Røros–Nesvoll
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 20 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Vi fulgte Arvedalslinja fra Rugldalen stasjon frem til Johan Falkbergets dikterstue på Ratvolden. Underveis passerte vi flere nedlagte stasjoner som tidligere var viktige omlastingssteder for malmtransporten.
Glåmos stasjon. Foto: Alexander Vestrum
Viktig budskap
Marit stod allerede klar med notisblokka og kameraet da vi gikk av bussen. Hun noterte flittig mens jeg fortalte om gårsdagens minnerike etappe. Da hadde vi klatret opp til en nedlagt del av Rørosbanen og sjekket ut krigsminnet «Stormuren» i Holtålen. Men det viktigste var jo å formidle til leserne at jeg skulle ha boksignering på Amneus Boghandel dagen etter.
Arbeidsløs veps
Etter intervjuet var vi på vei, men ikke alene. Fire vepser fulgte etter oss mens vi trasket langs fylkesveien. Var det de samme vepsene fra gårsdagens etappe? Da hadde vi nemlig tråkket i et bol og ble nesten angrepet av 20 illsinte jordveps. Vi forsøkte å riste dem av oss, men til ingen nytte.
– Det er nok Vegvesenets feil, sa Alexander. De har nylig brukt kantklipper her.
Arbeidsløse og forvillede vepser skal man ikke spøke med.
Arvedalslinja
Plutselig kjente jeg meg igjen.
– Inn her skal vi!
Året før hadde jeg og Aria kjørt på veien som leder til Rugldalen stasjon og Arvedalslinja – sidebanen opp til Kongens gruve. Nå skulle vi følge den nedlagte industribanen et par kilometer opp til Ratvolden. Derfra skulle vi gå ned til Johan Falkbergets dikterstue og følge stien langs Ruglsjøen videre sørover.
– Der lå stasjonen! sa jeg og pekte på den åpne plassen langs sporet.
Frem til 1910 var der mye liv på denne stasjonen. Da ble malmen fraktet ned fra fjellet på Arvedalslinja og kjørt videre på Rørosbanen. Arvedalslinja var nokså bratt, så det hendte at togene ikke klarte å stoppe i tide. Det var ingen større dramatikk enn at de måtte bakke tilbake til stasjonen.
Dikterstua
Stigningen var ikke verre enn at vi kunne gå opp til Ratvolden i normalt tempo. Et severdighetskilt var satt opp langs linja som pekte ned til Falkberget. Året før hadde jeg og Aria kommet ned fra fjellet på andre siden av linja. Da hadde vi gått hele Arvedalslinja og tatt en liten topptur på veien tilbake igjen.
– Her er dikterstua! sa jeg og pekte på den røde trebygningen med torvtak. Her bodde Johan Falkberget fra 1922 etter at han flyttet fra Oslo. Verker som Den fjerde nattevakt og Christianus Sextus ble skrevet her. Det siste skildrer livet i gruva med samme navn, for Johan jobbet i Christianus Sextus som vaskegutt fra han var 12 år gammel.
Falkberget
Bygningen var stengt, så vi fortsatte videre på veien til den endte opp foran et eldre hus. Det var faktisk her Falkberget ble født, men i dag fungerer nok bygningen som en privat hytte. Vi fortsatte på stien som fulgte Ruglsjøen tett. Den var ikke uten stigning, for plutselig måtte vi over en liten høyde.
– Er det dette som er Falkberget? spurte Alexander.
Han hadde trolig rett.
Harborg stoppested
Stien krysset Rørosbanen og ledet ut i fylkesveien. Der ventet vepsen på oss, så vi fikk nytt turfølge frem til Harborg stoppested. Til denne stasjonen gikk det taubane ned fra Sextus gruve fra 1911. Taubanene var mer driftssikre enn Arvedalslinja, spesielt om vinteren. Dette var også grunnen til at sidebanen ble lagt ned.
– Kanskje vi møter på Carl Frederik? undret Alexander.
Carl Frederik, som er en felles bekjent, hadde fått øye på oss gjennom vinduet på hytta dagen før. Tilfeldigvis bodde han på samme campingplass. Han hadde reist opp for å fotografere flere av stasjonene langs Rørosbanen, blant annet Harborg stoppested. Stasjonen er den høyestliggende på Rørosbanen, 670 meter over havet.
Bergan bru
Taubanestasjonen brant ned i 1945, så det var ikke så mye igjen å se. Etter et par bilder fortsatte jeg, Alexander og vepsen videre mot Røros. En liten overraskelse ventet langs veien, nemlig «Bergan bru». Steinhvelvbrua ble en del av Gamle Kongevei, da den åpnet i 1840–41. Vepsen så ikke ut til å interessere seg for den, så vi ruslet over den gamle steinbrua alene. Da vi hadde krysset Bergbekken, satte vi oss ned for en liten drikkepause. Da oppdaget vi en snarvei på kartet vi kunne følge frem til Glåmos stasjon.
Skrotnisse
Vi krysset fylkesveien og fortsatte på en torvvei forbi en skrotnisse. Etter å ha passert flere bilvrak på gården, fortsatte vi på en idyllisk grusvei langs Bergbekken. Det var behagelig å slippe både trafikken og den harde asfalten. For ikke å glemme alle vepsene, for de så ikke ut til å trives langs uasfalterte veier.
Glåmos stasjon
Etter et par kilometer kom vi frem til Glåmos. Det samme gjorde SJ, så vi rakk begge å knipse et bilde av toget som kjørte inn til stasjonen. Før vi ruslet bort til stasjonsbygningen, tok vi en tur innom Coop-butikken for å kjøpe iskald drikke. Deretter ble det en lang lunsjpause på benkene utenfor. På veien til stasjonen måtte vi hilse på sporhunden Milo som kom løpende imot oss. Den lille beaglevalpen så ut til å bo i bygningen ved siden av.
– Tenk om de ikke ble større, sukket eieren som kom gående etter med dattera.
Orvos stasjon
Den siste mila til Røros gikk ganske radig siden vi måtte følge fylkesveien. Men det ble en liten tur ned til nedlagte Orvos stasjon på veien. Hit ble malmen fraktet ned fra Nordgruvefeltet med hest og slede fra 1877 og frem til Arvedalslinja stod ferdig i 1886. Stasjonsbygningen var revet, så det var egentlig ikke så mye å se. Da ble det mer fristende å komme frem til bergstaden for en bedre middag og smake på edle dråper fra Røros bryggeri.