Nesvoll–Haltdalen
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Asfalt, Grusvei | Krevende |
Mellom Haltdalen og Ålen følges fylkesveien forbi krigsminnesmerket «Stormuren» og en nedlagt del av Rørosbanen. Resten av turen går langs grusveier langs jernbanen frem til Nesvold.
Stormuren. Foto: Alexander Vestrum
– Toget er en time forsinka, sa Alexander.
Han hadde snakket med konduktøren. Det var signalfeil mellom Berkåk og Kongsvoll, og nå kjørte toget i sneglefart. Ville vi rekke toget videre fra Støren til Haltdalen?
Tvilsomt vær
Heldigvis ankom vi Støren ti minutter før toget til Røros gikk. Det ble god tid til å fylle opp vannflaskene på stasjonen, for i følge værvarselet ville det bli en varm dag med stekende sol. Men da toget trillet inn til stasjonen, begynte det å regne. Konduktøren syntes litt synd på oss som skulle gå tre mil i regnvær. Rett før toget kjørte inn til Haltdalen stasjon, klarnet himmelen og sola tittet frem. Det så ut for at Storm allikevel fikk rett.
Valgets kvaler
Etter at vi hadde fotografert den røde stasjonsbygningen, var vi på vei.
– Hva tror du? Bør vi gå den gamle kongeveien eller besøke Stormuren? spurte jeg Alexander.
I følge kartet kunne vi følge en snarvei over fjellet langs en historisk ferdselsåre. Men da ville vi gå glipp av kulturminnet «Stormuren» – et parti av Rørosbanen som ble sprengt i en sabotasjeaksjon i 1944. Vi diskuterte fordeler og ulemper mens vi vandret langs sykkelveien fra stasjonen.
Drøyliene
Sykkelveien tok slutt etter et par kilometer, men vi kunne fortsette et stykke på gamleveien for å unngå trafikken. Da vi nærmet oss Drøyliene, måtte vi bestemme oss. Valget falt på Stormuren, for vi antok at kongeveien hadde en del stigning. Dessuten var jernbaneminner viktigere for en skinnelangsetappe, selv om vi ville passert Drøia holdeplass langs kongeveien.
Vintervei forbi Eggafossen
De første kilometerne langs den trafikkerte og svingete fylkesveien var kjedelig å følge, men heldigvis passerte vi flere severdigheter. Langs veien fikk vi fin utsikt til den idylliske Eggafossen. Om vinteren, når Gaula var islagt, ble kobber fraktet fra Røros Kobberverk til Trondheim forbi dette området. Fossen frøs imidlertid ikke til, og derfor ble det bygget en vei rundt på 1600-tallet. På andre siden av elva kunne vi tydelig se rester etter muren hvor veien var anlagt.
Stormuren
Mens vi vandret langs fylkesveien, speidet vi opp langs fjellsiden. I følge kartet gikk en nedlagt del av Rørosbanen rett over veien, og trolig ville vi passere Stormuren hvert øyeblikk.
– Der er det et skilt! utbrøt Alexander.
Vi hadde funnet stedet hvor stien opp til Stormuren startet. På informasjonstavla langs veien kunne vi lese om historien til sabotasjeaksjonen. Sabotørene ankom Holtsjøhøgda nær Haltdalen med et bombefly fra England høsten 1943. Målet var å utføre sabotasje på Rørosbanen og veinettet mellom Røros og Støren. Dermed kunne de hindre at tyskerne flyttet troppene tilbake fra Petzamofronten mellom Finnmark og Finland til Tyskland.
Nedlagt trasé
Vi gjemte sekkene våre under et tre og startet på den bratte stien opp fjellsiden. Det ble en tung avstikker, for vi måtte stadig stoppe for å ta korte drikkepauser. Omsider endte stien ut i en skogsvei vi antok tilhørte den nedlagte delen av Rørosbanen. Vi fortsatte langs traseen gjennom dype fjellskjæringer og forbi avklipte telegrafstolper.
– En tunnel! ropte jeg mens jeg pekte inn i fjellåpningen.
Tunnelen var ikke lenger enn 20 meter, men synet som møtte oss på andre siden, forbløffet oss. Sporet var brukket tvert av og forsvant ned i en diger grop. Vi hadde ankommet Stormuren hvor aksjonen hadde funnet sted. Vi klatret ned i gropa og klatret opp på jernbanesporet på andre siden. Deretter vandret vi noen meter til vi kom frem til ei brakke. I brakka var det satt opp flere historiske bilder på veggen. Vi signerte gjesteboka før vi returnerte.
