Banner
Lukk kartLukk kart
Jernbanelinje
Turforslag
Du er her: Forside / Rørosbanen / Hanestad–Langodden

Hanestad–Langodden

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
31 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Den restaurerte Gammelveien følges langs Rørosbanen til Bellingmo holdeplass. Turen fortsetter på skogsvei mot severdige Barkald stasjon og Jutulhogget. Resten av etappen går langs riksveien til Hanestad.
Vi kom oss altfor sent avgårde fra campingplassen. Turen ned til Hanestad var på godt over tre mil og vi hadde et tog å rekke. Vi fikk levert nøkkelen til Grete som drev Langodden gård i 9.30-tiden. Hun hadde sørget for at Skinnelangs fikk sponset hytta slik at reiseutgiftene ble reduserte. Jeg og Aria hadde i hvert fall storkost oss på campingplassen som ligger idyllisk til ved Glåma og langs den severdige turstien vi skulle følge videre mot Barkald. Det regnet lett da vi satte av sted, så det gjaldt å tråkke forsiktig på turstien og unngå det våte gresset.

Gammelveien
Vi hadde fulgt Gammelveien dagen før de siste kilometerne frem til gården. Den delen vi nå gikk på var mer idyllisk, en sti Langodden gård selv hadde vært med på å restaurere. Denne delen av veien stod ferdig i 1905, men ble «glemt» etter at Riksvei 3 åpnet i 1968. Restaureringsarbeidet tok til tidlig i 1996 og Gammelveien ble gjenåpnet som sykkelsti mellom Langodden og Kvisli 23. juni samme år.

Tømmerrenna
Etter å ha fulgt stien langs elva noen kilometer, dukket de første severdighetene opp. Først noen gamle sviller som lå slengt i skråningen. Dernest tømmerrenna Grete hadde snakket om. Foran en liten tunnel under jernbanelinja var det satt opp et informasjonsskilt om renna. Den ble bygget slik at skogeierne på andre siden av jernbanelinja fikk fraktet tømmeret ned til Glåma for fløting. Men hvor gikk stien videre? Vi endte opp ved et jorde, så jeg tok opp UT.no-appen for å finne ut hvor vi skulle fortsette. Vi hadde visst ankommet Kvisli gård, stedet hvor Gammelveien ender.

Bellingmo holdeplass
Vi fortsatte på en grusvei forbi gården, men måtte stoppe for å hilse på de to geitekillingene som hoppet opp og ned bak gjerdet. De breket og nærmest tryglet om å bli med oss skinnelangs. De lilla geitene langs veien var nok langt mer rolige. Geitramsen l skråningen og det tåkelagte fjellandskapet i bakgrunnen skapte en trolsk stemning.
– Her skal vi inn, sa jeg. Bellingmo holdeplass ligger ved planovergangen der borte.
Stasjon eller holdeplass? Det er nok neppe Bane Nor som har satt opp det blå skiltet som det står «Bellingmo stasjon» på. Stedet har nok aldri hatt stasjonsstatus, selv om det stod en vokterbolig her frem til den ble revet i 1970.

Utfordringer
Vi satte kursen mot neste stasjon, nemlig Barkald. Grusveien gikk etter hvert over til å bli en ganske så fuktig sti. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt på beina.
– Her kan nok ikke jeg fortsette, sa jeg og pekte på krattet foran oss.
Aria tok av seg skoa og valgte å fortsette barbeint. Jeg tok på regnbuksa i håp om at det ville hjelpe. Deretter forsøkte vi å passere det fuktige området. Etter et par hundre meter, kunne vi heldigvis fortsette på en godt opparbeidet skogsvei. Før jeg fortsatte, satte jeg meg ned på en tømmerstokk og fikk skiftet til nye sko og tørre sokker.

Tidsklemme
– Vi begynner å få liten tid, sa jeg noe bekymret. Jeg er redd vi kun kan ta én pause til.
Vi hadde en margin på halvannen time da vi startet fra Langodden, men nå hadde vi kun en halvtime igjen. I et forsøk på å ta igjen tiden, satte vi opp tempoet. Underlaget var heldigvis lett å gå på. Grusveien fortsatte rett frem og uten stigning gjennom furuskogen. Etter en kilometer ble det verre. Grusveien ble til en nokså gjengrodd sti, og jeg ville nok trolig bli like våt om jeg fortsatte. Heldigvis hadde vi akkurat passert en usikret planovergang hvor det var mulig å fortsette opp til riksveien. Det vi ikke visste var at vi var i ferd med å gå glipp av to store attraksjoner.

