Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Rørosbanen / Langodden–AumaEtappe

Langodden–Auma

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
24 km Asfalt, Grusvei Middels
Flere severdigheter passeres på denne etappen. I sentrum av Alvdal ligger Husantunet og Aukrustsenteret. Siste del av turen går på den idylliske Gammelveien som følger Rørosbanen og Glåma tett.
Skinnelangs. Foto: Erlend Garåsen
Skinnelangs. Foto: Erlend Garåsen
Toget var ti minutter forsinket da vi ankom Auma stasjon. Selv om vi var de eneste som steg av toget, ble vi ikke alene på stasjonen. Innerst i ei lita ventebu stod det to damer, muligens mor og datter som hadde søkt ly for regnet. Vi skyndet oss under tak, men det hjalp ikke stort. Den sterke vinden sendte regnværet rett inn i bua.
– Dere får trekke inn! ropte jenta i turkis regnfrakk.
Samtidig kringkastet Bane Nor viktige nyhetsmeldinger over høyttaleranlegget.
– The 12:44 train service to Røros is soon expected on track number 1.
Det ble rene science fiction. Hadde vi ikke akkurat steget av det toget?

Utfordrende vær
Selv med regntøy ble det utfordrende å holde seg tørr på veien til Alvdal. For å skjerme meg mot den fuktige motvinden, valgte jeg å gå med bøyd hode. Da ble det også enklere å oppdage alle sølepyttene på grusveien. Det ble lettere da vi kom opp på den asfalterte fylkesveien. Vi forlot nå Tynset og kom inn i Alvdal kommune.
– Du vet at alle går rundt som Soland og Ludvig i denne bygda? Og alle kjører Il Tempo Gigante, la jeg til.
– Aha, så Flåklypa er altså en dokumentarfilm, svarte Aria.

Tronskroken holdeplass
Jeg var dårlig forberedt til dagens etappe. Vanligvis har jeg GPS-koordinatene til holdeplassene klare, men kun Tronskroken holdeplass hadde jeg plottet inn i notatene mine.
– Den skal ligge tre kilometer unna, sa jeg.
Vi satte kursen mot posisjonen, men la merke til at vi stadig beveget oss vekk fra jernbanen jo lenger vi gikk.
– Der nede er den, sa jeg og pekte ned en bratt bakke.
Vi fortsatte videre, for ingen av oss gadd å gå den bratte bakken opp igjen.

Stoppsignal
Veien og jernbanen ble etter en stund gjenforent. I følge kartet ville vi følge Rørosbanen tett de siste kilometerne frem til Alvdal sentrum.
– Sjekk denne her! sa Aria med et lysende stoppsignal i hånda. Den lå oppå skuret, la hun til.
Aria stilte seg opp foran planovergangen med signalet i rødt mens jeg tok bilder. Det passet godt til det gule skiltet bak: «Stopp. Se og lytt etter tog.»

Husantunet
Vi krysset neste planovergang og fortsatte på en grusvei på nordsiden av sporet. Et severdighetsmerke dukket opp.
– Jeg tror vi skal opp her, sa Aria.
Og hun hadde rett, for hun hadde funnet en snarvei som gikk tvers gjennom Husantunet. Vi fikk raskt øye på det første huset på tunet. Det hadde torvtak i likhet med de andre 17 husene på gården. Husantunet skal være et av Norges mest bevarte antikvariske gårdstun. Det representerer byggeskikken som dominerte i Nord-Østerdalen frem til rundt 1850. Gården Nordre Husan ble fredet i 1941.

Husantunet. Foto: Erlend Garåsen
Husantunet. Foto: Erlend Garåsen


Uventet besøk
Vi satte kursen mot bygdas egentlige sentrum, nemlig måneraketten på Flåklypatoppen. Selv om den minnet mer om et fallossymbol, fungerte raketten som et orienteringsmerke for oss. Mens vi ruslet bortover grusveien langs jernbanelinja, fikk vi uventet besøk. En border collie kom springende imot oss med en pinne i munnen. Så la den seg raskt ned på bakken og slapp pinnen. Vi fikk ikke lov til å fortsette før vi hadde kastet den. Ikke bare én gang, men minst ti. Plutselig havnet pinnen på andre siden av gjerdet og langs sporet. Hunden forsøkte å hoppe over gjerdet, men heldigvis rakk jeg å finne en ny før katastrofen inntraff.

Aukrustmuseet
Vi satte kursen mot Aukrustmuseet og krysset Steibrua over Glåma. På veien passerte vi en thairestaurant, og vi fikk nå mange valg. Skulle vi spise medbrakt niste eller thai? Før eller etter museet? Og burde vi ikke rekke ølsalget i matbutikken slik at vi hadde en premie når vi ankom campingplassen? Vi endte opp med å gjøre alt på en gang. Jeg helte i meg halve tomatsuppa fra termosen før vi raste inn i museet. Hvor var Il Tempo Gigante? Vi betalte oss inn og gikk rett opp mot Flåklypatoppen. Kanskje vi rakk en svipptur innom månen før vi ruslet videre?