Vepseangrep
Det var fristende å fortsette videre i jernbanetraseen sørover, men den var nokså gjengrodd og ledet inn i en operativ tunnel. Det ble tungt for knærne å følge den bratte stien ned igjen. Plutselig tråkket vi rett i et vepsebol. I løpet av noen sekunder svermet det minst 20 hissige jordveps rundt Alexander. Vi forsøkte å riste dem av oss ved å løpe langs veien, men vepsene fulgte etter. Heldigvis snudde de fleste etter noen minutter, og de få som fortsatt fløy rundt oss virket ikke særlig aggressive. Fylkesveien forsvant inn i en lang tunnel, så vi måtte fortsette rundt på en nedlagt veistubb langs Gaula i stedet.
Gamleveien
Gamleveien rundt var en flott skue. Dette var nok et rasutsatt område, for fjellveggen gikk loddrett opp fra veien. Jeg vurderte å klatre ned til elva for å ta et bad, men vi måtte fortsette. Vepsene hadde visst ikke glemt oss, og nå hadde flere samlet seg og var klare til angrep. Vi fortsatte derfor med rask gange rundt det idylliske partiet. Da vi nådde frem til det andre tunnelløpet, kunne vi endelig sette oss ned i fred. Det ble en lang matpause.
Hyttfossen
Vi måtte fortsette et stykke videre på den trafikkerte veien, men etter halvannen kilometer passerte vi en ny, vakker foss. Hyttfossen i Gaula lå idyllisk til en rasteplass. Da vi oppdaget den åpne kiosken, bestemte vi oss for å kjøpe hver vår is. Det ble en ny pause, for vi var ganske svette og varme etter å ha løpt fra all vepsen.
Hessdalen
Fra rasteplassen kunne vi fortsette på gang- og sykkelstien. Vi var litt uoppmerksomme og glemte å ta av på veien som krysset elva og ledet frem til nedlagte Stensli stasjon. I stedet passerte vi skiltet og avkjørselen til Hessdalen. Tidligere hadde jeg vurdert å legge etappen til den mystiske dalen og gå over fjellet til Nordgruvefeltet dagen etter. Derfra skulle jeg følge Arvedalslinja ned til Rugldalen stasjon og fortsette langs Rørosbanen. Ville jeg ha jukset om jeg fikk haik med en UFO?
Ålen holdeplass
Alexander hadde fått vondt i beina da vi ankom Ålen, så han bestemte seg for å gi seg for å samle energi til morgendagens etappe. Vi spiste en god lunsj på en kafé før jeg fortsatte alene den siste mila. Bakkene opp til Ålen holdeplass var nokså bratte, og jeg måtte ta flere pauser før jeg omsider nådde toppen. Holdeplassen var ikke særlig severdig med det lille venteskuret, så jeg fortsatte videre etter et kort stopp.
Skyss
Jeg fikk god utsikt ned til Haltdalen fra grusveien. Da det begynte å gå nedover, satte jeg opp tempoet for å komme raskere i mål. Plutselig stoppet en bil ved siden av meg.
– Trenger du skyss? spurte dama i bilen.
– Takk som spør, svarte jeg. Jeg følger nemlig Rørosbanen til fots og må nok gå.
Hun tittet forundret bort på meg og kjørte videre. Jeg rakk å fortelle henne at hun kunne lese om turen i avisa Fjell-Ljom noen dager senere.
Reitan stasjon
Jeg ankom veikrysset hvor jeg måtte ta et valg. Hvis jeg fortsatte rett frem, ville jeg ankomme Reitan stasjon. Tok jeg til høyre, ville jeg forkorte etappen med godt over tre kilometer. Jeg måtte nok ofre enda en stasjon ettersom jeg hadde en buss å rekke. Dessuten så det ut for at det ville regne og tordne hvert øyeblikk. Jeg fortsatte derfor på grusveien til høyre som heldigvis gikk i nedoverbakker. Etter halvannen kilometer krysset jeg Gaula over en bro og måtte inn på en ny grusvei. I følge Google Maps var det bare seks kilometer igjen. Lett match, tenkte jeg.
Endeløs oppoverbakke
Jeg regnet med at jeg ville ankomme Nesvold etter halvannen time. Men håpet brast da jeg så at veien fortsatte opp en lang oppoverbakke. Jeg hadde bare en halv flaske med saft igjen, så jeg bestemte meg for å drikke opp resten når jeg nådde bakketoppen. Men oppoverbakken tok aldri slutt. Etter fire kilometer og 250 høydemetere flatet veien endelig ut. Jeg drakk opp resten av safta og satte kursen mot Nesvold bussholdeplass.
Etterlyst
Da grusveien ledet ut i fylkesveien, var det en time igjen til Røros-bussen gikk. Jeg tok opp kartet og forsøkte å finne ut hvor Nesvoll holdeplass på Rørosbanen hadde ligget. Jeg krysset planovergangen, men kunne ikke se noen plattform. Den var visst jevnet med jorden etter at den ble lagt ned i 1987. Jeg ruslet i stedet bort til bussholdeplassen for å sette meg ned. Alexander hadde rukket en tidligere buss og satt og ventet på meg i Røros. Det gjorde Røros Camping også, for nå ringte de for å høre om jeg snart dukket opp.