Barkald stasjon
Det ble nedtur å fortsette langs den trafikkerte riksveien. Heldigvis var det veiarbeide og nedsatt hastighet til 50 kilometer i timen enkelte steder.
– Et severdighetsmerke, sa jeg og pekte på et skilt langs veien.
«Jutulhogget 0,5 km». Ingen av oss tenkte noe særlig over stedsnavnet, for vi var begge innstilte på å rekke siste toget til Hamar. Derfor gikk vi også glipp av den severdige Barkald stasjon som lå rett til høyre for veien. Bane Nor Eiendom ønsker å rive den gamle bygningen fra 1878, noe som har fått Alvdal kommune til å se rødt. For stasjonen er nemlig registrert i kommunedelplanen for kulturminner i Alvdal og Tynset kommuner. Saken er enda ikke avklart.

Jutulhogget
At vi gikk glipp av Jutulhogget er faktisk utilgivelig. Hadde vi tatt den lille avstikkeren 400 meter unna riksveien, hadde vi kommet til en av Nord-Europas lengste canyoner, eller juv som det faktisk heter på norsk. Juvet er 2,4 kilometer langt og har en dybde på opptil 240 meter. Et sagn forteller at juvet ble til etter fiendskap mellom Rendalsjutulen og Elvdalsjutulen. Sannheten er nok at den ble gravd ut av smeltevann for 9000 år siden etter siste istid.

Ingen blinkskudd
Etter tre kilometer kunne vi heldigvis fortsette på grusvei som gikk nærmere Glåma og jernbanen. De første hundre meterne av veien var utfordrende med mye fuktig gress, men så forvandlet den seg til en trygg og tørr grusvei som fortsatte rett inn i skogen. Rørosbanen fulgte oss tett på venstre hånd, men plutselig gjorde veien en sving og vi kunne ikke lenger se jernbanesporet.
– Det hadde vært typisk om det kom et tog nå, spøkte jeg.
Plutselig hørte vi det tute i det fjerne. Aria forsøkte å klatre opp på en liten høyde for å speide etter toget, men det hadde visst allerede passert. Det ble dessverre ingen bilder av noe tog.

Godvær
Etter en time i skogens ro, måtte vi dessverre returnere til den trafikkerte veien. Til gjengjeld dukket sola fram og vi kunne ikke lenger se noen mørke skyer på himmelen. Det var jammen flaks, for Storm hadde meldt tordenvær.
– Der kan vi ha lunsj! utbrøt Aria og pekte på en anleggsmaskin med to seter.
Det spørs om Statens vegvesen hadde syntes det var en like god idé.
– Vi har kun tid til en pause på fem minutter, svarte jeg. Hvis vi vil rekke toget.
Jeg skvatt og spyttet ut den første munnfullen fra termosen. Er det slik lapskaus fra Real turmat smaker? Jeg fant raskt ut at jeg hadde blandet frysetørret havregrøt i termosen fremfor lapskaus, og kunne dermed fortsette måltidet.

På hengende håret
Vi satte opp tempoet for å gå den siste mila frem til Hanestad. Heldigvis fikk vi nedoverbakker for første gang siden vi startet fra Auma stasjon dagen før. Vi snakket knapt med hverandre mens vi raste av sted på riksveien.
– Det er under en time igjen til toget går, sa jeg.
Vi hadde tatt et kort stopp på rasteplassen som ligger omtrent fire kilometer nord for Hanestad. Drømmen om en kald øl på Hanestad vertshus brast.
– Kanskje vi rekker en i Hamar? svarte Aria håpefullt.
Det ble en lettelse å passere det blå Hanestad-skiltet langs veien. Vy-appen kunne også fortelle om en god nyhet. Toget var nemlig seks minutter forsinket. Vi tok av på en gangvei som ledet rett ned til stasjonen. Ikke før vi ankom stasjonen, trillet toget inn til stasjonen.
Sponsor:
Langodden Gard