Asker–Drammen
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Etappen skulle vise seg å bli langt mer interessant enn tidligere antatt. Vi fikk hilst på en gammel studievenn fra NTNU og fikk ruslet langs den gamle Drammensbanen gjennom Lier.
Drammensfjorden. Foto: Erlend Garåsen
Sol og varme
Det var en solrik dag og nesten ikke en sky på himmelen da jeg og Mona gikk av toget i Asker i 12-tiden. Jeg hadde sovet lite og var litt spent på om jeg ville klare hele strekningen, men de hyppige togavgangene på Spikkestadlinjen langs etappen ville redde meg dersom hjemlengselen ville bli for stor. Første del av vår ferd gikk imidlertid på andre siden av Bondivannet i forhold til linjen. Vi startet med å rusle langs Lensmannslia til vi møtte Riksvei 167 mot Spikkestad. Det ble med andre ord mye asfalt i starten, men det fine været veiet opp for den ulempen.
Trafikkert vei
Det var i perioder mangel på gang- og sykkelsti langs riksveien, eller Røykenveien som den egentlig heter. Vi valgte derfor å gå på venstre side av veien og gikk ofte litt ut i grøfta da større vogntog suste forbi. Rett før vi ankom Heggedal, spiste vi lunsj ved Shell-stasjonen på en benk utenfor. Det var langt igjen, så det ble et kort stopp før vi fortsatte i retning Røyken. Ved Homansbyen valgte vi noen mindre omveier i et boligfelt for å slippe unna den sterke trafikken. Da fartsgrensen økte til 80, ble det så intenst at vi måtte ta frem mobilkartet for å finne en løsning. Vi oppdaget da at vi kunne rusle Mølleveien til Spikkestad i stedet.
Hester og gårdsliv
Mølleveien kom som en velsignelse. Langs en eldre Mølle gikk det en grusvei rett til høyre for riksveien. Det ble litt bratt i starten, men etter en halvtime åpnet landskapet seg og det var endeløse åkrer så langt øye kunne se. Langs veien beitet hester som tittet nysgjerrige på oss da vi passerte dem. Samtidig begynte det å smelle. Var det torden eller anleggsarbeider? Mørke skyer hadde dukket opp på himmelen og det begynte å småregne.
Røyken
Etter en time ble det slutt på grusveien og vi måtte på nytt traske på asfalt. Bebyggelsen kom etter hvert til syne og veien forente seg med Spikkestadveien etter ytterligere en halvtime. Vi søkte ly fra regndråpene i et busskur og tok en matpause mens vi studerte kartet for å finne den beste veien videre. Det ble Spikkestadveien vi kom til å følge videre. Etter en halvtime hadde regnet gitt seg. Vi fortsatte til vi kom til Røyken, et mindre tettsted med kjøpesenter og en togstasjon.
Overraskelsesbesøk
Den gamle spikkestadveien slynget seg langs jernbanen et stykke før de skilte lag. Rett før vi ankom Spikkestad ble Mona såpass sliten i beina at vi måtte ha en ny pause. Mens vi hvilte, kom vi på at en studievenn fra NTNU hadde slått seg ned i Spikkestad. Ingen av oss hadde sett ham på over ti år, så vi søkte opp adressen hans og fant ut at han bodde en halvtime unna. Vi bestemte oss for å stikke på overraskelsesbesøk og håpet på at han var hjemme. Kanskje kunne vi få en kopp kaffe og hvile ut før vi satte kursen videre mot Drammen? Det ble nok ikke bare en kaffekopp. I et boligfelt utenfor Spikkestad dukket huset til Sigurd opp. Vi ringte på og ble møtt av en jentunge i døra.
- Kan vi få snakke med pappaen din, spurte vi.
Sigurd kom ut og ble rettere forskrekket. Det tok noen sekunder før han kjente meg igjen. I det han nevnte navnet mitt, oppdaget han også at Mona stod ved siden av meg. Det ble mimring fra studietiden med kaffe og is mens han samtidig forsøkte å få med seg kampen med Strømsgodset på TV-en.