Sparkekrig
Jeg trodde det var Tynset som var kjent for sine store sparkstøttinger, men midt i sandkassa hadde visst noen parkert en diger en. Halvveis nedgravd i sand, vel og merke. Østerdølingene er kjent for å krangle om størrelser. Stor-Elvdal kommune har gått til krig med byen Moose Jaw i Canada om hvem som har verdens største elg. Tynset leder nok fortsatt an når det kommer til sparkstøttinger, selv om Sandefjord i 2011 slo dem. Men tynsetingene viste muskler og fikk opp en ny bare noen måneder etter. Vi steg inn i et av småhusene som var oppført ved siden av Reodor Felgens månerakett. Kanskje Kjell Aukrust hadde svaret? TV-en i stua var innstilt på Flåklypas egen TV-kanal. Vi satte oss ned for å få et innblikk i Aukrusts verden.

Flåklypatoppen. Foto: Erlend Garåsen
Flåklypatoppen. Foto: Erlend Garåsen


Måneferd
– Velkommen til måneraketten, sa den unge jenta med et smil.
Vi var visst allerede i gang med astronaututdannelsen vår.
– Dere må hjelpe meg med å få startet rakettmotoren. Start med å bruke pumpa der borte, la hun til.
Vi fikk visst liv i motoren etter kort tid og ble bedt om å stige opp til neste trinn. Der skulle våre teoretiske og praktiske ferdigheter testes. Etter å ha bestått ymse gravitasjonstester fra Reodor Felgens finurlige maskiner, ble vi bedt om å krype opp i selve romskipet. Jeg følte meg plutselig som Ludvig der jeg satt bak spakene. Er ikke dette «fali» da? Gulvet ristet. Nedtellingen var over og vi var på vei opp.
– Alarm! Hører dere oss? Vi har problemer.
Hadde Aria trykket på feil knapp? Vi forsøkte å gjøre det som kontrollrommet ba oss om. Heldigvis kom vi på rett kurs igjen.
– En asteroide. Styr unna! ropte jeg.
For sent. Det smalt og ristet. Oppdraget var avlyst og vi måtte returnere til jorden snarest mulig.

Alvdal stasjon
Jeg så på klokka. Tiden hadde dessverre ikke stått stille selv om vi hadde befunnet oss i verdensrommet. De jordlige aktivitetene stod for tur: Ølsalg, middag og siste del av etappen frem til campingplassen. Vi spurtet bort til thairestauranten og spurte pent om vi kunne sette igjen sekkene våre. Deretter sprang vi til matbutikken som lå et kvarter unna. Vi rakk det med ti minutters margin. Med noen edle dråper fra Røros bryggeri i bæreposen, kunne vi sette kursen tilbake til restauranten. Men først måtte vi innom Alvdal stasjon for å ta noen bilder. Den røde stasjonsbygningen er virkelig vakker og er faktisk en av de opprinnelige bygningene langs Rørosbanen.

Alvdal stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Alvdal stasjon. Foto: Erlend Garåsen


50-årslag
Vi hadde brukt nesten to timer i Alvdal. Nå var det på tide å gå den siste mila frem til Langodden gård som stilte med gratis overnatting. Jeg ringte campingplassen for å spørre om det var for sent å ankomme i nitiden.
– Her er det 50-årslag på gang. Det er bare å komme, lød svaret.
– Godt vi kjøpte med oss øl til festen, sa jeg.
Det ble noen kjedelige kilometere langs den trafikkerte riksveien før vi tok av på grusveien som ledet ned til Glåma og jernbanen. På veien spratt Ludvig frem for å ta den siste avskjedshilsenen. Noen hadde skåret ut en trefigur av ham hvor sekken fungerte som postkasse.

Gammelveien
Da vi nådde frem til Kveberg bru, tok vi av på en idyllisk vei som fulgte Rørosbanen og elva tett. Dette ble nok utvilsomt dagens vakreste parti. Gammelveien ble etablert av beboerne selv etter søknad i 1865. Grete fra Langodden gård hadde fortalt meg at de selv hadde deltatt i restaureringen av veien videre til Barkald. Dette var virkelig en flott vei å avslutte dagens etappe på. Vi satte ned tempoet og nøt stillheten. Kun lyden fra Glåma som sildret og noen fugler som kvitret var alt vi kunne høre. Med mindre det kom et tog da.

Kullmiler
Vi tok en siste pause utenfor noen restaurerte kullmiler i skogen.
– Hadde vi ikke hatt overnatting, kunne jeg fint ha sovet i en slik, sa jeg.
Kullmilene var overbygde med torvtak og liknet mer på gapahuker. Her ble trekull utvinnet i dype groper, en teknikk som ble anvendt frem til slutten av 1800-tallet. Trekull ble særlig brukt til utvinning av jern og andre metaller.

Kullmile. Foto: Erlend Garåsen
Kullmile. Foto: Erlend Garåsen


Langodden gård
Vi kom frem til campingplassen i grevens tid, for nå begynte det å bli mørkt. Utenfor gårdsplassen fikk vi øye på noen festkledde personer, men hvor kunne vi henvende oss for å få nøklene til hytta? Den svarte og langhårede gårdskatten hilste oss velkommen da vi gikk mot hovedinngangen, men den kunne dessverre ikke hjelpe oss. Plutselig fikk vi øye på en dame som kom ut fra en av hyttene. Det måtte være Grete. Vi fikk utlevert nøkkelen og sengetøy før vi ble sendt til den koselige hytta vår. Etter å ha drukket våre premieøl fra Røros bryggeri, var vi så trøtte at vi tok kvelden. Selv om vinduet stod åpent og at det ble spilt musikk fra festlokalet, sovnet jeg som en stein.