Banner
Kart
Kontakt
Kontakt
LukkLukk Instillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Rørosbanen / Telneset–OsEtappe

Telneset–Os

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
32 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Fra Os går turen på grusvei langs sporet forbi Håmålvoll stoppested. Rørosveien følges videre til Tolga stasjon, hvor steinbrua fra 1736 passeres. Fylkesveien følges videre til Telneset forbi en nedlagt stasjon.
Rørosbanen og Tronfjell. Foto: Erlend Garåsen
Rørosbanen og Tronfjell. Foto: Erlend Garåsen
Jeg og Alexander skulle gå den fem mil lange strekningen fra Os til Auma over to dager med et stopp på Tynset for boksignering av «Skinnelangs». Vi tok morgentoget fra Oslo S halv sju om morgenen og ankom Os i ellevetiden. Selv om det fremdeles var mye snø i Nord-Østerdalen, var det vindstille og strålende sol. Etter å ta tatt det sedvanlige stasjonsbildet, satte vi kursen vestover mot Telneset. Der skulle vi bo på Aakerøien Camping, og trolig ville vi bli vårens aller første gjester.

Valgets kvaler
Jeg hadde ikke fått skrevet ut turkartet for dagens etappe, men både jeg og Alexander hadde studert ruta før avreise. Alexander hadde pekt ut en vei på nordsiden av jernbanesporet, mens min rute gikk på sørsiden. Da vi nådde krysset ved planovergangen, så det ut for at Alexanders plan var den sikreste. Veien sør for sporet var nemlig sperret og merket «stengt».
– Veien ser jo veldig fin ut, sa Alexander.
Vi tok sjansen.

Håmmålsfjellet
Det var en skikkelig flott grusvei. Rørosbanen fulgte oss tett til høyre og til venstre fikk vi fin utsikt til det snødekte Håmmålsfjellet.
– Har du brodder? spurte jeg og pekte på snøen som hadde lagt seg over veien.
Det var nok en grunn for at veien var stengt. Men begge hadde vanntette sko, og vi klarte fint å passere de mest fuktige og gjørmete områdene.

Tårnfalk
Etter halvannen time langs den øde skogsveien kom vi frem til et kryss.
– Vi må nok krysse jernbanen og fortsette langs hovedveien, sa Alexander.
Jeg var enig, selv om det gikk sti mot Tolga på sørsiden av sporet. Men den var nok neppe fremkommelig så tidlig om våren.
– Du verden! utbrøt Alexander og rettet kameraet mot himmelen.
En stor fugl sirklet over oss. Flere ganger stupte den rett mot bakken før den fløy opp igjen. Han hadde fått øye på en tårnfalk, og det var tydelig at den var på jakt etter mus. Slike falker er faktisk sjeldne, så vi måtte stoppe slik at Alexander fikk tatt noen gode bilder av den.

Håmålvoll stoppested
En ny severdighet dukket opp ved neste veikryss, nemlig den lille stasjonsbygningen til Håmålvoll stoppested. Den lille brakka minnet meg veldig om flere av Arendalsbanens små stasjonsbygninger. Etter å ha tatt et par bilder av den vernede bygningen, krysset vi Glåma på en lang trebro.
– Jeg tror vi bør ta en pause, foreslo Alexander.
Matpausen ble enstemmig vedtatt, for ingen av oss var særlig klare for å traske langs den trafikkerte Rørosveien de neste kilometerne. Vi satte oss ned i skråningen til en campingplass, som enda ikke hadde åpnet for sesongen.

Gammelbrua
Det ble noen kjedelige kilometre på asfalt, men heldigvis fant vi flere spennende utsiktspunkter underveis. Etter halvannen time kunne vi endelig fortsette på sti, for ved Tolga Gamle Bru gikk det en idyllisk sti langs Glåma frem til sentrum. Gammelbrua ble faktisk bygd i 1736 og er en turistattraksjon i Nord-Østerdalen. I stedet for å krysse brua og følge gamleveien til Tolga, valgte vi i stedet elvestien på andre siden av Glåma. Selv om vi sparte noen høydemetre, ble det allikevel utfordrende å passere de snødekte og gjørmete partiene av stien.

Telefonkiosk
Da stien tok slutt, fortsatte vi på en grusvei med navnet «Gata». Vi passerte flere vakre, laftede hus og fikk fin utsikt opp til Tolga kirke, som lå på en liten høyde til høyre for oss.
– Sjekk telefonkiosken! sa jeg og pekte til venstre for brua.
Slike røde bokser er det ikke mange igjen av i Norge, og det så faktisk ut for at den var i drift.

Tolga stasjon
Vi krysset nybrua og kom inn i Tolga sentrum. Før vi fotograferte stasjonsbygningen, tok vi en tur innom den lokale matbutikken for å kjøpe mat og øl for kvelden. Dette var nemlig den nærmeste butikken til campingplassen, selv om den lå nesten 14 kilometer unna. Jernbanestasjonen lå rett på andre siden av veien for butikken. Stasjonsbygningen er en flott skue. Den ble bygget i sveitserstil og stod ferdig i 1877, samtidig med Rørosbanen.

Stasjonsjakt
I følge notatene mine skulle vi passere ytterligere to stoppesteder før vi ankom campingplassen. Eid stoppested lå bare fem kilometer unna, så vi bestemte oss for å sette opp farten og gå målrettet vestover for ikke å komme sent frem. Det ble noen nye kilometer på asfalt, men heldigvis var veien nesten ikke trafikkert. Nå kjente vi at føttene begynte å verke. Jeg trodde hele tiden at det var en stor sky foran meg på himmelen, men da jeg tok av meg solbrillene så jeg at det var et stort, snødekt fjell. Tronfjell er faktisk 1666 meter høyt, og opp til toppen går Norges nest høyeste fjellvei.

Skuffende syn
Vi fulgte nøye med på GPS-en mens vi speidet mellom de høye furutrærne til høyre.
– Nå har vi gått for langt, sa jeg.
Eid stoppested lå virkelig bortgjemt. Da vi fant ut at holdeplassen lå ved den bebodde gården på nedsiden av veien, fortsatte vi i stedet videre. Telneset stasjon skulle ligge ytterligere fem kilometer unna, men vi brukte nok atskillig lenger tid på den distansen. Nå subbet vi som to zombier langs fylkesveien, sultne og slitne etter dagens økt. Halvannen time senere nådde vi omsider frem, men det var et sørgelig syn som møtte oss. Vi fikk nøye oss med å fotografere sporet fra veien, for stasjonsbygningen hadde blitt revet for nesten femti år siden.

Gikk for langt
De siste tre kilometerne ble svært utfordrende for beina. Klokka nærmet seg åtte om kvelden, omtrent da jeg hadde avtalt at vi skulle ankomme campingplassen. Alexander havnet akterut, mens jeg forsøkte å holde tempoet oppe. Plutselig hørte jeg Alexander rope.
– Det er her!
Vi hadde visst allerede passert campen, som lå på andre siden av sporet. Det var bare å bite tennene sammen og gå den ene kilometeren tilbake til planovergangen vi skulle ha krysset. Mens vi subbet de siste hundre meterne mot hyttene, kom en bil kjørende bak oss. Det var visst Stein, innehaveren av campingplassen. Etter en varm dusj, ble det mat fra Fjordland og et par velfortjente øl fra Røros bryggeri. Dagen etter skulle jeg ha boksignering på Tynset bokhandel, noe jeg virkelig så frem til.
Sponsor:
Atna Camping