Auma–Telneset
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 20 km | Asfalt | Middels |
Turen gikk langs fylkesveien, som følger Rørosbanen tett. På Tynset hadde jeg egen boksignering, og på Røsta passerte jeg restene etter en gammel taubanestasjon.
Boksignering. Foto: Alexander Vestrum
Rekke frem i tide
Det var kjøligere og mer overskyet enn dagen før, men heldigvis holdt vi oss gode og varme så lenge vi holdt et greit tempo. Vi måtte komme frem i god tid før klokka 12, for da skulle jeg ha boksignering av «Skinnelangs» på Tynset bokhandel. Det var åtte kilometer til Tynset, en strekning vil regnet med å bruke under to timer på.
Hedersplass
Vi kom frem en halvtime før signeringen. Siri fra bokhandelen tok imot oss og serverte kaffe.
– Nå snør det ute, sa Alexander og pekte ut vinduet.
Butikken var nesten tom. Hvordan ville det påvirke salget? spurte jeg meg selv. Da klokken var slagen, satte jeg meg bak det store skrivebordet som Siri hadde plassert i nærheten av inngangen. På bordet stod det stablet åtte bøker og en vase med gule tulipaner.
Beskjedent salg
Plutselig dukket et velkjent fjes opp.
– Takk for sist! sa Marie mens hun trillet rullestolen målrettet bort til stabelen av Skinnelangs-bøkene.
Marie er en god venninne av moren min, som har bosatt seg på Tynset. Men det ble dessverre den første og siste boka jeg fikk signert på denne «vinterdagen». Det dårlige været hadde nok sørget for at tynsetingene holdt seg innendørs, men det var allikevel morsomt å sitte bak skrivepulten og hilse på de få som stakk innom i løpet av de to timene jeg satt der.
Storsparken
Det var på tide å pakke sammen og traske den siste mila frem til Auma stasjon. Alexander hadde fortsatt vondt i føttene etter gårsdagens etappe, så han bestemte seg for å finne en kafé og hoppe på toget hjem fra Tynset i stedet. Jeg ruslet bort til stasjonen for å ta noen bilder av både den og sparkstøttingen utenfor, men sparken var tildekket av en banner fra Norges bondelag: «Norge trenger bonden». Sparkstøttingen var verdens største frem til Farsund stakk av med seieren i 2014.
Taubanestasjon
Jeg fulgte fylkesveien langs sørsiden av Rørosbanen. Det tok ikke lang tid før jeg kjente smertene i føttene. De var ikke helt klare for en ny dag med asfalt. Plutselig passerte jeg en informasjonstavle som stod langs veien. Den var satt opp for å minne taubanestasjonen som var i drift fra 1904 til 1921. Fra Nytrøa gikk det taubane ned fra Røstvangen gruver til Røsten taubanestasjon. Her ble malmen lastet om på jernbane og fraktet videre til Trondheim for utskiping. Et par hundre meter unna lå tidligere Røsten stoppested. Stasjonen ble lagt ned året etter at taubanedriften opphørte, men gjenoppstod senere som holdeplass i noen perioder.
Unødig omvei
Det var en lettelse da jeg passerte det blå Auma-skiltet langs veien. Samtidig kjente jeg en blanding av regndråper og snøfnugg treffe pannen. Jeg satte opp tempoet for å komme raskt frem til stasjonen for å søke ly i venteskuret. Der måtte jeg også trekke inn for et par år siden, da jeg og Aria gikk av toget for å gå etappen til Alvdal. Da blåste det og regnet kraftig. Jeg krysset planovergangen til sidesporet som brukes til tømmertransport. Deretter gikk jeg den lange omveien rundt stasjonsområdet ved å passere under jernbanebrua langs fylkesveien. Hadde jeg bare visst at jeg kunne krysse sporet på andre siden av stasjonen, ville jeg ha spart en kilometer.
Pommes frites
Jeg satte meg godt til rette i skuret og plasserte begge beina oppå sekken. Deretter tok jeg frem mattermosen for å spise dagens varmlunsj, nemlig spagetti bolognese. Det tok ikke mer enn 40 minutter før toget trillet inn til stasjonen. Alexander hadde allerede satt seg godt til rette. Han hadde også spist, nærmere bestemt en lokal spesialitet fra Tynset: Pizza med pommes frites. Og mer pommes frites skulle det bli, for det var nemlig den minste småretten vi fant på puben Heim Hamar. Og uten mat var det ikke noe øl å få kjøpt under pandemien. Vi fikk nemlig en time til rådighet på Hamar for å vente på neste tog til Oslo.