte. Da vi kom opp til fylkesveien igjen, passerte vi to personer som bar på hver sin fiskestang. De var nok ikke de eneste vi ville se denne dagen.
Sportsfiske
Vi hadde allerede observert alle laksefiskerne fra toget. Gaula er nemlig en av de store lakseelvene i Norge.
– Folk betaler opptil 10 000 for lakserettigheter, sa Alexander. Og flere av fiskerne slipper laksen rett ut i elva igjen.
Årlig fanges det mellom 20 og 50 tonn laks i Gaula. Fiskevaldene ligger tett langs den lakseførende delen, som strekker seg helt opp til Holtålen fra elvas utløp.
Langlete stasjon
– Langlete stasjon skal ligge til venstre så snart vi passerer en elv, sa jeg.
Det var så vidt vi hørte det sildret fra den lille bekken som krysset fylkesveien. Da vi passerte GPS-punktet, var utsikten ned til sporet dekket av tett skog. Det vi ikke visste var at stasjonen ble flyttet flere hundre meter i 2015. Dermed kunne vi allikevel ha fått med oss den nye plasseringen, som også fortsatt var i bruk.
Krokan holdeplass
Vi passerte kommunegrensa og kom inn i Midtre Gauldal kommune. Den gamle grensesteinen langs veien vitnet om den gangen Singsås var egen kommune. Eller herred, som var den gamle betegnelsen frem til Singsås ble en del av Holtålen i 1837.
– Krokan holdeplass er neste, sa jeg. Og den skal ligge ved ei bru.
Brua ble en overraskelse, for vi hadde lagt merke til den fra toget.
– Kanskje det går an å gå på hengebrua, sa Alexander. Jeg kan ta et bilde av deg hvis du går ut på den.
Det var nok lite tilrådelig, for det stod «stengt» over brua med store bokstaver. Vi fikk nøye oss med å ta bilde av holdeplassen, som lå rett foran inngangen til hengebrua.
Hai i vannet
Tre holdeplasser gjenstod før vi nådde frem til Singsås stasjon: Almåsstøa, Reitstøa og Hinsværkrønning. Vi satte oss ned på en stein i veikanten for å spise dagens lunsj før vi fortsatte på stasjonsjakten. Da hørte vi det tute i det fjerne. Alexander var rask til å ta frem kameraet, og han rakk akkurat å ta bilde av Hamar-toget da det passerte. På veien bort til Almåsstøa passerte vi flere laksefiskere som stod godt plasserte i elva. Holdeplassen lå i likhet med Krokan ved ei bru. Selv om den virket mer primitiv enn den forrige, dristet jeg meg halvveis over siden den ikke var avstengt.
– Den er tryggere enn Tømmerrenna i Vennesla! ropte jeg til Alexander, som stod klar med kameraet.
På veien tilbake krysset jeg planovergangen. Da skrek Alexander høyt. Kom det et tog?
– Hai i vannet!
Jeg snudde meg brått og så at haifinnen var rettet mot meg. Men det var visst bare en stein.
Skinnepus
Reitstøa var faktisk en stasjon frem til 1971. Siden stasjonsbygningen ble revet i 1980, hadde vi ikke de største forhåpningene. Vi tok av på grusveien ned mot stasjonsområdet og ble møtt av en gul katt. Den krysset planovergangen og kom løpende mot oss med halen rett til værs. Og den flinke pusen kikket til begge sider før den passerte over.
– Bare den ikke følger etter oss, sa jeg noe bekymret. Men det gjorde den faktisk. Da vi hadde tatt et bilde av den gjengrodde stasjonstomta, sprang katten mellom føttene våre flere ganger. Heldigvis snudde den da vi nådde fylkesveien.
– Den har nok lært at dette er et farlig sted, kommenterte Alexander.
Klubb og duppe
Vi ignorerte Hinsværkrønning holdeplass siden vi var slitne og skrekkelig sultne. Mens vi vagget bortover, åpnet jeg appen «Untappd» for å sjekke om det fantes noe spennende øl hos de to spisestedene i Singsås.
– «Kanari og Kaffe Route 30» ser mest lovende ut, sa jeg.
Selv om den lå lenger unna den andre, ville vi til gjengjeld få kort vei til stasjonen, som lå vis à vis.
– Den ser ut som en amerikansk diner, sa jeg da vi så den orange bygningen.
Utenfor stod det flere motorsykler parkerte. Logoen var utformet som et amerikansk veiskilt med Route 30 fremhevet, nummeret til fylkesveien vi hadde fulgt.
– Vi har tilbud på klubb og duppe i dag, sa dama bak disken. Og dere kan spise så mye dere vil.
Det ble cola fremfor øl, for det fristet lite med industriøl fra Dahls. Men den største opplevelsen var nok tradisjonsmaten, som ble servert hver torsdag. Helt ukjent for oss var den nok ikke, for den heter ball i Nord-Norge og på Sunnmøre. Kjært barn har mange navn.