Gamle Drammenbanen
Mona valgte å gi seg etter en halvtime i godstolen til Sigurd. Vi skilte lag ved Spikkestad, hvor jeg gikk mot den gamle traséen og hun mot togstasjonen. Klokka begynte å bli mange og det ville snart bli mørkt. Jeg ville føle det som et nederlag å gi meg nå, så jeg fortsatte å gå nordover opp en grusvei som jeg antok ville krysse traséen. Etter en halvtime hadde jeg enda ikke sett noe som kunne likne på en trasé, så jeg spurte en dame som luftet hunden sin. Hun var ikke sikker, men nevnte at det lå en tunnel som var stengt for ferdsel et steinkast unna. Hun rådet meg til å gå videre langs veien og mente jeg ville finne traséen lengre vestover. En halvtime senere hadde jeg fortsatt ikke funnet rester etter strekningen, så jeg spurte en syklist. Klokka nærmet seg åtte. Jeg ble lovet god skilting og ville angivelig få øye på den rett rundt svingen. Og han hadde rett. Etter en krapp høyresving, kom både linja og enden på den stengte tunnelen til syne. Jeg gikk opp en bratt grusvei og fortsatte midt på traséen. Skinner og sviller hadde blitt byttet ut med et gruslag. Mastene var fortsatt i behold, men kjøreledningen var fjernet.
Master og poltergeist
Jeg gikk ikke alene, så det kommende mørket skremte meg ikke lenger. Flere turgåere vandret langs den gamle strekningen. Noen luftet hunden, mens andre jogget. Jeg hadde flott utsikt mot Drammensfjorden på venstre side langs strekningen. Jeg måtte gå igjennom en kort tunnel, forbi en nedlagt holdeplass og passere et krysningsspor før jeg kom ankom Lier. Traséen endte midt i et veikryss og jeg ble litt usikker på hvilken retning jeg skulle gå. Jeg fortsatte rett frem i håp om at resten av traséen var bevart, og det var den. Forbi krysset kunne jeg skimte mastene foran meg, men grusveien hadde nå forvandlet seg til en sti. Det begynte å bli mørkere og mørkere. Jeg passerte under E18 og begynte å tenke på spøkelseshistorier fra et hjemsøkt hus som skulle ligge i nærheten. Jeg gikk nå helt alene i et øde område med høye trær ved siden av meg og mulige poltergeist i umiddelbar nærhet. Tøft.
Sjokkert kvinne
Traséen endte på nytt i en asfaltert vei. Det var skiltet videre til traséen, men langs en trafikkert vei. Jeg fulgte veien som etter hvert endte opp i Lierbyen. Jeg så ingen gjenværende spor etter den gamle Drammenbanen, så jeg måtte på nytt spørre en dame i gata.
- Hvor går den gamle traséen videre mot Drammen?
- Gå opp Kirkeveien der borte og du vil finne den igjen. Du kan jo ta bussen?
- Nei, jeg går.
- Du kan ikke gå helt til Drammen, svarte hun lettere sjokkert.
- Jeg har gått helt fra Asker via Spikkestad, lød mitt svar.
Det ble stille og jeg tror ikke jeg fikk noe annet svar enn god tur.
Drammen i mørket
Jeg var ganske sliten og sulten nå. Det hadde blitt mørkt, men gatebelysningen viste vei. Jeg besluttet å gi opp letingen etter restene av denne gamle linja, da det rett og slett hadde blitt for mørkt. Nå var jeg mest innstilt på komme frem til Drammen og ta første tog hjem. Jeg gikk langs Fylkesvei 23, en lettere trafikkert strekning som jeg tror var den korteste veien. Etter et par timer ankom jeg Brakerøya hvor toget til Oslo stoppet. Det ville jo være feigt å gi seg, så jeg anstrengte meg og fortsatte ferden videre gjennom østsiden av byen og gikk broen over Drammenselva som går parallelt med jernbanen til Drammen stasjon. Jeg ankom rundt 22.30 og satte meg på toget ti minutter senere. Jeg slet med å holde meg våken om bord.